Satt og leste Aftenpostens søndagsutgave og gjorde meg noen tanker om båtliv og snekkefart etter å ha lest en artikkel om hvor populært «sakte-TV» til NRK har blitt. Kanskje denne higen etter et liv i dorgefart fører til at snekka blir mer populær, eller er det å strekke strikken for langt?
Artikkelen handlet om hvor populære disse TV-sendingene til NRK har blitt. Det begynte med å følge NSB og toglinjene minutt-for-minutt, fortsatte med (veldig aktuelt i denne bloggen) Telemarkskanalen, så ble det Hurtigruta, ved-TV og strikke-TV! Hva blir det neste?
Det er jo tydelig at slike saktegående eventyr tiltaler folk, for programmene har jo oppsiktsvekkende høye seertall, og TV-mogulene i utlandet klør seg i hodet og fatter ikke at det er mulig å gjøre et slikt konsept til en så stor suksess som NRK har klart. Nå begynner det vel kanskje å bli tomt for ideer, men jeg forstår på mange måter hvorfor suksessen har kommet.
Samfunnet i dag går jo i full fart hele tiden, vi er nærmest alltid på farta, og selv i ledige og rolige stunder sitter vi der med smartmobiler og er på nett, istedenfor å løfte hodet opp og se seg rundt, oppleve omgivelsene, se på mennesker og senke skuldrene noe.
Jeg jobber jo selv i et yrke der jeg må snu meg rundt på strak arm, hvor jeg har deadline hele tiden og hvor alt går i full fart og forrige sak alltid skulle vært levert og sendt til desken for minst fem minutter siden.
Det er kanskje derfor jeg setter så pris på å komme ut på sjøen med båten og en motor som grynter misfornøyd hvis jeg presser den opp i over 5 knop, men som maler som ei katte hvis jeg putrer avgårde i mellom 3,5 og 4,5 knop…
Det går ikke fort,og det er det jeg elsker ved det! Og det er det å være på vei og være på fart som er det fine. Avgangen er også bra, og stopp jeg gjør underveis, men når jeg nærmer meg målet og slutten av turen føler jeg meg nesten misfornøyd og skuffet, for det er opplevelsen av å være på vei i sakte fart som er den store og gode opplevelsen i seg selv.
Jeg blir ikke stresset ved å kjøre avgårde i snekkefart, jeg sitter/står ikke bak roret og blir utålmodig, jeg senker tvert i mot skuldrene og slapper av, nyter stillheten rundt meg, nyter de naturopplevelsene turene gir meg,og nyter å trekke pusten dypt og få saltsmak i munnen.
Og likevel har jeg ikke mistet koblingen til teknologien… Alle turene logger jeg via iPaden slik at alle kan se at jeg er underveis, Twitter bryr jeg meg ikke særlig om,men Facebook-statusen oppdateres gjerne før avgang og etter avgang, og i noen tilfeller også under, men det er ikke fordi jeg føler at jeg må, det er bare for å dele opplevelsen med venner og følgere.
Men selv om jeg koser meg til sjøs, og folk svelger unna det de kan få av sakte-TV, så er det ikke snakk om noen eksplosjon i salget av saktegående båter, tvert i mot, på finn.no er det tusenvis av båter som ligner på den jeg har, og han jeg kjøpte båten av bet i seg et tap på over 18.000 kroner etter å ha hatt båten i under seks måneder…
Dere aner ikke hva dere går glipp av!
Related Images:
