På tokt til Sørlandet – del 11

Etter en god natts søvn i Mandal var det et nytt besøk av vertskapet fra Eigebrekk som stod på timeplanen. De hadde nemlig ærender i Mandal denne dagen, og vi avtalte å møtes i byen ved lunsjtid. De ville gi meg en skikkelig omvisning i den vakre byen, noe jeg så fram til.

En av mine båtnaboer på Pir 1 viste seg å komme langveis fra. En nydelig båt registrert i Inverness lå like ved min. Jeg fikk ikke pratet med de om bord, men etter at jeg kom hjem fra båtferien så jeg en båtkollega poste et bilde på Facebook av samme båt – da i Sverige.

De hadde lagt seg til på Malmön – samme sted som jeg var på i fjor. 

Jeg måtte sjekke opp det ene bildet jeg hadde fra Mandal med denne båten, og ganske riktig, det var den samme. Viste seg at de var ute på skikkelig langtur og hadde vært flere måneder til sjøs. Litt synd egentlig at jeg ikke sa mer enn hei til dem, vi kunne vel hatt mye å prate om!

Den blå båten kom fra Inverness og hadde vært på tur i fire måneder!

Nok om det, vertskapet mitt fra Eigebrekk fant lett fram til båtplassen og det ble et gledelig gjensyn! Wibecke hadde, hvis jeg forstod det riktig, omtrent vokst opp i Mandal og var veldig godt kjent der.

Dermed gikk rusleturen innimellom trange smågater og store, stort sett hvite, trehus. Wibecke kunne fortelle grundig om de fleste vi så – det ga en ekstra dimensjon til opplevelsen å vandre rundt med noen som var så godt kjent og kunne fortelle mange ting som ikke nødvendigvis står i turistbrosjyrene.

Jeg har jo vandret gatelangs alle stedene jeg går i land – det er jo et must for å suge til seg inntrykk og miljøet de stedene jeg besøker – men man får liksom ikke den samme innføringen i stedets historie som når man har med seg lokalkjente folk!

Og av Wibecke fikk jeg også forklaringen på den runde, oransje kula som lå fortøyd utenfor kulturhuset Buen, det som jeg kikket på under min kveldstur dagen før. Jeg regnet jo med at det var et slags kunstverk – og ikke en overdimensjonert fortøyningsbøye for verdens største cruiseskip!

Jeg fikk da ganske riktig forklart av kunstverket het “Rognen” – og skulle symbolisere fiskerogn – en stor overdimensjonert en – for å understreke Mandals historie som sjøfartsby og fiskehavn, og ikke minst den berømte lakseelva.

Ifølge Wibecke ble det en heftig diskusjon blant mandalittene da kunstverket ble sjøsatt for fem år siden, og det kan man jo forstå… Det skal forøvrig også ha oppstått en voldsom debatt om den nye gangbrua som ble bygget til kulturhuset, noe jeg forstår mindre av, for den er jo både elegant og stilig!

Besøket i Mandals indrefilet inkluderte også en tur innom butikken til Salvesen – som både Wibecke og Bernt hadde omtalt i rosende ordelag under mitt besøk hos dem for noen dager siden. Butikken er egentlig en fiskeutstyrsbutikk med masse av fiskestenger og slikt, men også med det meste av ting som en båteier trenger. Og prisene er heller ikke så hakka gale. Litt morsomt at det tydeligvis har vært en dagligvarebutikk der tidligere, for innredningen inne og noen av skiltene i butikkvinduene er beholdt! Det å gå og kikke var en opplevelse, her var alt fra utstoppede dyr til fendere og vadere!

Jeg ruslet innimellom hyller og reoler for å se meg om, egentlig uten tanke på å kjøpe noe, men plutselig falt øynene mine på en hyller med skipperluer. Jeg har en om bord av type fransk, men jeg er egentlig for tjukk i hue til at den passer, så jeg har jo vurdert å finne en som passer. Og jeg tenker ikke på disse, unnskyld meg hvis jeg sårer noen innehavere av en sådan, idiotiske kapteinsluene i marineblått og hvitt med et gullanker eller kapteinsstriper på, disse som du får kjøpt i både leketøysbutikker og (friogbevaremegvel) i båtutstyrsbutikker, men altså ordentlige skipperluer.

Og her fant jeg altså en, en skikkelig “blankis” for å bruke Wibeckes uttrykk, altså en svart skipperluer med bånd og skikkelig blank brem! Og de var til og med store nok! Laget i Hellas, så jeg, og til en fornuftig pris (tror det var 299,- eller 399,-), så da ble det et innkjøp likevel!

Deretter gikk turen videre langs trange, brosteinsbelagte gater, og det vil blir for detaljert å gjengi om alt som Wibecke kunne fortelle om, men en opplevelse var det så absolutt!

Etter spaserturen hentet Wibecke bilen og plukket meg og Bernt opp. For jeg måtte jo få tatt en tur til byens hvite strender også! Dermed gikk turen til et veldig populært friluftsområde, Furulunden, som mandalittene benytter seg flittig av. Med flere fine turstier gjennom en frodig skog og med strender som den kjente Sjøsanden (og flere andre) med sand av den fineste sorten.

Her tittet vi litt på det gamle godset Risøbank, til lord Salvesen, som nå er åpent som kafe om sommeren (men stengt da vi var der). Området, kalt Lordens blant de lokale, inneholder både et nydelig parkområde, et drivhus i støpejern og en nydelig sandstrand.

Her er også Mandals versjon av minnesmerket etter 22. juli plassert, til minne om en gutt på 14 fra Mandal som ble drept på Utøya (den nest yngste), og ikke minst alle de andre som ble drept. Også på Nesodden har vi et slikt minnesmerke.

Etter denne turen ble jeg kjørt tilbake til sentrum og tok farvel med Wibecke og Bernt for denne gangen. Jeg håper at jeg får muligheten til å besøke dem flere ganger, for dette ga virkelig mersmak! Selv skulle de være på sommerparadiset sitt ut uka, før det var på tide å lukke og låse for denne gangen.

Med meg på kjøpet fikk jeg en anbefaling om å stikke innom Fiskehallen like ved gjestehavna og kjøpe med meg en laksewraps. Den anbefalingen fulgte jeg, og toppet med noen ferske fiskekaker også, og både jeg og magen ble meget fornøyd med innholdet når det ble fortært litt senere på turen.

Neste etappe gikk fra Mandal tilbake til Kristiansand, den skriver jeg om i neste turrapport!

%d bloggere liker dette: