I bulkfart som guttunge

Jeg har vært inne på tidligere at jeg faktisk har litt erfaring fra utenriksfart på lasteskip. Riktignok ikke som mannskap, men som passasjer når jeg var barn på 60- og 70-tallet. Nylig skrev jeg litt om lasteskipet Zuzanna som jeg støtt og stadig møter på fjorden, og dette inspirerte meg til å sjekke litt nærmere rundt skjebnen til de to rederiene og de skipene jeg har “seilt med”.

Vitafårs – bilde hentet fra nett.

Jeg regnet i utgangspunktet med at samtlige skip forlengst var hugget opp, men der fikk jeg meg en liten overraskelse! 

Om bord i Vitafårs… jeg er fortsatt veldig glad i bananer!

Faren min var jo sjømann og jeg og moren min, og også broren min på 60-tallet, fulgte gjerne med om bord når det var mulig, i skoleferier og slikt. Såvidt jeg vet var mitt første opphold om bord i skipet Vitafårs – men jeg er ikke sikker. Jeg har ingen å spørre om dette lenger, for å si det slik. 

Jeg har imidlertid noen bilder fra turen/turene og vet at vi blant annet var i Monrovia i Liberia, samt i Genova i Italia. Disse turene husker jeg ikke så mye av, men jeg er blitt fortalt historien om da jeg som liten gutt så (unnskyld bruken av ordet, men dette var i 1968 og derfor relevant) en neger for første gang, i Liberia. Visstnok ble jeg så redd at jeg løp og gjemte meg bak mora mi… Senere har jeg blitt mye mer avslappet, for å si det slik. 

På broa på Vitafårs i 1968

På den tiden var faren min styrmann i Grängesrederiet, som vel var et av Sveriges eldste (og største?). Rederiet ble hardt rammet av andre verdenskrig da det mistet 16 av 26 skip, fire av dem på havna i Narvik i april 1940.

Byens opprinnelige livsgrunnlag var den isfrie havna der jernmalm fra gruvene i Kiruna ble fraktet med tog ned til havna. Faren min var ombord på et malmskip da han på landlov møtte mora mi. Slik har i alle fall jeg forstått det.

MS Vitafårs på noe over 21.000 tonn var et kombinert malm- og tanskip som ble levert i 1958. Jjeg har bilder av meg om bord i skipet fra 1968. Til høyre ser du meg med noen bananer, og til venstre ser du meg og broren min på broa, også det fra 1968.

Skipet ble faktisk solgt til et tysk rederi året etter, i 1969, og skiftet da navn til Zwickau. Deretter blir det i 1988 solgt til Venezuela der de finner ut at de skal male over den siste bokstaven i navnet og endrer det til Zwicka… Skipet hadde faktisk en meget lang “karriere” da det faktisk var i drift i 40 år! i 1988 ble det nemlig solgt til skipshuggere i India, der det i 1989 ble hugget opp.

På 70-tallet forlot faren min Gränges og ble skipsfører i det lille norske rederiet Minibulk. Gränges ble hardt rammet av oljekrisen på 70-tallet og gikk konkurs i 1979.

Da hadde faren min allerede jobbet i flere år i Minibulk, som hadde hovedkvarter på Høvik (må ikke forveksles med et senere rederi med samme navn i Farsund), og så vidt jeg vet hadde fem skip: Mini Moon, Mini Sun, Mini Star, Mini Cloud og Mini Orbit. Sistnevnte var på rundt 10.000 tonn, de andre på rundt 3.000 tonn. Jeg mener at jeg var om bord i Mini Moon to ganger og Mini Cloud én gang, og også én gang på Mini Orbit. De to andre skipene tror jeg ikke at jeg noen gang var på, men er litt usikker med hensyn til Mini Sun.

Mini Orbit, her som Vengen

Minibulk-rederiet hadde lasteskip som gikk i bulkfart. Stort sett i Østersjøen og Nordsjøen. Det ble etablert i 1970. Jeg er faktisk ikke helt sikker på når det ble lagt ned, men det ble avviklet som selskap uten konkurs 31.desember 2001. Som rederi opphørte det nok på tidlig 80-tall, såvidt jeg vet. Jeg ser at flere av skipene i den lille flåten ble solgt i 1983, så det er sannsynligvis det året rederiet la ned den aktive driften.

Jeg har vært i Luleå, Skellefteå, Helsinki, Gotland, Gdansk, Gdynia, Aarhus, Antwerpen og i Grimsby i England som passasjer om bord på lasteskipene til Minibulk. Noen ganger fikk jeg også en egen hyrebok. Husker overstyrmann ga meg en slik bok og betalte meg 25 øre i timen! Tror det var fra egen lomme, for faren min brød seg ikke om sånt.

Så fikk jeg være med matrosene og jobbe litt om bord. For meg var det jo bare gøy. Jeg fikk kjøre vinsj, jeg slo inn lukekiler med slegge på lastelukene, jeg “mønjet” skipet (en slags rustbeskyttende maling) og jeg fikk stå på broen og styre – ikke med ratt – men med en slags kontroll som hadde to knapper – en grønn og en rød – for styrbord og babord. I taket var det plassert en gradeskive, så da var det bare å holde en av knappene inne til pila stoppet på det antall grader som jeg hadde fått beskjed om.

Mini Orbit ble bygget i Bremen i Tyskland i 1975 og faren min var den første kapteinen om bord. Jeg husker at han var i Tyskland under ferdiggjøringen av skipet. Da jeg fikk besøke det fikk jeg sove i rederlugaren, som var en SVÆR lugar i forhold til rederlugarene på de små skipene – som egentlig var helt vanlig sammenlignet med en vanlig offiserslugar.

Skipet beholdt navnet sitt helt til 1983, da skiftet det navn til Storön, noe det het fram til 2002. Det hadde da Skärhamn i Sverige som hjemmehavn. Siste opplysninger jeg har om det er fra 2009, da het skipet Vengen og var registrert i Monroni på Komorene. Det er nå registrert som “decommisoned or lost”, noe som jeg tolker som at det er hugget opp ettersom jeg ikke har vært i stand til å finne noe om ulykker eller forlis rundt dette skipet.

Mini Cloud, her avbildet i 1993.

Mini Cloud var det tredje skipet jeg var på. Det er, såvidt jeg kan se, fremdeles i bruk! Det har i alle fall status som aktiv hos Marine Traffic.

Skipet ble bygget i 1973 og skiftet navn da det ble solgt i 1978 til Breekade. Deretter fikk det navnet Wind Arctic i 1985 før en ny eier ga det navnet Allegra i 1989. Det seilte under dette navnet fram til 1992 da en ny eier døpte det om til Uni Yamani.

Dagens utgave av skipet er registrert i Alexandria i Egypt og har seilt under navnet El-Aabed siden 1999. 

Selv om jeg aldri var om bord på de to andre skipene, så måtte jeg jo undersøke litt om de også! Mini Star ble bygget i 1971, og ser ikke ut til å eksistere lenger. Siste livstegn er fra 2009, da het det Agia Kiriaki og var registrert i Panama. Det ble solgt og skiftet navn til Strombeek i 1979 (tror jeg, ikke bekreftet), et navn det hadde til 1981 da det skiftet navn til Macorix. I 1988 ble det hetende Bleue Mer, et navn det kun hadde til året etter, da det ble døpt Andra. Neste eier døpte det om til St. Andreas i 1990. Deretter seilte det under navnene San Francisco, Pindos og Anastasios Iii.

Mini Sun i Kiel-kanalen i 1983.

Mini Sun er imidlertid fortsatt i drift. Skipet ble bygget så sent som i 1978 og er nå registrert i selveste Nord-Korea (!) under navnet Al-Iman. Hjemmehavna er Wonsan. Skipet het Mini Sun fram til 1983 da det ble solgt og skiftet navn til Arwa. Skipet seilte under dette navnet fram til 2000, da det fikk sitt tredje og foreløpig siste navn. 

Mini Sun i 2013, ombygget for krøtterfrakt.

I motsetning til de andre skipene drives ikke Mini Sun nå som et vanlig lasteskip. Det er nemlig bygget noe om, og er nå et spesialskip for frakt av levende dyr. Når denne ombyggingen skjedde, vet jeg ikke, men som dere ser av bildet til høyre, tatt så sent som i 2013 i Rødehavet, ser det ganske så annerledes ut nå!

En litt interessant observasjon er, i de fleste tilfellene, at de nye eierne av skipene ikke har gjort så mye for å ende på skipenes utseende. Blant annet har omtrent samtlige skip beholdt de hvite stripene i baugen, slik som de hadde opprinnelig.

Mini Moon (tror jeg!). Eget bilde.

Men hva så med Mini Moon? Det første skipet i Minibulk som jeg var om bord på – og det to ganger (såvidt jeg vet) – vel, jeg har gjemt rosinen i pølsa til slutt.

Dessverre er det en trist historie.

Mini Moon skiftet også mange eiere og hadde mange navnebytter etter etter at det ble solgt. Det het Mini Moon fram til 1979 (det ble bygget hos Sterkoder i Kristiansund i 1972), da skiftet det navn til Cebo Moon. Deretter er opplysningene litt diffuse, men såvidt jeg forstår skiftet det i 1993 navn tilbake til Mini Moon.

Skipet gikk ned under en storm utenfor kysten av Argentina i 2004, bare 35 nautiske mil fra bestemmelsestedet Quequén.

Da var det registrert under hondurisk flagg. Skipet var lastet med 2.400 tonn urea (råmateriale for kjemisk industri, også kjent som urinstoff). Ulykken fant sted 12. juli 2004 og bare én av et mannskap på elleve overlevde forliset. Jeg kjente faktisk litt sorg da jeg leste at skipet hadde fått et slikt trist endelikt.

Vel, dette var et lite avbrekk fra de vanlige blogginnleggene der jeg kun ha skrevet om min egen båt, men jeg håper det har vært litt interessant likevel!

%d bloggere liker dette: