Skipper i tørrdokk

Det har ikke blitt så veldig mange turer med båten den siste halvannen måneden. Faktisk har jeg ikke vært ute på tur siden i begynnelsen av november. Med unntak fra i 2015, da jeg tilbragte ti av årets tolv måneder på sykehus og rehabilitering etter amputasjonen, så har det ikke gått så lenge mellom hver tur siden jeg fikk båten i 2013.

I november skyldes mesteparten av inaktiviteten dårlig vær, mørketid og kollisjon med jobbvakter og andre avtaler, noe jeg har vært inne på tidligere.

Men jeg hadde regnet med å kunne tøffe utpå i desember noen ganger, ikke minst for å endelig rekke tur nummer 100 i år. Det er under to uker igjen av årets båtsesong, men jeg håper fortsatt å kunne komme meg utpå flere ganger før årsskiftet.

I båthavna på Oksval er det i det minste ikke kommet noe is ennå, så håpet er det fortsatt!

Den siste halvannen uken har imidlertid været flere ganger vært så fint at jeg kunne ha rukket flere turer, men fredag 7. desember, dagen etter bursdagen min, gikk det helt galt.

Torsdag ettermiddag begynte snøen å komme for alvor og natt til fredag kom det kulde grader. Resultatet var at det fredag morgen selvsagt kom et ras av ulykker på glatte veiet over hele Østlandet. Det rammet også meg.

Som jeg har skrevet noen ganger tidligere har jeg etter at jeg ble amputert, fått en elektrisk firehjuls scooter til å hjelpe meg å komme fram. Selv om jeg går greit, er det mange ganger en stor fordel for meg å ha en slik scooter, hvis jeg skal i butikken (nærmeste butikk ligger ti minutter med buss fra meg) og når jeg skal ned i båthavna, da kommer jeg nesten helt fram til ripa på båten.

Bippe liker ikke kulde…og glatte bakker!

Men i vinterlandet Norge har NAV bestemt at disse scooterne leveres med helårsdekk, skal man ha vinterdekk må man søke spesielt om det. Så da jeg satte meg i scooteren for å kjøre ned til brygga til Nesoddferga fredag morgen – på vei til jobb – skjedde det som måtte skje.

Jeg fikk først problemer med å få scooteren gjennom løssnøen, med slike helårsdekk skal det ingenting før hjulene graver seg ned i snøen og begynner å spinne, men jeg kom meg til slutt avgårde ved å lirke meg forsiktig gjennom snøen. Nesodden kommune er ganske effektive noen ganger, så tidlig fredag morgen var det allerede brøytet skikkelig på veiene, noe jeg merket da jeg kom til første bakke. Da begynte nemlig hjulene å spinne på glattisen som var under snøen. Jeg prøvde flere ganger, men da scooteren begynte å gli nedover bakken og jeg nesten havnet i skråningen utenfor veien, ga jeg opp og dro tilbake.

Deretter gjorde jeg vel den største tabben. Sett i etterpåklokskapens lys skulle jeg nok ha bestilt en drosje for å komme meg trygt avgårde, men jeg gjorde den tabben å prøve å gå til nærmeste busstopp istedenfor. Det gikk greit oppover den samme bakken scooteren hadde måtte gi opp, men i første nedoverbakke gikk det galt. Selv om jeg gikk i dypsnøen helt på siden av veien, så falt jeg brått og uventet og havnet med ryggen i den knallharde bakken.

Det var et solid fall. Det gjorde såpass vondt at jeg skrek ut. Og deretter ble jeg liggende noen minutter før jeg prøvde å komme meg opp. Jeg måtte prøve flere ganger, og til slutt kom jeg opp på to vaklende og ustø bein men smertene jog gjennom ryggen. Jeg skjønte med en gang at jeg ikke ville klare å komme meg på jobb, og snudde derfor.

Hvordan jeg klarte å komme meg avgårde og hjem er egentlig en gåte for meg, for det endte med at jeg var sengeliggende helt til tirsdag, da jeg hadde fått legetime. Klarte med nød og neppe å komme meg til legen og fikk der, ikke overraskende, konstatert ribbeinsbrudd, antakelig på tre steder. 

Dermed fikk jeg resept på smertestillende og sykmelding, som jeg nå er inne i min andre uke av.

Stort sett sengeliggende, men etterhvert klarer jeg å sitte litt innimellom, men må legge meg ned etter kort tid. 

Ikke så mye å gjøre med dette enn å ta tiden til hjelp, og tygge smertestillende, som, uansett hvor sterke de er, ikke virker 100 prosent. Når jeg snur meg i søvne hender det ofte at jeg våkner av smertene fordi jeg havner på feil side.

Heldigvis tilbringer jeg nå noen dager hos rederinnen, som tar vare på meg.

Jeg håper likevel å bli såpass i form at det kan bli et par turer før året er omme!

%d bloggere liker dette: