Retur til Bakke og Iddefjorden – del 1

For de av dere som har fulgt denne bloggen en stund, så er det vel ikke helt ukjent at jeg traff rederinnen min mens jeg var på rehabilitering etter amputasjonen på Bakke rehabiliteringssenter utenfor Halden i 2015. I slutten av september var rederinnen inne på et nytt opphold der, og siden det klaffet med en friuke, så valgte jeg å ta båten for å besøke henne. Selvsagt.

Med en hel uke til disposisjon skulle jeg ha mer enn nok tid til å tøffe ned nesten innerst i Iddefjorden og komme meg tilbake igjen. Planen var å tilbringe onsdagen der før jeg dro hjemover torsdag. Med avgang tidlig mandag morgen skulle jeg ha mer enn god nok tid til å komme meg fram til målet, kanskej allerede tirsdag kveld hvis jeg tok lange etapper.

Men som vanlig gikk ikke ting helt etter planen…så istedenfor å komme meg avgårde som planlagt rundt lunsjtider. så dro jeg ikke ut av båthavna på Oksval for litt før klokka 18 på kvelden!

Hovedårsaken til det var at jeg på morgenen var på en protesekontroll hos min ortopediingeniør. Kontrollen tok litt lengre tid enn ventet, og siden jeg hadde hatt senvakt på jobben dagen før og ikke var hjemme før nærnere halv ett på natta, for deretter å måtte stå opp i sju-tiden mandag morgen, så var jeg faktisk såpass sliten at jeg sovnet på sofaen da jeg hadde kommet hjem fra protesekontrollen.

Men jeg trengte de timene, jeg skulle tross alt kjøre flere timer med båt uansett, og da trengte jeg å være våken og opplagt. Spesielt viktig var jo det ettersom jeg ble såpass forsinket av minst halvparten av turen kom til å foregå i tusmørke/mørke.

Allerede da jeg passerte Fjellstrand begynte det å mørkne, men været var fint med lite sjø og fortsatt ingen hummerteiner å bekymre seg om – ennå – så da fortsatte jeg bare ufortrødent videre. Få båter utpå så sent og i slutten av september!

Tanker i Son…

Da jeg passerte Oscarsborg var det begynt å bli skikkelig mørkt, men jeg kjenner jo dette området godt, og så ingen grunn til å stoppe nå. så jeg fortsatte videre i ganske pent tempo. Dessverre var ikke strømmen i Drøbakssundet på min side denne gangen, så jeg klarte ikke å kjøre inn nevneverdig mye, men kom såvidt opp i 5,9 knop på det meste.

Tanket i Son litt over klokka halv elleve og da var det bekmørkt utpå. Måtte bruke den relativt nyinnkjøpte LCD-lykta for å kunne se dieselbrygga da jeg skulle legge til. Pen pris på dieselen også denne gangen, bare 9,47 literen og dete r innafor min trivselsfaktor…

Fristelsen var stor til å ligge over i Son, men jeg bestemte meg for å fortsette til Moss, for da ville jeg ha “kjørt inn” forsinkelsen og kan fortsette tirsdag i rute etter det som jeg opprinnelig hadde planlagt… Og Mossesundet kjenner jeg etterhvert også godt til, så da fortsatte jeg ufortrødent videre.

Ankom Moss rett før midnatt og la meg til ved flytebrygga nord i kanalen. Koblet til strøm og satte på ovnen, inntok noen brødblingser som kveldsmat og sovnet rimelig fort!

Dagen etter tok det også en stund før jeg egentlig kom i gang, fortsatt sliten etter dagen før, som ikke hadde fått en optimal oppladning. Og det tar faktisk litt på å kjøre i mørket også ettersom jeg stort sett da står og kjører for å skue etter ting som plutselig kunne dukke opp i sjøen foran meg, som trestokker og lignende, som jeg helst vil unngå å treffe.

Lagde meg derfor kaffe og frokost først i ti-tiden, stakk en tur over kanalen for å hamstre inn litt mer proviant, og deretter var det tid for avgang. Jeg dro avgårde fra Moss ganske nøyaktig 11.50. Så selv om jeg riktignok hadde kjørt inn forsinkelsen fra i går litt, så var jeg nok en gang langt etter ruta. Men erfaringsmessig skulle jeg vel klare å komme meg til Halden før det ble altfor mørkt, og da kunne jeg ta sjarmøretappen inn Iddefjorden dagen etter og rekke lunsjen på Bakke.

På vei ut fra Moss.

Været var i det minste ikke noe problem da jeg tøffet ut av kanalen, det regnet litt, men det ga seg etetrhvert. Er alltid litt nervøs for at jeg skal komme i veien for Bastøyferga, så jeg har tidtabellen til fergene laminert og på plass i båten. Da kan jeg alltid få sjekket om den ferga som ligger der skal dra snart eller nettopp har kommet! Det er en god pekepinn om baugen er oppe og biler kjører ut og inn… Jeg går jo tross alt så sakte at jeg vil få problemer med å komme meg vekk hvis jeg kommer i veien! Og når en stor ferge har kommet i siget så er det ikke barebare for den å stoppe opp eller svinge unna heller…

Vel, jeg unngikk å bli smadret av fergene denne gangen også og fortsatte ufortrødent sørover gjennom farvann jeg nå begynner å kjenne ganske godt. Jeg har tatt denne turen endel ganger nå siden første gang sommeren 2014. Jeg har ennå til gode å for eksempel ta en stopp på Fuglevik, eller gå i land på for eksempel Store Sletter. Engelsviken har jeg også til gode å ankomme fra sjøsiden, men fiskesuppa i fjor var en skuffelse, så jeg higer ikke akkurat etter å prøve det ut heller… Skjønt, en dag havner jeg nok også der!

Etappen forbi Rauer og over mot Strømtangen gikk også knirkefritt, midtveis ble jeg passert av en kraftig slepebåt med en lekter, så senere på iPaden at denne dro innover mot Fredrikstad, og ellers så jeg vel egentlig bare noen master i det fjerne. Målet mitt var å komme så langt som mulig denne dagen, før mørket begynte å sette inn for alvor. Hummerfisket hadde jo ikke begynt ennå, da unngår jeg mørkekjøring, men det ligger til stadighet noen blåser ute her og der.

Overfarten over Rauer gikk også bra, lite sjø og fortsatt blå himmel gjorde den etappen til en lek. Jeg tok den vanlige ruta mi inn ved Arisholmen og deretter under broa mellom Kjøkøy og Håholmen og deretter over fjorden mot Mefjorden.

Det vil si, jeg tok en litt annet rute etter å ha passert Ramsøy denne gangen. Vanligvis bruker jeg å tøffe litt mer vest på dette strekket og inn i Mefjorden, men denne gangen la jeg meg på overfor Kjeppingene, altså mer øst og endte ut omtrent på midten av Singløya og rundet den vest for Singlekalven før jeg dro over Singlefjorden og inn Ringdalsfjorden for å passere Svinesundsbroene og dra inn til Halden.

Strømmen under broene var ganske svak denne gangen, så jeg kom ikke opp i mer enn 5,8 knop på det meste, vanligvis kommer jeg opp i sju eller åtte knop, men ikke denne gangen!

Det begynte å slumre da jeg tøffet inn mot gjestehavna i Halden. Til min overraskelse var det faktisk endel båter som lå der, men da jeg kom nærmere så jeg at det nok var båter som lå der i vinteropplag. Selv om det er koselig i Halden så hører dessverre ikke gjestehavna der til mine favoritthavner. Årsaken er at den er litt vanskelig for meg som enbeint skipper. Hvis jeg skal ligge langsides er eneste alternativ å legge meg langs bryggekanten, men den er såpass høy at det blir en utfordring for meg å komme meg opp av og ned i båten. Jeg kan forsåvidt legge meg ved dieselbrygga da det er en vanlig flytebrygge, men det er vel for det første ikke helt lovlig siden den er ment som en påfyllingsbrygge og ikke til overnatting, og det er vel heller ikke strømstolper der. September i år var definitivt mer kjølig enn året før, så det fristet ikke å ligge der over natta!

Dermed måtte jeg legge meg i bås istedenfor. Problemet da var at alle båsene som hadde en vanlig bredde som passet best for Nidelven min, var opptatt av vinteropplagsbåter. Jeg måtte derfor legge meg i en litt bredere bås, som vel hadde plass til to Nidelver. Når jeg prøvde meg inn i den ledige båsen fikk jeg også problemer med vinden. Jeg kom meg inn i båsen uten problemer – hadde jo nok plass! – men før jeg rakk å slenge ut tauet og begynne å feste fortøyningene, så hadde vinden nesten snudd båten i gal retning. En ikke helt god situasjonen når man er alene i båten… Jeg måtte derfor snu og prøve på nytt. Heller ikke da gikk det så bra, men jeg ble reddet av en som var i en litt større snekke enn min (ca. 26-27 fot tenker jeg), som lå et par båser bortenfor. Han kom løpende ut og tok tak i tauet jeg hadde slengt i land, samtidig som jeg hadde fått surret akterfortøyningen provisorisk. 

Etter mye om og men klarte vi å fortøye sånn noenlunde bra. Men enste utfordring bestod i å komme meg trygt i land uten å havne i sjøen. Jeg hadde jo nå bare en vuggende, ganske smal, utrigger å vakle på. På utriggere må jeg ha krykke med, hvis ikke havner jeg i sjøen på null komma null – også i speilblank sjø! Årsaken er ikke protesefoten, men at stortåa er fjernet på den andre foten. Jeg har derfor veldig dårlig balanse på ustødig underlag. I tillegg var båten nok fortøyd litt for langt ut fra bryggekanten. Jeg foretrekker å fortøye i bås med baugen så langt inn som mulig, for da har jeg noe å støtte meg på hele tiden.

Den støtten forsvant litt for tidlig nå, så jeg måtte virkelig konsentere meg når jeg skulle i land! Det var jo ingen båt på den andre siden av utriggeren, bare kaldt vann… Jeg foretrekker å ha en annen båt på den siden, for skulle jeg miste balansen har jeg jo noe å gripe tak i…

Det var nesten verst når jeg skulle tilbake, da måtte jeg ta et skritt om gangen og holde den ene armen ut for å holde balansen til jeg var innen rekkevidde for baugen. Men litt spenning i hverdagen må man jo tåle!

Jeg måtte jo uansett fram og tilbake noen ganger, for å koble til strømmen og for å betale i betalingsautomaten. Og dagen etter bød også på en utfordring ettersom jeg da måtte ha med meg en sekk med håndkle og dusjprotesen for å få tatt meg en dusj… Da var det heldigvis noe mindre vind, men fortsatt like spennende…for å si det slik!

Gjestehavna er fin den, og ligger idyllisk til. Serviceanlegget er også helt fint, men jeg kunne altså tenkt meg noen lave longsideplasser…

Jeg var ganske fornøyd med å ha kommet meg til Halden og deretter tatt igjen noe av den tapte tiden, Til gjengjeld hadde jeg kjørt nesten åtte timer i strekk siden jeg dro fra Moss.

Etter at jeg hadde dusjet dagen etter var det bare å si ha det til en hjelpsom båtnabo og deretter ta sjarmøretappen innover Iddefjorden for å nok engang legge til ved flytebrygga på Bakke camping. Målet var å rekke lunsjen.

Men det får du lese om i neste innlegg!

 

 

 

 

%d bloggere liker dette: