Da har jeg passert et rundt nummer i år også. Turen jeg fikk tatt i går var min tur nummer 100 med båten i år. Og det ble en begivenhetsrik tur, i alle fall på slutten, da mistet jeg nemlig protesen og gikk i bakken så det sang!Det ble en dag som begynte med legebesøk og like gjerne kunne ha endt opp med det også! Men det gikk bra, og jeg fikk ingen skader!
I november har det ikke blitt så mange båtturer som jeg hadde håpet på. Dårlig vær, dårlig form og ugunstige arbeidstider har mesteparten av skylda. Og så har jeg selvsagt satt besøk hos kjæresten foran det å komme meg ut i båten. Forrige helg var det faktisk fint utpå mens jeg ikke var i nærheten av båten, men sist helg blåste det for mye til at det uansett kunne ha blitt en tur.
Men i går kom jeg utpå en liten tur. Dermed kan jeg sette hakk nummer 100 i skjeftet (som jeg ikke har) i år. Ett hundre turer har det altså blitt, og det er ennå én måned igjen av året, så det blir nok noen flere. Jeg klarer nok uansett ikke å tangere 2014 – som var et fint år for båtturer – da rundet jeg 125 turer akkurat! Men jeg er godt fornøyd!
Turen i går gikk over fjorden til Oppegård båtforening, for å fylle opp diesel. Jeg hadde opprinnelig tenkt å dra til Oksenøya i Bærum, der jeg vanligvis tanker, men var noe usikker på om isen hadde kommet der. Etter samtale med havnesjefen som nevnte at isen hadde lagt seg på Nesset innerst i Bunnefjorden, så valgte jeg å ikke dra inn til Oksenøya likevel. Jeg vet av erfaring at isen kommer tidlig, og for rundt ti dagers tid siden leste jeg på båtforumet at det var antydning til is ved Storøyodden, så jeg valgte å ikke ta sjansen på bomtur.
Jeg hadde jo flere valg da, Kavringen og Kongen for eksempel, men jeg visste jo at begge to er flere kroner dyrere enn det jeg er vant til å betale, så etter å ha konstatert at det var høyvann bestemte jeg meg for å kjøre over Bunnefjorden og til Oppegård båtforening ved Hvervenbukta. Der vet jeg at prisen på pumpa er akseptabel, men det er også slik at pumpene er plassert slik at jeg umulig vil klare å komme meg opp av båten hvis det er lavvann.
Så jeg tok sjansen i aldeles nydelig høstvær. Sola var framme og det var nesten helt blå himmel. Sjøen var omtrent speilblank – det var i alle fall ikke mye om å gjøre – og det var bare fantastisk å endelig være utpå igjen! Denne gangen valgte jeg også, både fordi det var et par minusgrader og fordi jeg var forberedt på å måtte klatre høyt for å komme inn og ut av båten, å ta på meg den kombinerte flyte- og varmedressen. Jeg har vel ikke brukt den siden februar/mars skulle jeg tro.
Og siden dette også var tur nummer 100 i år, så hadde jeg kjøpt inn både rosinboller og klementiner samt fylt opp termosen med kaffe. Her skulle man virkelig kose seg på tur! 🙂
Siden jeg hadde på varmedressen foregikk turen med taket på kalesjen over førerplassen rullet opp. Frisk og oppkvikkende! Jeg visste jeg ville møte mørket på vei hjem ettersom klokka var noen minutter over tre på ettermiddagen da jeg forlot Oksval. Med tanking og pusling og klatring og krabbing i Oppegård ville det være vel mørkt lenge før jeg fikk satt kursen hjemover etter tanking, regnet jeg med.
Jeg hadde også en plan B, som gikk ut på å dra til Kongen og fylle opp det mest nødvendige der. Som tredje plan hadde jeg returnere til Oksval og ta turen senere i uka med mannskap som kunne klatre opp på brygga i Oppegård for meg – som jeg måtte gjøre da Sunniva ble med meg i mars til samme sted. Jeg kunne selvsagt ha dratt innom Lindøya igjen ettersom det er kommet ny pumpe der, men den økodieselen de har der er ikke alle begeistret for, og jeg har blitt anbefalt av flere å ligge unna, i alle fall om vinteren. Dessuten er den visst uansett dyrere enn alternativene. Det er egentlig litt rart å tenke på at jeg ikke har hatt ett eneste landhugg på Lindøya i år!
Da jeg nærmet meg havna ble jeg litt skeptisk, men jeg valgte å legge til og fortøye, for så å ta brygga i nærmere øyesyn. Etter å ha vurdert høyden fant jeg ut at jeg skulle prøve meg. Jeg satte foten opp på rekka og klarte å karre meg over bryggekanten for deretter å rulle rundt og holde meg i selve pumpa da jeg reiset meg opp! Det så nok veldig rart ut hvis noen så det, men det var rett og slett slik jeg måtte gjøre det! I ettertid kom jeg på at jeg skulle ha tatt med meg den bærbare VHFen i lomma i tilfelle jeg gled og falt i sjøen på vei opp eller ned…det er jo derfor jeg har kjøpt den! Får huske på det neste gang! Jeg har jo ikke lov å bruke den ettersom jeg ikke har tatt sertifikat ennå, men i nødstilfelle ville jeg ha brukt den uansett. Og jeg planlegger å ta prøven i løpet av denne uka.
Jeg kunne konstatere at pumpeprisen var på akseptable 9,34 – riktignok litt dyrere enn da jeg var der i mars og den lå på 8,58 – men fortsatt godt innenfor det jeg kan akseptere. Beveger prisen seg over ti kroner og nærmer seg 11 og 12 blir jeg sur og grinete… 🙂
Å komme seg ned i båten igjen gikk lettere. Da satt jeg meg på brygga og satte venstrefoten (den jeg har igjen) ned på rekka før protesefoten fulgte. Jeg valgte å fylle opp en ekstra 20-litersdunk også. Det blir jo sannsynligvis litt færre turer nå som vinteren setter inn, så med full tank og 20 liter ekstra kan det nok hende at det er nok for vintersesongen.
Avgangen fra Oppegård gikk, akkurat som jeg hadde regnet med, mens det begynte å mørkne. Mobilen min liker ikke kulde, så jeg måtte knipse noen bilder med iPaden istedenfor (etter som jeg hadde klart å glemme speilrefleksen hjemme nok en gang…), og jeg kunne konstatere at iPadens kamera takler lysforholdene når mørket faller på enda dårligere enn iPhonen…
Jeg tok samme rute tilbake over Bunnefjorden – jeg hadde ikke sett noen hummerteiner eller noe annet duppende på veien over, så derfor tok jeg den samme ruta – og kom meg fint inn i båthavna på Oksval igjen, veldig fornøyd med en fin tur. Jeg var faktisk bort i 1 time og 50 minutter ganske så nøyaktig.
Jeg merket at protesen min kjentes litt rar ut når jeg gikk i land for å fortøye båten, men tenkte ikke så mye på det. Jeg er vant til at den forskyver seg litt når jeg må klatre og bevege meg i litt uvante posisjoner. Men etter at jeg hadde ryddet og pakket litt i båten, og satt tilbake varmerør og frostvakter der de skulle være, fikk jeg problemer da jeg tok med meg landstrømskabelen og gikk i land for å feste den til el-uttaket på strømstolpen.
For ikke før jeg hadde satt venstrefoten på brygga og svingte høyrefoten rundt for å lande den på brygga, så hørte jeg et smell og så ned. Da så jeg at protesen hadde falt av og lå på bakken, og sekunder senere trynet også jeg ned på betongbrygga da kroppen min forstod at jeg stod der med bare ett ben! Selvsagt smalt amputasjonsstumpen i brygga først denne gangen også, som den gjerne gjør når jeg tryner på bryggekanten. Men heldigvis slo jeg meg ikke noe særlig denne gangen. Jeg fikk vridd meg slik at den ikke smalt ned med den avkappede enden først, men litt på siden. I tillegg er den jo nå beskyttet både med en såkalt «liner» (en slags hylse av gummi og silikon som ligger rett på amputasjonsstumpen) samt en «sleeve» (en tynn gummi/silokonstrømpe som tres utenpå for å skaffe vakum og holde protesen på plass), pluss to strømper over stumpen. Dermed kjente jeg ikke så mye til fallet, ingen smerter, bare irritasjon og et overrasket utbrudd.
Det er ikke så mange andre folk i båthavna i slutten av november etter at mørket har falt på, så jeg måtte jo klare meg selv etter fallet. Det som er litt vanskelig er at jeg jo lå der i full mundur med flytedrakten på meg og bukse og genser under. For å få protesen på igjen må jeg kle av meg begge. Jeg klarte imidlertid å trekke buksebenet både på drakten og den vanlige buksa såpass opp at jeg, ved å støtte meg på båten, kom meg opp først i knestående og deretter opp på et ben slik at jeg kunne stikke litt av stumpen ned i protesen. Det var nok til at jeg klarte å komme meg opp i båten igjen, og der falt protesen av igjen. Men der kunne jeg sitte i sofaen og kle av meg både flytedrakt og bukse, for så å sette protesen på igjen og deretter kle på meg slik at jeg kunne komme meg hjemover.
Grunnen til at jeg mistet beinet mitt var at «sleeven» som holder protesen og amputasjonsstumpen på plass, var glidd opp og ut av protesehylsen som jeg stikker benrestene mine opp i. Dette fordi jeg hadde måtte vri og vrenge meg sånn når jeg fylte diesel. Det betyr flere ting, nemlig at «sleeven» begynner å bli for stor, og stumpen min for liten. Den skrumper nemlig fortsatt jevnlig, og det vil den nok gjøre i noen måneder til. Jeg setter derfor på sokker for at den skal sitte fast i protesehylsen, men de to sokkene jeg har nå er ikke nok tydeligvis, så nå må jeg sette på en tredje sokk og ringe proteseingeniøren for å bestille time slik at jeg kan få støpt en ny og tettere hylse.
Jeg har mistet protesen min én gang før, det var da jeg skulle legge meg til i gjestehavna i Halden mens jeg hadde med meg båten på Bakke der jeg jeg hadde opptrening etter amputasjonen. Dieselpumpa som var plassert på flytebrygga virket nemlig ikke, så jeg måtte legge meg inntil den høye bryggekanten der dieselpumpe nummer to lå. Også da førte krabbingen og klatringen til at protesen løsnet, og da hadde jeg griseflaks ettersom den nesten var på vei ned i sjøen! Hadde den løsnet ti sekunder før hadde den havnet i vannet…
Men denne gangen var ikke det noe moment. Men likevel, nå må proteskipperen få en ny protese!
Tur nummer 100 i år var forresten totalt tur nummer 311 etter at jeg kjøpte båten i oktober 2013.
Related Images:
