Det var så vidt det gikk, men på tampen av året klarte jeg å runde 100 turer i 2018. Etterpå angret jeg nesten litt, ettersom jeg fikk lide i form av økte ryggsmerter. Men de 80 minuttene utpå var verdt litt ekstra smerte!
Som jeg tidligere har skrevet klarte jeg å tryne skikkelig på glattisen i begynnelsen av desember. Så kraftig at jeg brakk flere ribbein. Dermed ble desember måned stort sett tilbragt i horisontalen. Det tar visstnok opptil seks uker før smertene gir seg og smertestillende bare demper noe av smertene.
Dermed har det ikke blitt noen båtturer i desember til tross for flere flotte vinterdager med stille sjø og sol. Eneste unntaket ble lørdag 29. desember.
Da var jeg såpass i form at jeg i det minste kunne ta meg ned til båthavna for å ta en sjekk på båten og se at alt var OK etter å ikke ha vært der på over tre uker.
Jeg ankom båthavna på litt tidlig ettermiddag. Og, ikke helt uten smerter, klarte å komme meg om bord. Det skal ikke mye vridninger til i kroppen før smertene på venstresiden av ryggen kommer, og det er omtrent umulig å komme seg om bord uten å vri på ryggen, så ja, entreen om bord gjorde vondt!
Etter en rask sjekk fant jeg ut at alt så greit ut. Samtidig ønsket jeg å starte motoren, for den var ikke startet siden siste båttur i begynnelsen av november, noe som jo var ganske så lenge siden. Jeg bruker å starte den med ujevne mellomrom om vinteren selv om jeg ikke drar ut på tur.
Siden det var så lenge siden startet den da heller ikke med en gang… Jeg måtte godsnakke litt med den, og på tredje forsøket hostet den seg i gang, for deretter å brumme fornøyd. Været var greit, overskyet, men blikkstille, og da tok selvsagt lysten på en tur overhånd.
Dermed bestemte jeg meg for å ta sjansen! Det eneste som jeg grudde meg til var å løsne fortøyningene, for det betydde at jeg måtte bøye meg ned, noe som var ensbetydende med smerter…
Selv om jeg brukte en krykke som støtte gjorde det skikkelig vondt, men jeg fikk da løsnet baugfortøyningene og karret meg om bord igjen. Måtte puste litt ut før jeg fortsatte, akterfortøyningene gikk helt greit å løsne.
Og dermed tøffet jeg ut av båthavna igjen! 29. desember. Siste gang jeg var på tur var 3. november! Det har vel aldri gått så lang tid mellom hver tur siden jeg fikk båten, med unntak fra i 2015, det året jeg ble amputert og tilbragte nesten ti måneder på sykehus og i opptrening.
Kaffen var klar på termosen og det er vel ikke overraskende at jeg storkoste meg ved å endelig være i bevegelse igjen, kjenne brummingen av motoren under meg, holde rattet og styre inn mot Osloøyene.
Det var som alt stresset forsvant fra skuldrene mine, «vondten» i kroppen etter ribbeinsbruddene glemte jeg et øyeblikk, og skipperen fikk ro i sjelen og kom i likevekt igjen. Det var i det hele tatt ganske så magisk! Deilig, rett og slett.
Turen ble ikke veldig lang ettersom jeg kom utpå så sent, men jeg rakk å komme meg rundt Nordre Langøya og Rambergøya, forbi Gressholmen og ut gjennom sundet mellom Heggholmen og Lindøya for deretter å sette kursen over til Oksval igjen.
Jeg kjørte ikke på full guffe heller, men tok det sakte for å kunne nyte turen ordentlig, så jeg var utpå i ganske nøyaktig 80 minutter, og det var blitt mørkt da jeg var inne i båthavna igjen.
En deilig følelse, og jeg var nærmest overlykkelig da jeg svingte inn i båsen min igjen! Men jeg kom fort tilbake til realitetene da jeg skulle fortøye. Det gjør nemlig vondt både når jeg skal inn i båten og ut av den, og det gjorde også vondt å måtte bøye seg for å feste baugfortøyningene.
Jeg har en litt omvendt løsning på baugfortøyningene, noe havnesjefen foreslo for meg for flere år siden. Jeg har vel nevnt det før, men kan gjenta det kort nå… Egentlig begynte det med at jeg skulle redusere faren for å gli på is og sne om vinteren og falle uti sjøen, så jeg har montert karabinkroker på landsiden, slik at fortøyningstauene er festet permanent om bord på pullerten i baugen. Da slipper jeg, med protese og det hele, å gå fram i baugen for å fortøye, men kan gå på land, ta tauene og klikke dem på plass på landsiden.
Jo mindre klatring via dollbordene på utsiden og fram til baugen, jo mindre sjanser for å gli eller miste balansen og falle uti.
Så har det bare blitt slik at jeg bruker denne løsningen året rundt. Det har gått veldig bra, karabinkrokene har røket to ganger, men det har ikke vært noen skader på båten av den grunn, og jeg har alltid noen i reserve i båten.
Når jeg skal på langtur og bli borte en helg, flere dager eller uker, løsner jeg imidlertid tauene om bord og har egne fortøyningstau på plass.
Jeg fikk et lite problem denne gangen, som er vinter og kuldeorientert, og det var at jeg måtte banke med krykka på karabinkrokene for å få dem til å gi etter slik at jeg kunne få kausen ut av kroken. Det har ikke vært veldig kaldt hittil, men frost nok til at de hadde frosset fast.
I akterenden på båten fortøyer jeg på vanlig måte i og med at jeg kan feste og løsne fortøyningstauene mens jeg er om bord i båten. Men på vinteren fryser disse tauene gjerne slik at de blir harde og stivner, derfor fortøyer jeg dem på pullertene på en litt annerledes måte enn om sommeren, fordi at de skal være lettere å løsne.
Jeg har faktisk vært nødt til å bruke en kniv en gang og skjære løs et tau om vinteren, så nå har jeg funnet en egen vinterløsning.
Men altså, jeg kom meg utpå og fikk tur nummer 100. Dermed ble denne sesongen ganske så vellykket likevel!
Jeg fikk imidlertid lide for dette om kvelden, natta og påfølgende dag, og tyllet i meg ekstra mye med smertestillende, så nå må jeg ta det forsiktig i det nye året. Men gleder meg like fullt til å kunne starte båtsesongen 2019!
I løpet av denne uka vil jeg, som jeg alltid gjør på denne tiden, lage noen årsoppsummeringer. Det er kanskje ikke så mange andre enn meg som synes akkurat det er morsomt å lese, men skrive dem skal jeg nå åkkesom!
Og forhåpentligvis kommer det etterhvert en rapport fra den første turen i 2019!
Related Images:
