Hvorfor ble jeg så glad i båtlivet?

For en stund tilbake uttrykte min eks-svigerinne overraskelse over at jeg hadde blitt så båtgal som jeg har blitt. Først ble hun overrasket over at jeg kjøpte båt, og deretter over bruken min (det siste gjelder vel flere enn henne, kan jeg tenke meg…). Der og da hadde jeg egentlig ikke noe klart svar, men nylig slo det meg hvorfor. I alle fall en av grunnene.

For å forklare hvorfor hun tenkte slik hun gjorde må jeg bli litt privat. Det har bakgrunn i min barndom og oppvekst i en by jeg fremdeles hater.

17 år i  – som jeg ynder å si det – noe som egentlig er en fin by, hadde det ikke vært for de som bor i den. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til, å delta i noen klassegjenforening. Jeg fikk en innbydelse via moren min en gang på 90-tallet, og følte bare sinne. Som om jeg skulle ha noen lyst til å hilse på alle drittsekkene i klassen igjen? Aldri. Noen få kanskje, men ikke mange.

With

Meg og moren min ved Withen, “storebåten” en Mørebas, i bakgrunnen.

Jeg har tre av dem som venner på Facebook – tre som jeg ikke forbinder noe direkte negativt med. De kom nylig, og jeg tror ikke det blir flere.

Jeg var glad da jeg kom meg vekk fra det som jeg kun benevner som fødebyen min, ikke hjembyen. Jeg dro derfra i 1981 og så meg aldri tilbake. Jeg bodde der i 17 år, men har bodd 19 år i Oslo og til høsten 18 år på Nesodden, så om jeg skulle ha noen hjemby må det bli en av de sistnevnte.

Faktisk er det vel slik at jeg egentlig ikke føler at jeg hører til noe spesielt sted. Det kan vel kanskje være en av årsakene også til at jeg trives så mye i båten?

Men at jeg skulle kose meg så mye i båten var altså min eks-svigerinne noe overrasket over. Og jeg kan til en viss grad forstå henne. For den andre vonde delen av oppveksten – bortsett fra mobbing på skolen og det faktum at jeg aldri hadde noen ordentlige venner i fødebyen – utstøtt fra alle gjenger og grupperinger – så hadde jeg, for å si det mildt, et noe anstrengt forhold til faren min. Såpass anstrengt at med en gang jeg fikk sjansen, så skiftet jeg navn fordi jeg ikke ville hete det samme som ham.

Om bord i MS Vitafårs, omtrent 1968. Er fortsatt glad i bananer!

En liten digresjon: Det jeg ikke tenkte på da var at det navnet jeg endte opp med faktisk var det samme navnet til en annen person fra samme by! Ikke bare det, han har faktisk samme yrke som meg! Det har ført til et par misforståelser opp gjennom årene.

Blant annet ble jeg – under min periode som frilansjournalist på 80/90-tallet – innkalt til jobbintervju til et ukeblad fordi han som leste søknaden min trodde jeg var den andre…

Misforståelsen ble raskt oppklart (min navnebror er vel rundt ti år eldre enn meg), og jeg fikk likevel tilbud om deltidsjobben, men valgte å takke nei. Det var et ukeblad av den mer kulørte sorten, med bilder av masse damer uten undertøy, og jeg følte vel at det ikke helt var min stil… 🙂

Tilbake til mitt opphav. Faren min var sjømann og på mange skoleferier var både moren min, broren min og jeg med om bord i de forskjellige skipene har var i. De første årene husker jeg egentlig ikke så mye av, men har blitt fortalt historier og sett meg selv på mange bilder fra den tiden. Etterhvert avanserte han fra styrmann til kaptein og turene fra 70-tallet har jeg relativt god hukommelse fra. Noen av disse turene har jeg gode minner fra.

Hjemme hadde vi da også to båter, en ti-fots With og en 15-fots (tror jeg) Mørebas med en 20 hesters Mercury på. Withen hadde vel også en Johnson påhengsmotor, innbiller meg at den var ti hester, men er ikke sikker, men den motoren har jeg bare et vagt minne om.

For jeg brukte Withen med årer. Store, solide oransjemalte treårer. Og de få gode minnene jeg har fra oppveksten og min barne- og ungdomstid er i all hovedsak knyttet til mine opplevelser alene om sommeren om bord i denne klassiske båten.

Jeg ble lei meg da jeg på midten av 80-tallet fikk vite at båtene var solgt, spesielt fordi jeg egentlig godt kunne tenkt meg akkurat den Withen. Hadde jeg fått den da, er sjansene store for at historien om mitt voksne båtliv ville ha begynt adskillig tidligere enn med Nidelven i 2013…

Jeg + With = Lykke!

Jeg var vel nesten mer om bord i Withen enn jeg var på hytta. Jeg dro ut tidlig og rodde ut til diverse faste plasser for å fiske. Og jeg har bare gode minner fra alle mine turer med den båten.

Jeg vil tro at akkurat det er grunnen til at jeg har omfavnet båtlivet i den grad jeg har i godt voksen alder. Alle de gode minnene jeg har fra 70-tallet er i ni av ti tilfeller knyttet til denne lille jolla. Og til tross for at faren min var sjømann – og dermed egentlig skulle ha sørget for å ha ødelagt all min lyst til å ha noe med sjøen å gjøre på grunn av det dårlige forholdet jeg hadde til ham – så har ikke mine negative følelser overfor ham tatt vekk gleden jeg har ved båtlivet.

På samme måte som det å ro en tur med “Lillebåten” på 70-tallet tok tankene mine vekk fra mobbingen og ensomheten og faren min – så fungerer Nidelven på samme måte for meg nå – over 40 år senere.

Riktignok har jeg et godt liv nå, med barna, venner, gode kolleger, en jobb jeg trives i og et sosialt liv – men roen og stillheten og avkoblingen som jeg får med en tur med Bergtatt fungerer mye på samme måten nå som i en ti fots With på 70-tallet.

Så der har vi vel svaret, tenker jeg!

 

%d bloggere liker dette: