På tokt til Sørlandet – del 18

Langesundfjorden er lang. Så bare det er sagt. Sannsynligvis en av de kjedeligste krysningene jeg har foretatt med båten. Og jeg glemmer hvor lang den er å krysse i fem knop hver gang. 

Nuvel, jeg foregriper begivenhetenes gang noe med å allerede begynne å å skrive om fjorden før jeg har kommet dit.

Hvis du leste forrige innlegg om sørlandsferien min, så husker du kanskje at jeg skrev noe om at vi ikke fikk betalt havneleia før vi la oss, både jeg og nabobåten, også det en Nidelv 24?

Han kunne da i det minste sagt ifra at han røsket ut kabelen! Komplett unødvendig.

Vel, vi fikk merke det dagen etter. Jeg hadde omtrent nettopp våknet og satt på dagens første kaffe da det banket hardt og bestemt på sideveggen. Jeg fikk på meg protesen og stakk hodet ut av kalesjen. Utenfor sto en pottesur eldre fyr som påpekte at havneavgiften ikke var betalt, at det måtte gjøres umiddelbart og at man ikke hadde lov å koble seg til strømmen før den var betalt.

Jeg ba om unnskyldning og sa at jeg selvsagt skulle gjøre det før jeg dro. Han bare mumlet noe og gikk. Ikke akkurat den beste starten på dagen…

Jeg må innrømme at jeg har juksa litt på denne langturen, og tatt med meg en kaffekapselmaskin som jeg fikk til jul i fjor. Det har ikke blitt så mye av den tradisjonelle kokekaffen på denne turen altså.

Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg, etter å ha gjort meg ferdig med frokosten og skulle til å trakte en kopp kaffe til, ikke fikk den til å virke. Det var ikke strøm rett og slett. Og da jeg gikk ut i cockpiten så jeg at også kjøleboksen var av.

En rask sjekk på utsiden viste at havnevakta rett og slett hadde røsket ut ledningen til strømmen og lagt den ved siden av båten, uten i si ifra!!! Selv om jeg ikke hadde rotet meg til å betale dagen  før, så syntes jeg det var utrolig frekt gjort! Tror jeg passerer Kragerø elegant på neste tur sydover!

Det viste seg at han hadde gjort det samme med nabobåten også. jeg satte kontakten tilbake på plass og fikk traktet min kopp nummer to. Deretter var det morgenstell og tid for en tur bort på Kiwi for å handle litt.

For sikkerhets skyld betalte jeg først havneavgiften og gikk tilbake til båten og plasserte den synlig der. Det viste seg at vi nå var over i september, noe jeg ikke hadde tenkt på, og dermed var havneavgiften halvert. Hadde jeg betalt dagen før – som jeg selvsagt innrømmer at jeg skulle ha gjort – ville jeg altså ha betalt dobbelt. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle betale for et døgn til, for å betale full pris, som jeg jo egentlig skulle ha gjort, men på grunn av oppførselen fra havnevakta, ga jeg blaffen i det.

Kragerø, fin by, sur havnevakt.

Jeg følte meg jo mistenkeligjort, som om jeg hadde tenkt å sluntre unna – og jeg har betalt havneavgiften på alle steder jeg har vært – med unntak fra Risør andre gangen, men det var fordi det ikke var noen betalingsmulighet der, og med tanke på måten han oppførte seg, så var ikke lysten til å betale full pris til stede… Jeg kunne kanskje ha forstått det hvis det hadde vært toppsesong, men de to Nidelvene og to seilbåter var de eneste båtene i gjestehavna, såvidt jeg kunne se, og det var langt utenfor toppsesongen.

Jaja, provianteringen ble utført og en is innkjøpt på veien tilbake. Mine Nidelvnaboer hadde dratt for å se på en leilighet, men var tilbake omtrent da jeg var ferdig med å rydde og pusle om bord for å gjøre klar til neste etappe, som skulle føre meg til Stavern.

Per ble med meg bort til nærmeste drivstoffsjappe, som jeg dessverre tanket på sist gang – kostet vel over 14 kroner i fjor, og fylte opp en ekstrakanne før de skulle videre til Risør. Kjørte ham tilbake til gjestebrygga og så farvel til dem, hyggelige folk! 

Kragerø, fin by, dyr diesel

Deretter gikk altså turen videre mot Stavern. Denne gangen hadde jeg tenkt å ta en annen rute enn gjennom “Kreppa” og jeg dro derfor opp Kjøpmannsfjorden og inn Bjølviksund. Jeg lekte litt med tanken på å prøve meg på Langesund eller Helgeroa, men tiden hadde nok løpt fra meg denne gangen, så det blir nok en annen gang.

Bjølviksund var en flott opplevelse med mye idyllisk natur, men opplevelsen ble litt ødelagt av en idiot som kom kjørende i det jeg vil beskrive som en arbeidsbåt. Det var flere folk om bord. Han kjørte forbi meg på omtrent det trangeste stedet i sundet, der det også på karter var merket av en grunne på 0,5 meter. Det er en fartsgrense på 5 knop der, men han kjørte forbi i minst 20 knop, det er jeg sikker på! Bølgene som kom var selvsagt ganske store, og det i tillegg i et trangt og grunt sund, så jeg måtte bare tverrvende båten i retning skjæret, men med omtrent full stopp, for å ta imot. Skal innrømme at fingeren min kom ganske fort opp!

Bjølviksund, fint sund, idiot av en båtfører

Jeg unngikk i det minste å havne på skjæret, men satt og mumlet forbannelser for meg selv mens jeg nippet til kaffen og etterhvert kom meg ut av sundet.

Da sto krysningen av Langesundfjorden foran meg, og som sagt, den er lang, veeldig lang. Så det tok en stund å komme seg ned til Stavern, ikke minst fordi det nå også begynte å blåse opp, slik at jeg hadde litt å stri med og følge med på. Jeg unngikk å måtte kjøre sikksakk for å få bølgene den rette veien. men måtte styre litt sør for Stavern og deretter krysse brått rett inn. Men da var jeg inne i smult farvann.

Det er andre gang jeg ankommer Stavern etter mørkets frembrudd, så jeg kjenner jo ruta nå, og det gikk greit å komme seg inn i havna og legge til ved flytebrygga. Lukeparkerte mellom to seilbåter uten store problemer.

Neste etappe tar vi om et par dager, nå nærmer det seg styggfort slutten av denne etterhvert veldig lange rapporten fra årets båtferie!

Legg gjerne inn en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: