Om Pequod

Hei! Jeg heter Per-Helge og startet denne båtbloggen i 2013.  Da jeg startet i september 2013 hadde jeg ikke båt, planen var å skaffe en i løpet av vinteren (over nyttår) slik at jeg før båtsesongen 2014 var klar til å oppleve sjøens gleder.

Det gikk ikke slik… Allerede mandag 7. oktober fikk jeg tilslaget på en Nidelv 24 fra 1974, og onsdag 9. oktober ble papirene undertegnet og båten overlevert. Min første egne båt!

Jeg er nærmest født og oppvokst i båt, har opplevd mange somre og mange fisketurer om bord i en With-jolle, og etterhvert når jeg ble eldre, om bord i en Mørebas med 20 hk Mercury bak. Tror det var en 17-foter, men er ikke helt sikker.

Mine beste båtminner fra barne- og ungdomstiden var nok somrene om bord i With-jolla, der jeg kunne ro ut og være borte i mange, mange timer.

I tillegg var faren min sjømann i utenriksfart, så jeg har vært med om bord på mange forskjellige skip opp gjennom årene. Når jeg ble eldre stort sett i skoleferier. Var derfor ganske så bereist i ung alder… alt fra store oljetankere med visitter i Afrika til mindre bulklasteskip i regelmessig fart i Østersjøen.

Jeg kan ikke huske sikkert når jeg var sjøsyk for første (og fram til nå siste!) gang, men husker spesielt godt en episode fra Østersjøen en gang på 70-tallet. Jeg stod opp om morgenen som ingenting, men la fort merke til at det var mye sjø, for skipet kastet voldsomt på seg og det var faktisk ingen lett oppgave å komme seg opp på broa. Men jeg klarte det, og kom meg inn i bestikken der en av styrmennene sto bøyd over kartet og Deccaen som hang over kartbordet. 

Jeg husker jeg sa «god morgen» eller «hei» eller noe slikt, men da han snudde seg mot meg så jeg at han var nærmest grønn i ansiktet av sjøsyke. Da han oppdaget det blide og helt sjøsykefrie ansiktet mitt sa han bare én ting: -Ut! 😀

Etter at jeg dro hjemmefra og etterhvert, for det meste, holdt til i Oslo-området, har det blitt dårligere med sjølivet, selv om jeg jo har hatt muligheten. Jeg har vært på fjorden innimellom, som passasjer, men aldri eid min egen båt. Lysten til å ha båt økte stadig, spesielt etter at jeg flyttet ut til Nesodden, og til slutt fikk jeg bestemt meg: Det BLE båt.

Jeg ferdes på fjorden med båten året rundt. Det startet egentlig tilfeldig med helårsbruken ettersom både høsten og vinteren 2013/2014 var svært mild, og dermed fikk jeg sansen for det! Båten tas opp en til to ganger i året for ettersyn, vask og stoffing.

I 2015 fikk båtlivet mitt en ny dimensjon. I april det året måtte jeg amputere høyre ben under kneet, og i august måtte jeg amputere venstre stortå (noe som faktisk betyr mye for balansen). Så sent som i desember måtte jeg ta litt av nok en tå… I 2015 ble dermed båtaktiviteten kraftig redusert, eller amputert som jeg bruker å skrive… .-) Men målet mitt har hele tiden vært å komme tilbake til båten og fortsette dette fantastiske båtlivet som jeg så raskt har blitt så glad i. Og den målsettingen har jeg altså klart!

Min første båttur etter amputasjonen fant sted allerede 25. mai 2015, da uten protese og med hjelp av gode venner. 20. juni hadde jeg min første tur med protese, og 19. juli gjennomførte jeg min første båttur helt alene siden februar. På grunn av langvarig sykehusopphold og deretter opphold på et opptreningssenter fikk jeg ikke vært så mye i båten som jeg ønsket i 2015, men det har jeg tatt igjen etterpå…

I april 2019 fikk båtlivet mitt en ny vri: Jeg solgte Nidelven rett før påske, og noen få dager etter påsken var jeg eier av en Tresfjord 29… Egentlig var jeg på jakt etter en Nidelv 26, men slik kan det gå…

Ellers om meg: Opprinnelig nordfra, men flyttet sørover i 1981. Jobber som journalist, for tiden singel og har tre barn født i 1996, 1997 og 1999 fra et tidligere forhold.

Foruten båtlivets gleder liker jeg å fotografere, lese bøker, dra til London og å spille trommer (noe jeg har fortsatt med også etter amputasjonen). Spiller i band, mest for gøys skyld, men vi har vel ambisjoner om å spille for folk også? Kanskje på et båttreff? Vi har i alle fall et maritimt navn – Long John Silver & The Crew – og er hovedsaklig et coverband som spiller 70-talls rock. Bare å kontakte meg hvis du har et båttreff på trappene som trenger et band! Vi har ingen bandbuss – men bandbåt!

Hvorfor navnet Pequod?
Vel, det er selvsagt hentet fra Herman Melvilles bok Moby Dick, og er et fint navn. Det er ikke navnet på båten, som ble Bergtatt,  men online, her på bloggen og i båtforumet på baatplassen.no, er det i det minste mitt nick. Det fordi Bergtatt var opptatt da jeg første gang registrerte meg på båtforumene. Denne båtbloggen het i to år Pequods båtblogg før jeg skiftet navn til På tokt med Bergtatt i september 2015.

Om Bippe
På grunn av amputasjonen søkte jeg høsten 2015 om å få tildelt en såkalt «mobilitetsscooter». Det er en elektrisk (batteridrevet) scooter på fire hjul som rusler avgårde i fem knop (rundt 10 km/t). Hastigheten passer jo bra for en skipper som er vant til samme fart til sjøs… 🙂 Den ble levert 23. desember. Siden jeg ikke har bil eller lappen, så var dette den eneste muligheten jeg hadde til å skaffe meg et transportmiddel som kunne avlaste meg litt.

Jeg klarer meg fint uten hjelp både med og uten krykker, men av og til blir det tungvint og litt vanskelig å bruke buss. Da er det veldig praktisk å sette seg ned i scooteren og tøffe avgårde. Jeg bruker den hovedsakelig til ærender i butikken (som ligger flere busstopp unna) hvis jeg skal ha litt mer enn en pose, og kanskje mest når jeg skal ned i båthavna. Særlig når jeg skal på langtur er det fint å fylle den opp til randen med sekker og bager!

Jeg bruker den også ned til brygga når jeg skal på jobb, litt avhengig av været. Da er det så mye enklere å bruke «Bippe» – som jeg har døpt scooteren for (oppkalt etter Bippe Stankelbein i Per Ulv-tegnefilmene fordi lyden hornet gir ligner på lyden til Bippe…). Det begynte jeg ikke med før under pandemien, da lysten på å ta buss ikke var så stor, og det har jeg fortsatt med etter pandemien.

Samtidig er det også den eneste gangen jeg føler meg som funksjonshemmet når jeg setter meg i scooteren, så jeg er ikke alltid like bekvem. Jeg klarer meg jo utmerket som amputert, er i full jobb og aktiv på flere fronter, men føler meg «eldgammel» når jeg setter meg i den. Men jeg har etter hvert – noe motstrebende – lært meg å sette pris på å ha den muligheten. Og jeg har pimpet den litt opp med både terninger og Wunderbaum! 😀

 

Related Images: