I begynnelsen av september deltok jeg på «Høstspretten» – et båttreff organiserrt av Facebooks største båtgruppe – Båtfolk på Facebook. Treffet fant sted i Stavern gjestehavn hvis havnevert ble kåret til «Årets havnevert» for et par år siden. På den siden av Oslofjorden hadde jeg ikke vært lenger sørover enn Tønsberg, så da var det jo opplagt at jeg måtte besøke Stavern!
Det ble tidlig klart at jeg måtte tøffe en lang etappe for å rekke fram til båttreffet, men heldigvis hadde jeg fri på jobben den fredagen jeg skulle starte, så jeg regnet med at jeg vel kunne overnatte et sted mellom Tønsberg/Østre Bolærne og Tjøme før etappe to skulle ta med til Stavern lørdag formiddag tidsnok til et par av arrangementene som var organisert på treffet.
Men slik gikk det ikke.
Det første som skjedde var at jeg fikk innkalling til å støpe ny protesehylse fredag formiddag. Og siden jeg trengte å få ny dro jeg til den timen. En slik støping tar tre-fire timer og dermed var jeg ikke hjemme igjen før nærmere halv to på ettermiddagen. Da skulle jeg etter den opprinnelige planen ha vært på vei ut av Drøbaksundet.
I tillegg hadde jeg sovet lite siden jeg måtte tidlig opp og var derfor litt trøtt da jeg kom hjem. jeg endte derfor med å ta et par timer i horisontal stilling slik at jeg var bedre opplagt til en lang båttur. Mesteparten av det jeg skulle ha med meg var uansett fraktet ned til båten dagen før. Men som et resultat av dette tøffet jeg ikke ut av båthavna før klokka var kvart på fem…
Været var heldigvis veldig fint denne ettermiddagen, jeg kunne ikke ha bedt om bedre med nesten speilblank sjø og en sol som tittet fram med litt ujevne mellomrom. Jeg bestemte meg ganske tidlig for å prøve å komme meg så langt som mulig denne første dagen. Men jeg var ikke begeistret med tanke på å kjøre i ukjent farvann etter at mørket hadde kommet, og allerede i begynnelsen av september kom mørket ganske fort.
Det er ikke så mange alternativer å velge mellom når man skal ut av indre Oslofjord, man kan i praksis velge mellom å dra utover på østsiden eller vestsiden… så dermed ble det den vanlige ruta på østsiden, den som for meg tar kortest tid; forbi Flaskebekk, Kavringen/Ildjernet og Steilene og deretter passeringer av Fjellstrand, Svestad, Spro og Fagerstrand før fyrene ved Digerud, passering av Askholmene og deretter Oscarsborg.
Siden jeg var så sent ute kunne jeg jo valgt å overnatte på Borgen, for mørket var i ferd med å senke seg da jeg passerte de to Kaholmene, men jeg var allerede så sent ute at hvis jeg skulle ha håp om å rekke noe av programmet på båttreffet så måtte jeg bare «pøse på». Det betød altså mørkekjøring i noen timer til. Ruta gikk derfor forbi Borgen på vestsiden, forbi Storsand og utover i Drøbaksundet før jeg krysset Breiangen. Siden det var begynt å bli såpass mørkt la jeg kursen på utsiden av Tofteholmen og peilet meg inn på lysene fra Horten.
Jeg kjenner jo dette farvannet godt fra før og har tøffet rundt her med båten mange ganger, både i dagslys og ved nattetider, på speilblankt «føre» og i ganske så heftige bølger. Jeg føler meg derfor ganske trygg på farvannet, det eneste som eventuelt kan skje er at jeg treffer noe som ligger og flyter, som en tre eller en planke eller noe slikt – og da vil det sannsynligvis gå bra uansett ettersom jeg bare kjører rundt i rundt fem knops fart. Men jeg holder nå ekstra utsikt uansett.
Det er bare mellom 1. oktober og ut året at jeg vegrer meg for å kjøre i mørket, også i kjent farvann. For da er det hummerfiskesesong og dessverre må jeg si at disse hummerteinene blir satt overalt og uten tilsynelatende mål og mening. Om den ligger midt i vanlig farled betyr tydeligvis ikke noe som helst, for de dukker opp absolutt hvor som helst. Og kan være veldig vanskelig å oppdage, for blåsene er ikke nødvendigvis store og i sterke farger, de kan gjerne være små, blå eller grønne og umulig å se før du har kjørt på dem.
Det som skjer da er at tauet under disse halvveis usynlige blåsene setter seg fast i propellen. Og da er det full stopp og oppkalling på VHF-en etter tauehjelp…
Så derfor kjører jeg i god avstand fra alle blåser som jeg oppdager, og unngår mørkekjøring. Det ville være reneste russiske ruletten!
Men nå var vi jo tidlig i september, så det var relativt ufarlig å tøffe i mørke mot lysene i horisonten. Litt ekstra utkikk holder jeg uansett.
Klokka var derfor nærmere halv elleve på kvelden da jeg kjørte inn i den ytre havna i Horten. Å fortsette så sent gjennom Hortenskanalen var ikke aktuelt, så jeg håpet at det var ledig på sykehusbrygga, eller aller helst på en av flytebryggene der. I halvmørket så det imidlertid ganske så fullt ut på flytebryggene, men det var ledig plass på selve sykehusbrygga bak en seilbåt, så jeg la meg der og fortøyde klokken 22.50.
Deretter ble det en rask kvelds før jeg tørnet inn før midnatt. Jeg ville nemlig komme meg opp og avgårde så fort som mulig dagen etter. Målet var å stå opp klokka seks og være avgårde senest halvtimen etter…
Og faktisk – bank i bordet – klarte jeg forsettet mitt! For en gangs skyld! Vanligvis er jeg jo glad i å sove lenge, og ville vel normalt vært ganske fornøyd om jeg hadde kommet meg avgårde i 10-11-tiden. Men Høstspretten hadde et par aktiviteter lørdag formiddag som jeg hadde veldig lyst å få med meg, så derfor måtte jeg bare kjøre av gårde så fort som jeg tok sjansen på for å se om jeg rakk det. Jeg var jo tross alt ganske så forsinket – hadde jo planlagt å egentlig overnatte ved Østre Bolærne eller Kjøpmannskjær for den saks skyld, men var altså mange timer unna de plassene.
Så jeg stod faktisk opp ti over seks lørdag morgen, satte på kaffe og helte i termosen, samt gumlet i meg noen skiver med polarbrød, leverpostei og ost, og kastet fortøyningene. Været var like bra, om ikke bedre enn dagen før, og å seile bedagelig gjennom Hortenskanalen mens jeg så soloppgangen i horisonten var en meget god og stemningsfull start på en flott dag.
Klarte også denne gangen å unngå å bli rent i senk av Bastøyfergene og passerte Horten og Åsgårdsstrand i fint driv. Ved Slagentangen var det kø denne lørdagen. Lå tre store skip for anker mens de ventet på tur og jeg tråklet meg mellom dem (på god avstand!) og fortsatte ytterligere sørover. Etter å ha passert Bolærne kunne jeg konstatere at jeg nok en gang hadde satt ny rekord med båten. For etter å ha passert Østre Bolærne var jeg kommet lenger sør på denne vestsiden av Oslofjorden enn jeg noengang hadde vært før.
Så nå gikk turen gjennom ukjent og for meg spennende farvann! Det får du lese mer om i morgen!
Related Images:
