Trangen til å bare fortsette

Det blir litt opp og ned med båtbloggingen for tiden, og det er vel bare naturlig med tanke på at det både er sommer og sol og ferietid, men ikke minst på grunn av det fantastisk flotte været! Men her kommer i alle fall et nytt innlegg!

Sommeren 2018 har vel så langt vært den beste sommeren jeg har opplevd i de snart fem årene jeg har hatt båten! Jeg husker at jeg i august 2014 – det første hele året som båteier – tok den første Sverigeturen med Koster og Strömstad som mål.

Da tøffet jeg utover speilblankt vann i 30 grader utenfor Hankø og koste meg glugg ihjel… Sommeren 2015 var også ganske bra, men da var jeg fremdeles på opptrening etter amputasjonen og båtlivet ble dermed også noe amputert.

Sommeren 2014 var også bra, men årets slår alle!

I 2016 var sommeren dårlig, rett og slett. Da fikk jeg med rederinnen på en ukestur til Sverige med Fjällbacka som mål, og vi hadde vel to dager med sol, ellers regnet det og blåste kraftig. Et par uker senere tok jeg døtrene mine med til ny tur til Sverige, og også da var målet Fjällbacka, men da blåste det så kraftig at vi måtte snu i begynnelsen av Gula Humpen rett etter Havstenssund og til slutt søke nødhavn i Halden, der jentene dro hjem  med tog og jeg ble liggende i tre dager sammen med mange andre båter som ventet på godvær. Det blåste kuling og storm utpå sjøen…

Men i motsetning til rederinnen fikk jeg og jentene i det minste gått i land  på Koster og sett oss rundt der i solskinn.

I fjor var det vel også en helt grei sommer, men ikke tipptopp.

Aldri har vel båten blitt brukt til så mye bading som denne sommeren!

Men denne sommeren? Wow! Jeg har vært litt bekymret for at alt det gode været skulle være brukt opp til jeg tar båtferien min i august,  men vi får krysse fingra! Og i går leste jeg i VG på nett at det er mulig at dette været som er nå holder seg slik ut august! Blir det slikt vær på min tur til Sørlandet skal jeg aldri klage mer på været!!!

Jeg har jo siden starten som båteier bevisst unngått å dra på båtferie når alle andre gjør det, altså midt i fellesferien. Da er det stappfullt overalt. Og jeg liker ikke å komme inn i en stappfull gjestehavn og kanskje måtte legge meg utpå to-tre båter.

Jeg er litt sjenert eller introvert om man vil, når det gjelder nye mennesker – og særlig når det er mange av dem. Da trekker jeg meg heller tilbake. Det er ikke noe problem hvis noen tar kontakt med meg og sier hei og begynner å prate, men jeg har vanskelig for å ta slik kontakt første gangen selv. Ser jeg noen kjente er det selvsagt ikke noe problem. Så jeg er ikke overlegen, bare litt sjenert! Som man kanskje ikke skulle tro når jeg først setter i gang med å prate… 🙂

Men altså, det er en av grunnene til at jeg ikke liker meg når det er masse folk rundt meg. Det gjelder også store fester og sammenkomster og ikke minst fulle badestrender. Jeg frekventerer riktignok ikke sistnevnte frivillig, men med unger og kjæreste som liker å bade og sole seg, så rusler jeg selvsagt med.

Om noen få dager er det ferietid også for meg, som begynner med ei uke i Nice der jobben har ferieleilighet. Den er vel femte eller sjette gangen vi er der, det har blitt en tradisjon det også. Men i år var jeg uheldig med trekningen og fikk en uke midt i fellesferien. Vanligvis har vi vært der i vinterferien og i fjor ble det i påsken – det er fremdeles rundt 18-20 grader der på dagtid – men da har det også vært et rolig tempo der, nå blir det nok noe helt annet!

Bystranda i Nice, promenaden til venstre. Det blir nok mer folksomt i år enn i dette bildet fra februar 2016.

Men vi overlever vel det også… Det blir vel noen faste turer ut til Monaco for å se om Nidelven fortsatt ligger der i havna i Monte Carlo, og en tur over grensen til Italia for å spise pizza i Ventemiglia. 

Når jeg så er tilbake er det båtferien som står for tur. Denne gangen er det Sørlandet som er målet. I det flotte været som er nå er jeg jo utpå sjøen med båten omtrent hver dag, både før og etter jobb, alt ettersom hvilke vakter jeg går, og jeg føler en voldsom trang til å bare fortsette utover fjorden de gangene jeg runder Nesoddtangen og kjører ut av fjorden i retning Ildjernet eller Steilene eller Håøya. Jeg har rett og slett ikke lyst til å snu og dra tilbake. Jeg har bare lyst til å fortsette, fortsette og fortsette…

Det er jo nettopp det som for meg er essensen i båtlivet, å være underveis. Det har jeg skrevet om før, og det kommer jeg sikkert til å gjenta flere ganger. Det er selve turen som for meg er opplevelsen. Å kjenne motoren rumle fornøyd under bena, og sitte der med hånda på rattet og bare kose meg glugg ihjel.

Jeg vil ikke kalle det en direkte nedtur å gå i land, men det tar ikke lang tid før det kribler i meg etter å fortsette. En overnatting er grei, men ligger jeg mer enn et døgn på et sted så blir jeg rastløs. Jeg vil videre!

Derfor kan jeg uten problemer sitte å kjøre en fem-seks timer nonstop, for eksempel dra fra Oksval og runde Nesoddtangen, kjøre til Håøya, kjøre rundt øya og tilbake samme vei, uten å stoppe en eneste gang. For noen høres kanskje det merkelig ut, men for meg er det det som er hovedhensikten med båten!

Joda, jeg liker å gå i land også, se nye steder, treffe båtvenner på steder jeg har vært før og se meg litt rundt på nye steder, men det er altså turen som for meg er det store.

Jeg har foreløpig klart å holde igjen lysten til å bare fortsette videre utover fjorden og returnert til “basen” og til jobben. Men nå er det ikke lenge igjen!

Seilbåt utenfor Søndre Langåra. Håøya i bakgrunnen.

%d bloggere liker dette: