Prosjekt Nidelvvimpel gjennomført

Påskeferien i år foregikk ikke med båten, men med fly til Nice i Sør-Frankrike. Der tilbragte den enbente skipper en uke i 18-19 varmegrader og rakk å få litt påskefarge på kroppen. Og ikke minst, gjennomføre en lenge planlagt vimpeloverrekkelse.

Lesere av denne bloggen har jevnlig kunne lese om min dårlig skjulte overraskelse – og ikke minst glede – over å finne en Nidelv 24 i havna i selveste Monaco. Godt flankert av båter i et noget annet kaliber og størrelse enn en 24 fots norsk snekke fra 1974…

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget den da jeg besøkte Monaco for andre gang i 2014. Jeg så jo ikke spesielt etter norske båter da jeg var der for første gang, men da jeg skulle tilbake i 2014 – da som båteier selv – tittet jeg jo litt rundt for moro skyld, og jaggu så jeg noe som lignet! I 2015 måtte jeg selvsagt sjekke at den fortsatt var på plass – noe den var – og i år (ikke noe besøk i fjor) måtte jeg jo selvsagt tilbake nok en gang.

Jeg har prøvd å sjekke litt rundt på nett for å prøve å finne ut hvem som eier snekka, uten hell, og i 2015 prøvde jeg å innlede en samtale på kombinert fransk/engelsk med en herremann på brygga uten suksess. Han ville faktisk ikke snakke med meg i det hele tatt, bare ristet på hodet og snudde ryggen til meg. Det jeg ville spørre om var om han visste hvem som eide Nidelven, men det var altså fåfengt…

Havna i Monte Carlo i Monaco. Fyrstedømmet forbereder seg til Formel 1-runden i mai og tribuner blir til og med bygget utpå bryggene!

I år var derfor taktikken en annen. Med meg fra Norge hadde jeg en vimpel fra Nidelvklubben, og planen var å få lagt den om bord i båten. Jeg skrev en lapp på engelsk med franske ord og uttrykk for å forklare at jeg hadde en Nidelv selv og gjerne ville komme i kontakt med eieren. Komplett med min epostadresse og Facebookadressen til Nidelvklubben. Nå vet jeg (takket være Google oversetter) at «samme båt» heter «même bateau»… Forhåpentligvis er det riktig…

En vimpel som denne havner forhåpentligvis nå hos en monegasser…

Jeg håpet også at siden vi i år kom ned litt senere enn vanlig (vanligvis er vi der i vinterferien i februar) kunne det kanskje være et håp om å ta eieren «på fersk gjerning» om bord i båten opptatt med vårpuss eller noe slikt…

Men da vi ankom brygga denne gangen var det fortsatt ikke tegn til noen eier. Jeg ble litt bekymret ettersom jeg så at det var litt groe på båten – kanskje den ikke har vært brukt på en stund? Men samtidig er forholdene i Middelhavet noe annerledes enn i Norge, så groe kommer kanskje raskere her? Hvem vet?

Fortøyningssystemet i havna i Monte Carlo er noe annerledes enn jeg er vant til hjemmefra. Vi sto derfor på kaikanten og lurte litt på hvordan vi skulle få dette til i praksis. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å få lurt vimpelen og brevet – som jeg hadde vært forutseende nok til å legge i en pose – inn under kalesjen for å være sikker på at den lå trygt og ble funnet av eieren, men vi så jo raskt at det kunne bli et problem. For eneste muligheten til å få gjort det måtte være å begynne å dra i fortøyningene for å få båten så nære kaia at vi kunne gjøre det. Men i og med at vi var litt usikre på hvordan fortøyningsanordningene fungerte, så tok vi ikke sjansen på det.

En Nidelv i Monaco!

Hvis det i tillegg skulle komme noen bort til oss og lure på hva vi drev med – for vi var jo soleklart turister og ikke eiere av båten vi i så fall stod og fiklet med – så kunne vi få forklaringsproblemer – bokstavelig talt – ettersom ingen av oss er særlig stive i fransk. Så vi valgte å gjøre det nest beste – vi festet posen fast til fortøyningen på land. Vi gjorde det solid slik at posen ikke blir blåst bort med det første, men jeg føler meg ikke like trygg på at det vil holde!

Så jeg håper eieren kommer innom båten i løpet av ganske kort tid, finner vimpelen og blir nysgjerrig! Kanskje tar vedkommende kontakt – kanskje ikke. Men drømmen er jo å få kontakt med båteieren, få vite mer om historien til båten og hvordan den havnet der, og kanskje bli invitert på båttur i Monaco neste gang vi kommer! 😀 Som forhåpentligvis blir neste år.

Nå er det jo slik at vi har fått det som en tradisjon å dra ned til Syd-Frankrike hvert år, for å menge oss med fiffen… 🙂

Neida, det hele kan forklares med at jobben har en ferieleilighet i Nice som vi kan søke på. Etter at vi var der første gang fikk vi sansen for byen og de nydelige omgivelsene, og dermed ble det en tradisjon. Toget fra Nice til Monaco tar bare 18 minutter så dermed ble det til at vi prøvde oss på en tur til fyrstedømmet for første gang i 2013. Og siden har det fortsatt, tre år på rad, både til Nice og Monaco. Vi har også tatt avstikkere til Cannes og Antibes, og vært over den italienske grensen til Dolceaqua og Ventimiglia. Et annet fast besøk hvert år er til Eze rett utenfor Nice.

I fjor jobbet jeg med å komme meg på bena igjen i forhold til jobb og det langvarige oppholdet på sykehus og rehabilitering etter amputasjonen, så da ble det ikke praktisk mulig å få det til, men i år gikk det. Riktignok var det ikke ledig i vinterferien slik det var de tre første årene, så det ble påskeferie i år istedenfor. Til enda noen ekstra plussgrader…ikke feil det!

Planen er å komme tilbake igjen neste år, både til Nice og Monaco!

Og jeg kommer til å kikke spent i innboksen min framover, på jakt etter livstegn fra fyrstedømmet ved Middelhavet!

 

%d bloggere liker dette: