I forrige blogginnlegg om høstferien nevnte jeg på slutten at jeg hadde satt ny rekord og at jeg aldri hadde vært lenger ned vestkysten av Sverige med båten enn da jeg ankom Hamburgsund. Det er helt riktig, men allerede dagen etter slo jeg den rekorden. ..
Da jeg dro ut fra Hamburgsund torsdag morgen valgte jeg nemlig å kjøre sørover ut fjorden istedenfor tilbake samme vei som jeg kom fra. Hamburgsund er jo delt i to deler, en fastlandsdel, der jeg la meg til, og en øy over sundet som heter Hamburgö. Jeg valgte derfor å kjøre sørover ut fjroden for så å snu og kjøre nordover på vestsiden av Hamburgö. Dermed kom jeg meg rundt 1,8 nautiske mil ytterligere sør for der jeg hadde fortøyd… Ny rekord, altså! 🙂
Deretter gikk jeg nordover langs noe som heter Jakobsösund før jeg kom ut langs holmer, skjær og mindre øyer. Jeg hadde de berømte Väderöerna vest for meg der jeg etterhvert kom meg tilbake på strekket som er kjent som Gula Humpen, men et besøk der får bli en annen gang. Også denne dagen var jeg heldig med vindretning og bølger når jeg dro over Gula Humpen, det var fortsatt noe av det roligste farvannet jeg har kjørt i. Gula Humpen er jo litt beryktet blant båtfolket ettersom det kan være litt værhardt der ettersom det er et åpent strekke uten noen øyer som skjermer, men altså ikke denne gangen heller. Jeg har bare vært over Gula Humpen to ganger, da var det adskillig mer sjø, samt snudd én gang fordi det ble for mye.
Jeg hadde i tillegg bra medstrøms og kom egentlig ganske raskt til Väcker fyr og tilbake i skjærgården mot Havstenssund. Kjørte rett forbi også denne gangen – det er egentlig ikke så mye å se der, spesielt ikke utenom sommersesongen – og videre mot Bissen og forbi Resö. Jeg valgte imidlertid en liten avstikker denne gangen, og kjørte på innsiden, vestsiden, av Amundholmen og Ustholmen. med Kalvö vest for meg. I det jeg rundet Ystholmen på vei tilbake til den vanlige ruta, så så jeg noe merkelig som jeg har sett et par andre ganger på avstand, og som jeg ikke ante var var. Det var en masse plastdunker som lå på rekke og rad, tydeligvis med en line ned til bunn.
Jeg tok et bilde og postet det på båtforumet på baatplassen.no, og fikk raskt svar tilbake om at det nok var en blåskjellfarm! Så da har jeg lært noe nytt nok en gang!
Etter å ha passert Bissen satte jeg kursen litt ut mot Kosterfjorden. Planen var å krysse over til Kosterøyene for et lite besøk, en liten pause. Hadde sett meg ut Ekenäs nordøst på Sydkoster ettersom det var en havn jeg ikke hadde vært i før. Akkurat det, å besøke nye steder, hadde vært planen min for denne høstferien, og fram til nå hadde jeg jo oppnådd det ved å overnatte på Larkollen og i Hamburgsund, så et stopp på en ny havn på Koster ville vært et nytt hakk i skjeftet, for å si det slik.
Men da jeg begynte på overfarten møtte jeg litt røff sjø. En rask titt på det oppdaterte værvarselet avslørte et kulingvarsel fra SMHI – den svenske værvarslingstjenesten. Riktignok skulle det ikke blåse opp før på kvelden og natt til fredag, men jeg ble litt usikker. Da jeg i tillegg egentlig hadde et par ting på handlelisten som jeg ikke hadde fått tak i på turen sørover, da jeg stoppet i Strömstad, valgte jeg å endre planen og basket meg gjennom bølgene til jeg kom fram til Råssö, for deretter å kjøre inn der og ta den samme indre leden fram til Strömstad som jeg kjørte sørover dagen før. Det er endel flere butikker i Strömstad enn på Koster, for å si det slik! 🙂
Turen via indre led gikk rolig og pent for seg, helt til jeg passerte campingen ved Dafter. Etter å ha passert Dafter (eller før når du kommer sørover) er det et ganske langt strekke som er veldig grunt. Og like før jeg skal endre til baord og kjøre gjennom dette strekket, er det en grunne markert omtrent midt i fjorden. Alle de andre gangene jeg har passert der, har jeg holdt meg til vestre side av denne grunnen, men denne gangen valgte jeg å kjøre på østsiden. Det var ikke noe godt valg…
For plutselig kjentes det som om jeg hadde kjørt på en hump i veien! Det er jo bare det at jeg befant meg på sjøen, ikke på en vei… Jeg rakk ikke å reagere før det skjedde, for jeg satt under kalesjen denne gangen, da jeg ifølge kartet var i god avstand fra denne grunnen. Men jeg hadde altså kjørt på den, rett og slett! Jeg stoppet båten og sjekket akter samt åpnet dekksluken for å se om det var kommet noe vann inn i kjølen, samt tok en kikk inn i kabinen. Men alt virket OK, motoren og styringen var også normal, så da fortsatte jeg… Men jeg kommer aldri til å velge østsiden av den grunnen flere ganger!
Nå er det jo slik at jeg på veien sørover, da jeg kjørte samme leden, for første gang kunne se bunnen når jeg kjørte over det ordentlige grunne strekket mellom Daftö-Valö og Daftön, derfor var oppmerksomheten min mer rettet mot det enn mot grunnen i den ellers helt greie fjorden rent dybdemessig. Jeg sto derfor oppreist med hodet ut av kalesjen da jeg entret dette strekket. Jeg kunne raskt se bunnen, og skjønte at jeg hadde kommet litt for langt nord. Jeg justerte ved å kjøre litt mer mot babord og så litt nervøst masse sjøgress som dekket bunnen, slik at jeg egentlig ikke kunne se hvor dypt/grunt det var. Men jeg kom meg over på riktig dybde etter et minutt elelr så, og så ikke lenger bunnen. Da begynte det plutselig å rykke i rattet og farten gikk ned med et par knop. Jeg reduserte enda litt mer, men valgte å komme meg forbi det grunne strekket før jeg stoppet motoren.
Jeg kjente igjen denne reaksjonen fra et tilfelle i forfjor, da jeg fikk en plastpose i propellen, og da jeg gikk bak og sjekket kunne jeg ganske riktig se at det lå masse sjøgress og fløt akterfra. Jeg gjorde da som jeg ble anbefalt forrige gang, bakket litt og kjørte forover, så bakke litt igjen, og kjøre forover. Hvis det er noe løst, som en plastpose eller sjøgress, som har tvunnet seg rundt propellen, vil det da gjerne løsne ettersom propellen endrer retning (eller noe sånt). Det virket etter hensikten, det sluttet å rykke og motoren kom opp i riktig fart, og jeg kunne heller ikke se noen lange tråder av sjøgress som stakk ut akter.
Resten av etappen fram mot Strömstad foregikk uten noen hendelser av noe slag! 🙂
Vel inne i havna la jeg meg til på dagbrygga nok en gang, lå flere andre båter der som ikke var vinteropplagsbåter, pluss to som nok er det. Planen nå var å ta bussen til Nordby kjøpesenter for å se om det godteriet jeg hadde bestilling på fra ungene var å oppdrive der. Hverken ICA eller Coop Konsum i Strömstad hadde det, og skipperpipene hadde jeg heller ikke funnet…
Bussen til Nordby går fra Strömstad stasjon, altså togstasjonen som ligger like ved gjestehavna, så det var jo kort vei å gå dit. Kjøreturen til Nordby tok vel i underkant av en halvtime og kostet 41 kroner. Det var tre timers overgang på billetten, så det gjaldt på returen også. På Nordby fikk jeg med meg både skipperpipene og det øvrige som stod på lista!
Deretter var det tilbake i båten, litt matlaging og deretter natta!
Related Images:
