Rederinnens første tur til Oscarsborg

I år har rederinnen dessverre glimret med sitt fravær om bord i Bergtatt. Årsaken er ikke bare at hun kanskje fikk litt skrekken fra å være med på tur etter en heller våt og humpete båtferie i fjor, men mer kombinasjonen helse, oppussing og vær.Oppussingsprosjektet mitt i år har jo ikke akkurat gått på skinner, og jeg vurderer fremdeles å ta jobben med treverket ute i båten på nytt, nå som jeg har gjort alle feilene jeg kunne gjøre, og nå vet hvordan jeg ikke skal gjøre det…

Men vi er jo to som bor litt fra hverandre, jeg ved sjøen (nesten), hun egentlig ganske langt på “landet” – ikke med noen sjø i umiddelbar nærhet i alle fall. Kombinerer vi så dette med at ting skal klaffe med ferie og jobb, vær og vind, helse og stadig utsatt/forisnket oppussing, så har det rett og slett ikke klaffet i år.

Derfor kom rederinnens første (og sannsynligvis eneste ettersom vi nå er halvveis inn i november) tur ikke før i september. Men det var en fin lørdag i det minste, med behagelig temperatur, i alle fall til sola gikk ned…

Venter på rederinnen ved Honnørbrygga

Rederinnen har i lengre tid hatt lyst til å besøke Oscarsborg, så det var det som var utgangspunktet for turen. Det var også første gang at hun kom ombord etter oppussingen og etter at jeg hadde fått satt på plass de nye stolene.

Siden det var første gang hun var der, sjekket jeg om det var mulig å få en guidet tur, blant annet inne i torpedobatteriet, men så på nettsidene at guidingen var avsluttet. Samtidig sto det at man kunne kontakte dem for å få en personlig guiding. Da viset det seg at prislappen for oss to ville komme på 3.500 kroner (og ikke et par hundrelapper som er prisen i sommersesongen). så da sto vi over akkurat den delen.

Nå har jeg jo uansett vært endel på Borgen, og er også svært interessert i krigshistorien til Norge, spesielt okkupasjonen og andre verdenskrig, så jeg tenkte at jeg vel kunne komme med litt input selv.

Planen var at jeg skulle plukke henne opp på Honnørbrygga, så skulle vi dra til Oscarsborg, være der noen timer og deretter dra hjem til båthavna. Så skulle jeg bli med henne hjem og tilbringe resten av helgen hos henne. En god plan.

Og den gikk omtrent som planlagt osgå. Riktignok var jeg litt forsinket ut fra båthavna, men det er jo ikke noe nytt… Heldigvis for meg var da også rederinnen litt forsinket. For vi hadde jo ikke tenkt på at det var Oslo maraton den lørdagen…

Dermed var Rådhusplassen fullt opp av løpende folk med vannflasker og pannebånd, og rederinnen måtte gjennom en større omvei der hun blant annet måtte gå opp på en gangbru som var satt opp over løpebanen. Dermed gikk det noen ekstra minutter før hun var på plass.

Mens jeg lå der og ventet på henne så jeg en mann som kom gående på brygga. Han gikk bort til en båt som lå på den andre siden og spurte om noe. Tror det var spørsmål om skyss, men de om bord ristet på hodet. Så gikk han videre. Men spurte ikke meg…båten min så kanskje litt for liten og sakte for ham, tenkte jeg… 🙂

Så kom rederinnen, og vi fikk både henne og nistematen og Pepsi-Maxen om bord. Dermed var det klar til avgang på det som hittil hadde vist seg å være en skikkelig fin sensommerdag. På vei ut pekte plutselig rederinnen på noen som stod på selve Rådhusbrygga ved siden av Honnørbrygga, og jeg snudde hodet og så den samme mannen som jeg hadde sett noen minutter før. Han sto og vinket til oss. Jeg snudde baugen mot brygga for å høre hva han ville.

Og ganske riktig, det var skyss han spurte om. Han hadde mistet Ruterbåten som skulle til Nakkholmen og ville dermed miste en minnestund han skulle være med på, og lurte på om vi skulle samme vei. Det skulle vi jo, og jeg så ingen grunn til å ikke hjelpe ham.

Han var veldig glad for å få skyss,, og tilbød seg å betale også, noe vi høflig, men bestemt avslo. Og da vi fikk vite hva han skulle på Nakkholmen ble jeg glad for at vi hadde stoppet og plukket ham opp.

Tidligere i uka hadde nemlig en mann blitt drept på Nakkholmen av en ustabil fyr, antakelig ruset også, som hadde tatt Ruterbåten til øya og gått rundt der. Helt uprovosert hadde han så angrepet den andre mannen og drept ham.

Det viste seg at den mannen som ble drept var onkelen til han vi hadde plukket opp, og at han hadde kommet helt fra Halden for å være med på minnestunden. Hadde vi ikke tatt ham med hadde han ikke klart å komme tidsnok.

En trist anledning, men en god følelse å kunne hjelpe ham.

Etter å ha sluppet “haikeren” av på Nakholmen fortsatte vi turen sørover. Vi snakket litt om det som hadde skjedd på den lille øya og var vel som alle andre ganske så rystet med tanke på at slikt kan skje så fort og uventet.

Det var ingen tvil om at rederinnen trivdes med å være om bord igjen, og hun var meget fornøyd med de behagelige stolene.

Rederinnen tar film og bilder

Jeg var litt bekymret for om vi kom til å få plass på Oscarsborg. Selv om det var langt ut i september er det fortsatt en populær gjestehavn i helgene. Men jeg hadde alliert meg med båtforumet og fikk tips jevnlig derfra mens vi tøffet ned mot Kaholmene. Jeg måtte stoppe litt rett over der vraket av Blücher lå, for rederinnen elsker å filme og redigere filmer, og dette måtte hun ta opp.

Da vi nærmet oss Oscarsborg kikket jeg først litt rundt, men ble så vinket inn av en hyggelig fyr i seilbåt, som også hadde skrevet på båtforumet at det var mulig for meg å såvidt snike meg inn foran ham. Han lå på den sørlige siden av den sørligste brygga, ikke helt ideelt, men helt greit ettersom vi ikke skulle være der mer enn i noen timer.

Traff såvidt på Lars H. fra samme båtforum da jeg skulle betale havneleia, ellers var det ikke mange kjente der. Vi tok oss en tur rundt på Søndre Kaholmen, tok en runde i museet (som vi rakk såvidt før det stengte) og klatret opp på kanonene.

Etter denne runden var vi begge ganske sultne, så vi tok sjansen på å bestille mat på kroa. Tilbakemeldingene jeg har lest om de nye eierne har ikke vært udelt positive med tanke på maten, men både jeg og rederinnen ble meget

Mett ja!

fornøyde. Hun bestilte en pizza som hun var godt fornøyd med, og jeg tok et rekesmørbrød. Skjønt, jeg tror det var en skive der et sted, under berget med reker…

Mette ble vi begge to!

Deretter måtte vi si ha det til den hyggelige seilbåtmannen (som jeg ikke husker navnet på nå) og komme oss hjemover. Vi hadde vært litt lengre på Oscarsborg enn beregnet, og hadde jo kommet avgårde på vei dit også litt etter timeplanen, så den opprinnelige planen om å komme oss tilbake før det ble mørkt gikk i vasken.

Men farvannet innover fra Drøbak og til Oksval er ukomplisert og et strekke jeg nå har kjørt veldig mange ganger. Faktisk var det så mildt i luften fremdeles at vi, riktignok godt kledd, kjørte med kalesjen nede også på hele returen.

Vi tok en liten svingom syd for Søndre Kaholmen fordi jeg ville vise henne jeteen – undergrunnsmuren rundt festningen – og kjøre gjennom de to “trygge” stakene. Samtidig har hun kjente som har hytte i nærheten, så vi prøvde å få øye på den fra sjøsiden . Mulig vi så taket, men er ikke helt sikker.

Nydelig sensommervær med solnedgang over Håøya

Å kjøre slik mens mørket falt på og solnedgangen kom var noe hun satte pris på, og med kameraet fanget hun også dette øyeblikket, både på bilde og film. Det blir spennende å se når hun er ferdig med å redigere dette.

Rederinnen in action ved Askholmene

Vi kom ganske så sent inn i båthavna og spanderte på oss en drosje ned til fergebrygga ettersom jeg skulle bli med henne hjem resten av helga. Det ble en sen retur, men også en fin dagstur og en fin båtopplevelse for rederinnen. Vi får håpe at det blir noen flere slike turer også til neste år, i alle fall langt flere enn den ene i år.

%d bloggere liker dette: