Mitt i julestria, på lille julaften, hadde jeg et jubileum jeg faktisk glemte. Har nesten dårlig samvittighet, for det var ikke et helt uviktig jubileum heller!
Men jeg får skylde på julestress eller noe slikt…
For 23. desember var det nemlig nøyaktig ett år siden jeg fikk godeste Bippe levert på døra, to dager etter at jeg hadde kommet hjem fra det siste opptreningsoppholdet mitt på Bakke. Jeg ble overrasket, for når det ble søkt om rullestol til meg tok det nærmere seks måneder før den var på plass, mens Bippe var det ikke søkt om før i november, så den hadde jeg ikke regnet md å få før rundt påske…
Men den kom altså, i rekordfart. Og der sto jeg og tittet på den og kjente både en lettelse og et lite ubehag. For som jeg tidligere har vært innom i noen av blogginnleggene mine, så har jeg et lite elsk-hat-forhold til denne elektriske firehjulingen. Og det har ikke endret seg i løpet av det året jeg har hatt den.
Det er nemlig stort sett kun når jeg setter meg ned i Bippe at jeg føler meg som funksjonshemmet, jeg er jo tilbake i full jobb, spiller trommer i band (faktisk to band nå!) og er ute med båten så ofte jeg kan. Jeg er faktisk så aktiv at jeg må bytte hylse i protesen mye raskere enn hva ortopediingeniøren min er vant til…
Men jeg bruker likevel Bippe ofte. Faktisk nesten daglig. jeg bruker den nok mer enn jeg trodde, og særlig nå i vinterhalvåret. Den brukes til to ting hovedsaklig, og det er turene ned til båthavna og turer til butikken. Akkurat som jeg hadde tenkt. Spesielt når jeg skal ut på tur med båten har scooteren gjort livet mitt enklere ved at jeg ikke er avhengig av busstider, og ved at jeg kan klare å komme meg helt ned til båthavna og slippe å gå den lange bakken ned fra nærmeste bussholdeplass.
Så selv om jeg fortsatt er litt sån ambivalent i forhold til den, så må jeg innrømme at den har vært svært nyttig!
Så derfor, grattis med jubileet, Bippe!
Related Images:
