På jakt etter is

I helga kom jeg meg endelig på sjøen igjen, det var en stund siden sist. Etter at jeg skrev et innlegg om hvor mild vinteren hadde vært i år, rent båtmessig sett, så måtte jo selvsagt kuldegradene komme. Og ved jobben har det vært is hele tiden omtrent. Samtidig har jeg ikke vært hjemme på to uker (siden siste båttur faktisk!), og var derfor litt spent på om det var mye is utpå fjorden.

Riktignok så det lovende ut da jeg satt på Nesoddferga på vei hjemover fredag, så ikke noe særlig med is der jeg satt. Og etter å ha fått med meg litt OL på morgenkvisten lørdag, så var det bare å pakke sekken og laste opp Bippe. 

Lørdagens rute.

Som vanlig tar jeg på meg den kombinerte flyte- og varmedressen hjemme, da slipper jeg å fryse på den rundt 20 minutter lange turen ned til båthavna. Guttungen ble på forhånd utkommandert til å måke snø slik at jeg kom meg avgårde!

Da jeg kom ned i båthavna ble jeg umiddelbart beroliget. Det var ikke noe is å se i det hele tatt, og snøen som hadde kommet tidligere i uka var smeltet bort eller regnet vekk, for her var det bar bane utpå brygga, og bare littegrann snø og is på båten.

Dermed gikk det hele som en lek, med oppstart og tur ut av fjorden. Det siste fordi jeg tenkte at det nok kunne være endel is blant Osloøyene, så jeg ville prøve å unngå det. Dermed gikk turen rundt Nesoddtangen og utover fjorden. Jeg tenkte at jeg kunne komme meg til Steilene i alle fall og ta en liten rundtur.

Været var jo helt nydelig, blikkstille og kjølig, men bare noen få minusgrader. Og lyset på denne tiden, noen timer før solnedgang, er bare helt fantastisk.

Badehus, Tangenlaget

Da jeg passerte Ildjernet ble jeg var en mørk skygge foran meg, ikke så langt fra Steilene. Jeg plukket opp kikkerten og så et marineskip som lå der. Da gikk det et lite lys opp for meg. Tidligere i uka hadde jeg jo skrevet en sak på jobben om en minesveiperstyrke fra NATO som sammen med to norske minesveipere skulle tråle Oslofjorden etter miner fra andre verdenskrig.

Dette er en runde de tar med ujevne mellomrom. I april i fjor prøvde de seg også, og skulle lokalisere rundt 50 miner, men endte opp med 90! Noen av disse sprenges eller flyttes til et egnet sted for å sprenges, mens andre blir liggende urørt hvis de befinner seg et sted eller på en dybde der de regnes å ikke utgjøre noe fare. Man regner med at minst 1.500 slike miner finnes i fjorden, sluppet av både allierte og tyske fly.

Nok om det. Jeg sjekket Marinetraffic igjen og fant ut at det var den engelske minesveiperen HMS Cattistock som befant seg foran meg. Samtidg så jeg at det begynte å bevege seg sakte. Jeg så dessverre også at endel is nå dukket opp, av den typen jeg ikke føler meg komfortabel å kjøre gjennom.

HMS Cattistock- rent vann foran meg, is der minesveiperen ligger. Ikke noe godt bilde siden jeg valgte å zoome litt med iPhonen…

Jeg kjørte litt utenom ytterkantene og ventet på at minesveiperen skulle passere foran, på vei inn igjen i fjorden. Jeg kjørte enda litt videre i retning Fyrsteilene, men med mer is i sikte ombestemte jeg meg, satte over fjorden mot Gåsøya og fortsatte deretter innover igjen, på yttersiden av Vassholmgrunnen og Vassholmene.

Købehavnbåten på vei ut

Jeg støtte ikke på noe is på vestsiden av fjorden og fortsatte derfor i retning Huk og Dyna fyr. Fortsatt ikke noe is. Ved fyret stoppet jeg litt opp og tok bilde av Københavnbåten som var på vei ut av fjorden. Deretter fortsatte jeg innover, men krysset over til Lindøya. 

Der støtte jeg nok en gang på en minesveiper, denne gangen tyske FGS Bad Reppenau, som lå like ved Hovedøya. Den hadde satt ut en liten RIB med tre gaster ombord, som kjørte en en liten bue rundt skipet. Jeg holdt meg litt unna der jeg dro inn til Lindøya, og ble ikke praiet, så jeg var nok ikke i veien.

Jeg støtte på is da jeg kom inn i sundet mellom Hovedøya og Lindøya. Ikke så veldig mye og ikke så veldig tykk, men den lå der som store, tynne flak, nærmest en slags “film” på sjøen. Mente jeg så at det ble mindre av dette mot Gressholmen, så jeg fortsatte rett fram. Og ganske riktig, det forsvant ganske fort.

Inne her, på innsiden av de to svære fortøyningsbøyene, så jeg til min overraskelse en mindre liten motorbåt – eneste livstegn jeg så på denne turen som ikke var marinefartøyer eller ferger…

Ny minesveiper, FGS Bad Rippenau

Jeg valgte å krysse videre og tenkte jeg skulle runde Skjælholmene før jeg dro hjemover, men allerede litt øst for Langøyene støtte jeg på et nytt lag av tynn “film” av is. Og nå var det så mye at jeg snudde og satte kursen inn mot Oksval mellom Husbergøya og Langøyene.

På vei over Bunnefjorden så jeg en ny grå skikkelse på god avstand og kunne konstatere at jeg nå så den tredje utenlandske minesveiperen, nederlandske HNLMS Mercuur.

De to norske skipene som var med på oppdraget så jeg imidlertid ikke snurten av! KNM Rauma og KNM Måløy lå tydeligvis til kai i helga.

Jeg kom meg i land mens det begynte å mørkne og var godt fornøyd med såvidt over tre timer utpå. Sov som en stein den natta gjorde jeg også – rart hvor godt sjøluft hjelper på søvnen!

Søndagens rute

Etter å ha sett litt OL på kopekassa søndag ble det jaggu meg tid til en liten tur utpå også da. Jeg var litt mer i tvil denne gangen, for jeg var litt uopplagt, men det er jeg jo alltid før kaffen begynner å gripe tak i meg om morgenen…

Dessuten vet jeg etter erfaring at selv om jeg føler meg litt tung i kroppen og ikke helt opplagt, så endrer det seg når jeg er nede i havna og nede i båten!

Is

Jeg kom meg til slutt avgårde etter å ha purret opp guttungen og satt ham til en ny runde med snømåking. Det hadde nemlig snødd en ny runde i løpet av natta, og jeg så på webkameraet at jeg nok måtte måke litt snø denne gangen.

Da jeg kom fram måtte jeg derfor plukke fram kosten og sette i gang. Snøen var våt og tung, så det var greit å få den vekk fra båten. Det jeg ikke likte å se da jeg kom ned var at det lå en god del is i området. Natta hadde ikke vært noe spesielt kaldere enn tidligere, men isen var nå uansett kommet. 

Jeg var derfor litt spent da jeg dro ut og lurte om jeg kom til å komme meg særlig langt. Og det tok ikke mange meter ut fra båthavna før den første, svært tynne isen dukket opp. På avstand så det ut til å være små, tykke isflak, men jeg oppdaget når jeg kjørte inn i dem at de oppløste seg selv omtrent umiddelbart. Og jeg hørte ikke noen lyd da denne isen traff skutesida, så den var nok mye løsere enn de jeg hadde vært i nærheten av dagen før.

Litt tåkete

Jeg fant ut at jeg ville sette kursen ut mot mer åpent farvann og ikke prøve meg blant Osloøyene denne gangen, for å ikke utfordre skjebnen. Jeg var også veldig senere utpå denne dagen enn dagen før, så jeg hadde ikke veldig mye tid utpå før mørket kom. Jeg satte derfor nok en gang kursen ut av fjorden, og tenkte at jeg kunne prøve meg på Steilene denne dagen også. Og straks jeg hadde rundet Nesoddtangen så forsvant alle antydninger til is.

Og slik var det faktisk nevover mot Steilene også denne gangen. Først litt før Fyrsteilene traffe jeg på litt is igjen, men det var samme løse typen som jeg hadde truffet på utenfor båthavna, og ikke på langt nær slikd en så ut på samme sted dagen før. Så dermed rundet jeg Steilene uten å se noe fnugg av is, heller ikke mellom Landsteilene og Alværn. Neste iskjenning fikk jeg ikke før jeg rundet Nesoddtangen igjen og nærmet meg båthavna en time senere.

En litt kortere tur, men godt over to timer utpå også denne gangen! Det var en god del tåke da jeg begynte turen, men fortsatt ganske god sikt på kort hold, men etter at sola hadde gått ned og jeg var på vei hjem ble det mindre. Veldig spesielle lysforhold på denne turen også.

Spottet forresten den nederlandske minesveiperen to ganger på denne turen. Først ved Huk da jeg dro ut, og så i Bunnefjorden på vei hjem.

Dette bildet gjør seg best på mobil, når det begynner å mørkne er ikke iPhone det beste kameraverktøyet… Men det fanger opp stemning vra etter at “lyset har gått”…

%d bloggere liker dette: