Sist søndag klarte jeg endelig å gjennomføre en båttur nesten helt uten hjelp! Det var en personlig milepæl for meg, og ikke minst en bekreftelse på at jeg kan klare alt det jeg gjorde før amputasjonen -at en protese ikke setter meg tilbake eller gjør meg mindre aktiv enn det jeg var før.
Den eneste hjelpen jeg fikk denne søndagen, var ved avgang fra brygga på Oksval. Da jeg begynte denne turen hadde jeg nemlig ikke i tankene at jeg skulle gjøre alt selv, det bare ble slik etterhvert.
Målet for turen var å komme meg til Sætre i Hurum. Der skulle jeg plukke opp eldstedatter Sunniva og kjæresten hennes for så å kjøre dem rett over fjorden til noen venner på Fagerstrand. Så skulle jeg tilbake til Oksval. Vi hadde nemlig funnet ut at de ville spare tid på at jeg hentet dem og kjørte dem rett over fjorden, enn at de skulle ta buss fra Sætre og inn til Oslo, for deretter å ta fergen over til Nesodden og buss til Fagerstrand derfra. Jeg beregnet overfarten fra Sætre til Hurum til 62 minutter, da ikke strøm og vind tatt med i beregningen.
Robin, sønnen min, ble med meg ned til båthavna. Han hoppet om bord og løsnet litt på fortøyningene på babord side, slik at han kunne få dratt båten helt inn til kaia på styrbord side, slik at jeg kunne klyve om bord. Det går stadig lettere for meg å komme meg om bord, merker jeg. Selvtilliten er blitt større, og jeg tviler ikke lenger så mye som jeg gjorde før. De første gangene måtte jeg jo nærmest manne meg opp og da et skikkelig magadrag før jeg tok sats, nå begynner det å gå relativt automatisk.
Før jeg dro ut av båthavna fikk jeg Robin til å feste en lang fortøyning i pulpiten forut, og gi meg enden, slik at jeg kunne kaste lina på land fra der jeg står/sitter i førerstolen. Samtidig festet jeg en fortøyning midtskips på styrbord side, slik at jeg hadde en ekstra fortøyning der også. Og akter lå en tredje taustump klar!
Det var med noen sommerfugler i magen at jeg vinket farvel til Robin på kaia -han ville ikke bli med ettersom han skulle inn til Oslo etterpå – og kjørte ut, alene i båten. Jeg satte kursen mot Nesoddtangen og tok fram båtshaken og fikk vippet opp også de to fenderne som var lengst forut. Kan jo ikke peise avgårde med fenderne slengende på utsiden vettu – det er dårlig båtskikk! 🙂
I motsetning til forrige helg, da jeg og Sunniva tok en liten omvei når vi skulle rekognosere i Sandspollen, så tok jeg denne gangen den korteste veien. Det vil si langs Nesoddenlandet fram til Fagerstrand, for så å kjøre over mot Håøya derfra (mellom Lågøya og Aspond) og inn mot Sætre til slutt.
Mens jeg passerte Signalen på Nesoddtangen kjente jeg at roen senket seg over meg, og at den gode følelsen av å være alene om bord og ha total kontroll kom tilbake. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha selskap, men det er noe helt eget å være ombord alene også. Slik kommer det til å være de fleste gangene jeg bruker båten – ikke minst utenom sommeren – og slik vil det nok uansett være i uoverskuelig framtid. Med mine utfordringer er det ikke lett å skaffe seg en rederinne heller, og det er ikke noe jeg lenger tenker så mye på. Det er bare slik det er og slik det har blitt.
Været var flott denne søndags ettermiddagen, og innerst i fjorden var det nærmest vindstille. Det var meldt at det ville komme litt mer vind utpå ettermiddagen og kvelden, men så skulle det dabbe av igjen. Det var endel båter å se, men ikke overveldende mange.
Etter at jeg hadde passert Steilene tok hurtigbåten til Ruter meg igjen. Den går jo helt til Son i sommermånedene, og jeg konstaterte litt overraskende at den la til ved Ommen før det fortsatte mot Fjellstrand. Jeg visste ikke at det var et sted der båten stoppet, kan ikke huske det fra sist jeg tok denne båten, det er vel to-tre år siden nå.
Da jeg passerte Fjellstrand la jeg merke til at det kom noen få, tunge regndråper, men de forsvant raskt og det kom ikke noe ordentlig med regn. Jeg så at det var ganske mørkt på den andre siden av fjorden, i Vollen/Slemmestad-området så det ut som om det høljet ned, men det så ikke ut til at regnværet var på vei over fjorden i min retning. Det fikk jeg heldigvis rett i.
Etter å ha passert først Svestad og Spro, og da jeg nærmet meg Fagerstrand og krysset over gjennom Lagøysundet i retning Håøya; så kom det mye størtre bølger enn før. Det blåste faktisk ganske friskt, og mer enn datavarselet på pent.no. Det meldte rundt 4,3 til 4,5 sekundmeter vind, men der jeg befant meg med båten nå var det minst 6 sekundmeter. Jeg har ikke vindmåler, så jeg kan ikke si det for sikkert, men tekstvarselet fra Yr, som er adskillig mer å stole på enn det dataanimerte, lå på omtrent denne vindstyrken, så jeg tror det er ganske bra anslått.
Inne i selve Lågøysundet kom jeg litt mer i le, men da jeg kjørte ut fra sundet mot Håøya, så kom bølgenme tilbake. De kom nesten rett inn ifra siden, så båten rullet litt. Men sola stakk stadig fram mellom skyene og regnet holdt seg unna, så spesielt ille var det ikke. Og jeg liker litt bølger, men foretrekker å få dem forfra eller bakfra. Og dette var ikke i nærheten av det jeg opplevde mellom Holmestrand og Tofte i fjor sommer, da var nok vinden oppe i tosifra.
Da jeg kom meg inn i le av Håøya roet det seg kraftig, og jeg kunne tøffe videre mot Sætre. Så at det var endel båter i Dragsund, men ikke voldsomt mange, og da jeg passerte Tåjebukta dro det en seilbåt og en snekke derfra, og jeg så at det faktisk var tomt etter dem. Nå var klokka begynt å nærme seg fem, og jeg tekstet Sunniva og sa ifra at jeg nærmet meg.
Jeg har aldri vært i båthavna i Sætre før. Jeg har faktisk bare vært i Sætre en gang før, for to år siden. Da tilbragte jeg en times tid på bussholdeplassen der, og kunne skue ut mot Håøya derfra. Men jeg gikk aldri inn mot marinaen.
På nett har jeg fått med meg at det har kommet en ny gjestebrygge der etter trebåtfestivalen som ble arrangert tidligere denne sommeren. Jeg bestemte meg derfor for å legge til ved den. Det passet meg utmerket ettersom den lå litt borte fra restauranten ved selve marinaen, slik at hvis jeg skulle drite meg ut ved tillegging så ville jeg ikke ha så mange tilskuere… Men tilleggingen gikk perfekt, ikke minst hjulpet av at jeg la meg på lo side, i medvind. Det skulle gi meg litt problemer etterpå, men akkurat nå hjalp det meg til å legge til på en imponerende bra måte, må jeg si. Jeg kastet lina til den lange fortøyningen opp på brygga, gikk ned i båten og fortøyde med midtfortøyningen, for så å kaste den aktre lina på land. Så kom jeg meg opp på brygga, og med en krykke som støtte fortøyde jeg båten forut og akter uten problemer.
Så slappet jeg av noen minutter, sendte en melding til Sunniva om at jeg var framme, og fikk beskjed om at de ville være der om tjue minutters tid. De må nemlig gå fra huset der de bor og ned til marinaen. Jeg ruslet derfor i land og spaserte bortover langs brygga. Kom meg på land og så et skilt som forkynte at havneavgift ble oppkrevet etter 18. Jeg hadde da et lite håp om at ungdommene ville komme tilbake i tide, slik at jeg slapp å betale full døgnleie for å ligge der i en knapp halvtime! Det så nemlig ikke ut som om de hadde noen ordning med kortidsleie eller dagleie.
Jeg var også interessert i å finne ut hvor dieselpumpa lå, da jeg ville fylle noen litre på tanken før returen, for å være på den sikre siden. Jeg hadde nemlig også en tom reservekanne, ettersom jeg glemte å fylle den sist gang jeg fylte på Oksenøya. Jeg liker ikke å kjøre rundt i båten vitende om at jeg ikke har resevekanna fylt.
Jeg lokaliserte hvor dieselpumpa lå, og siden ungdommene ennå ikke hadde dukket opp, ble jeg fristet til innkjøp av en kaffe og pølse i brød på en liten kiosk som lå ved bryggekanten. Mannen bak disken, han heter visst Mike, var veldig hyggelig og tilbød seg å komme ut med kaffen da han så jeg stavret rundt på krykker. Så jeg satte meg ved en benk og tittet på unger som badet med selskap av svaner, og på båter som kom tøffende inn. Det hele var ganske så idyllisk, og været var jo flott, så jeg koste meg der jeg satt og ventet på bryggekanten. Det var godt med plass på den nye gjestebrygga, mens den gamle gjestebrygga var ganske full, såvidt jeg kunne se.
Ungdommene dukket til slutt opp, noe forsinket i forhold til de tjue minuttene…og vi gikk tilbake til båten. Jeg hadde sett at en vakt i refleksvest hadde begynt å spasere langs gjestebrygga, så jeg regnet med at jeg måtte ut med noen kroner nå. Men da vi kom ut på brygga og forklatrte situasjonen, så gikk vakta med på at vi skulle slippe å betale. Avgiften var på 200 kroner, og som jeg hadde regnet med var det for hele døgnet, ingen dagspris. Uansett god og velvilligservice, så jeg kommer tilbke hit, og da skal jeg betale de 200 kronene uten å mukke!
Avgangen fra gjestebrygga gikk ikke like knirkefritt som tilleggingen. Jeg var jo delvis klar over at jeg kanskje hadde syndet litt med å legge meg i lo, og jeg oppdaget det når jeg skulle legge fra. Vinden var nemlig såpass kraftig at båten bare gled langs bryggekanten selv om jeg rattet hardt til babord for å snu båten opp mot vinden og komme meg løs! Vinden var rett og slett for kraftig, så jeg måtte rett og slett bakke ut istedenfor. Av en eller annen grunn jeg det bedre, tross dårlig motorkraft ved bakking, og jeg kom meg såpass løs fra brygga at jeg kunne sette giret forover og gasse på ordentlig, og få til en sving ut fra brygga. Vet ikke helt om jeg har lyktes å forklare dette ordentlig, men båtfolk skjønner meg sikkert. Ikke en helt elegant avgang altså, men skitt au, ut kom vi!
Skåret i gleden kom imidlertid da vi la til dieselbrygga for å fylle opp tanken. Det viste seg nemlig at pumpa var helmanuell og måtte startes av betjeningen i marinaen. Men de hadde stengt og gått hjem for en time siden! Dermed ble det ikke noe drivstoff på oss denne gangen!
Hvis Sætre Marina skal få noe sving på gjestehavna si, sør bør de få opp en kortautomat asap, det lukter veldig 70-tallet av dette opplegget, synes jeg! På alle de andre marinaene jeg har fylt på, har kortautomaten slått seg på når betjeningen har gått hjem. Både på Kavringen, Lindøya og Kongen må man inn i butikken for å betale for fyllingen i åpningstiden, men det går helautomatisk utenom åpningstidene. På Oksenøya er det helautomatisk døgnet rundt.
Så dette synes jeg de bør ordne opp i!
Siden jeg var litt usikker på dette med dieselnivået i tanken, valgte jeg å ta en liten omvei for å få fylt opp litt for sikkerhets skyld, så vi kjørte om Oscarsborg på hjemveien. Det blåste nå så kraftig i Drøbaksundet at jeg valgte å gå inn ved Husvikholmen istedenfor å bruke mer tid på å kjøre ytterligere sørover til Drøbak båtforening for å fylle der.
Omveien viste seg imidlertid å bli ganske så dyr! På Husvikholmen er de nemlig så griske og stålfrekke at de forlanger 14,50 for en liter diesel!!! 14.50!!! Og jeg som boikottet Lindøya i fjor fordi de var så ublue at de forlangte 13,55 for literen!!! På Oksenøya er dieselen priset til 9,99, mens Kavringen og Kongen begge ligger på 12-tallet. Men 14,50? ALDRI MER! Det blir billigere å gå tom for diesel og bli tauet inn av Redningsselskapet enn å tanke på Husvikholmen! Fy skam! Jeg kommer ALDRI til å dra dit mer!
Det er kanskje unødvendig å si at jeg bare fylte det aller nødvendigste og ikke fylte opp reservekanna heller? Det tar jeg på neste tur! Til Oksenøya!
Vel, etter denne sjokkopplevelsen -. de skulle vært gjella for å ta seg så godt betalt! – satte vi kursen mot Fagerstrand, nærmere 40 minutter forsinket nå, og motstrøms. Men vi kom nå fram til båthavna til slutt, og jeg satte av de to passasjerene mine, som fortsatt hadde spart tid, til tross for forsinkelser og omvei.
Så tøffet jeg ut fra Fagerstrand og hadde rundt to timer foran meg hjemover mot Oksval. Turen gikk prikkfritt med stadig færre båter å se på slutten, og vionden løyet også ganske kraftig, så jeg la meg inn i båsen i hjemmehavna da klokka nærmet seg 23 på kvelden. Idet jeg kom kjørende startet nattevakta på sin runde, og vi hilste til hverandre. Jeg tenkte at kanskje egentlig skulle praie ham og be om hjelp til fortøyningene forut, men fikk lyst å prøve selv. Det viste seg å være en omstendelig prosess, og jeg vil forklare den i detalj for at dere skal forstå at det tok litt tid for meg.
Jeg fortøyde først båten akter på begge sider, med litt løse fortøyninger slik at båten kunne dras inntil siden begge veier. I hjemmehavna er det faste fortøyningstau som er festet i brygga og ikke tas med når jeg drar på tur.
Så la jeg båtshaken på dollbordet på styrbord side av båten, tok den ene krykka og dro båten inntil bryggekanten, og gikk deretter opp på dollbordet mens jeg holdt meg i kalesjen. Så satte jeg protesebeinet på kaia og dro båten ennå litt inntil før jeg tok den andre foten på kaia. Det gikk som fot i hose, for å si det slik…
Deretter plukket jeg opp båtshaken og gikk framover på kaia. Båten var jo nå kun fortøyd akter, så jeg tok tauet som lå på kaia på styrbord side i den ene hånda, la krykka på kaia og tok båtshaken for å dra baugen på båten mot meg. Siden akterfortøyningene var ganske løse fikk jeg dratt baugen helt inntil kaikanten. Så klarte jeg å klatre opp på baugen ved først å ta sats med den foten jeg har igjen, og deretter dra protesebeinet over rekka. Jeg vurdertte et lite øyeblikk om jeg skulle ta av protesen for å få den lettere opp på baugen der jeg lå, men var redd for å miste den i sjøen, så jeg droppet den tanken ganske fort!
Nå var jeg altså kommet meg opp på baugen, ikke akkurat på en elegant måte, men skitt au! Da var det bare å surre fortøyningen jeg hadde med meg rundt pulpiten. Så tok jeg båtshaken igjen og hanket opp fortøyningen på babord side, som lå på selve utstikkeren på den siden. Det gikk knirkefritt, og dermed var båten fortøyd solid forut.
Nå lå den imidlertid såpass langt fra kaikanten forut at det var helt umulig for meg å komme meg opp på kaia fra der jeg satt nå. Så eneste muligheten for meg nå var å gå på dollbordet på siden av båten for å komme meg ned i båten akter. Jeg tok båtshaken og la den oppå kabintaket foran cockpiten slik at jeg kunne få tak i den fra førerplassen, og reiste meg opp. Deretter tok jerg tak i rekkefestet på kabintaket og begynte å bevege meg langsomt sidelengs akterover. Jeg måtte skreve over tauverket til de to fenderne på veien, og unngikk å snuble. Jeg tok meg god tid og kom meg greit om bord igjen.
Hele denne seansen tok meg 10-15 minutter, vanligvis er det gjort på under fem, men det var ikke veldig lett å utføre dette med en protese og krykker! Men for en fantastisk følelse jeg hadde da jeg satte meg ned i aktersofaen etter vel utført jobb! Jeg hadde klart å fortøye båten helt alene i en bås! Det betyr at jeg nå kan komme meg ut på båttur helt uten hjelp fra andre! Jeg har fått friheten min tilbake! Det er ikke til å komme unna at jeg ble litt rørt der jeg satt… 🙂
Riktignok betyr dette ikke at jeg kan fortøye og komme meg i land i vanlige båser ennå. Den båsen som Bergtatt er flyttet til har nemlig kai på styrbord side, ikke en ustabil og smal utrigger som man skal balansere på. Hadde båten ligget i en vanlig bås ville jeg fort fått problemer. Men det er selvsagt neste utfordring og neste mål!
Deretter var det bare å få unnagjort resten av tingene man gjør før man forlater båten, pakke sammen og legge sekkn ut på brygga. Så kom jeg meg opp på brygga på nytt, og klarte å kneppe igjen kalesjen ordentlig også!
Det eneste jeg ikke fikk gjort, var å gi en ekstra surring på akterfortøyningen på babord side, slik at den ble litt strammere. Hadde jeg gjort det ville jeg nemlig ikke fått båten så tett inntil bryggekanten på motsatt side at jeg ville klart å komme meg i land! Men båten er godt fendret på styrbord side, så det tror jeg er greit nok!
Totalt var jeg ute i omtrent åtte timer denne søndagen, med venting og omvei på grunn av tanking, og jeg var ganske sigen når jeg endelig var hjemme i leiligheten litt over midnatt. Der fant jeg fram en Guinness og tok meg en litt sen ankerdram på fastlandet. Neste gang tar jeg en knert av ankerdrammen om bord for å feire! 🙂
Related Images:
