I helgen ble endelig båtsesongen 2017 innledet med turer både på lørdag og på søndag. Jeg hadde jo ikke vært utpå siden andre juledag, så desperasjonen var stor! Deilig å komme utpå og kjenne roen og tilfredstillelsen bre seg rundt i kroppen.
Dessverre har jeg likevel satt en ny og negativ rekord, jeg har aldri begynt en ny båtsesong så sent! 6. januar har fram til nå vært den seneste sesongstarten jeg har hatt, men i år ble det altså ingen båttur før 14 dager inn i det nye året. Jeg gremmes, men jeg er nå glad for at jeg endelig kom utpå igjen.
Været på lørdag var vel kanskje ikke det beste. Vinden var OK, 3-4 sekundmeter, men det var overskyet og grått og et par minusgrader.
Men når man har så alvorlige båtabstinenser som jeg hadde da, etter å ikke ha vært ute på sjøen med egen båt siden første juledag i fjor, så er været av mindre betydning. Og når man i tillegg både har kombinert varme- og flytedress på seg samt kaffe på termos og dieselvarmer, så er det ingen grunn til å bry seg om litt gråvær og minusgrader!
Hvor jeg drar på vintertid er underordnet. På grunn av is er uansett aksjonsradiusen noe begrenset. Det er ingen vits å dra inn til Bærumsskjærgården, for der legger isen seg tidligst. Inn i Bunnefjorden er det også islagt, og enkelte deler inne i Oslo Havn ligger det gjerne is også.
Så turene går stort sett i «åpent lende». Noe som er helt OK for meg. Jeg tilhører nemlig den typen av båtfolk som liker seg best når jeg er underveis. Når jeg kommer fram til målet eller til et stopp på reisen er det greit å gå i land og se seg rundt og kanskje ta en overnatting, men så må jeg bare avgårde igjen. Å tilbringe hele to dager på ett sted, som jeg gjorde i Fjällbacka i sommer sammen med rederinnen, er utypisk og frustrerende for meg, jeg vil nemlig videre, eller tilbake, alt ettersom, bare jeg kommer meg ut av havna og kjenner motoren vibrere under meg, det er da jeg er som lykkeligst!
Det er endel båtfolk jeg kjenner, veldig hyggelige folk alle sammen, som for eksempel har som tradisjon å dra til Oscarsborg – eller Borgen som det blir kalt – i helgen. Ankommer torsdag eller fredag, blir liggende der i helga og drar hjemover søndag ettermiddag. Og dette gjentar de, omtrent hver helg, minus når de drar på en skikkelig lang båtferie. Jeg har all respekt for de som gjør dette, men det er aldri noe jeg kunne tenkt meg å gjøre regelmessig. For hos meg klør det altså etter å komme avgårde etter første natt!
Så derfor har jeg ikke noe imot å bare putre rundt i fjorden på vinteren. Bare jeg har kaffe og litt å gumle på kan jeg putre rundt helt på måfå og ha det fullstendig herlig!
Så lørdag gikk turen ut i fjorden i retning Steilene. Men jeg kom, som sedvanlig, litt sent av gårde, så etter å ha passert Ildjernet på innsiden snudde jeg og dro tilbake til båthavna, akkurat i havn før det ble helt mørkt, riktignok med en liten avstikker forbi Nakkholmen, inn ved Lindøya og deretter ut ved Heggholmen og hjem til Oksval. Nærmere to og en halv time på sjøen likevel og lykkelig i båthjertet mitt!
På søndag kom jeg meg avgårde 45 minutter tidligere… Da var det dobbelt så mange kuldegrader som på lørdag, men blå himmel og sol! Helt fantastisk vintervær!
Jeg begynte denne gangen turen ved å gå inn mot Osloøyene, og passerte mellom Husbergøya og Langøyene og satte deretter kursen mot det jeg kaller for «veikrysset», der Gressholmen, Lindøya, Hovedøya og Bleikøya danner hver sitt hjørne i krysset. Skjønner? 🙂
Da jeg passerte Langøyene så jeg noe jeg ikke har lagt merke til før, tydeligvis en stund siden jeg har tatt akkurat denne ruta. For like ved den store grønne lysbøyen var det kommet en ny konstruksjon, for meg så det ut til at det bygges et lite fyrlys der.
Da jeg nærmet meg Gressholmen sakket jeg litt av på farten, for her dukket det faktisk opp ganske mye is. Jeg stoppet båten og valgte å snu. Jeg vet at en plastbåt tåler ganske mye is, og så gammel som denne balja mi er så er jeg ikke redd for å få noen riper på gelcoaten heller, der er det nok fra før, men jeg liker ikke å kjøre gjennom is. Jeg liker ikke lyden og jeg føler meg ikke trygg, så derfor snur jeg istedenfor. Tross alt er jeg alene om bord og i tillegg lettere funksjonshemmet, så da velger jeg det tryggeste.
Denne isen så jeg ikke dagen før, da jeg kom fra Lindøya på andre siden av «veikrysset», for så å gå mot styrbord og ut mellom Heggholmen og Lindøya. Men da var det også noen færre minusgrader.
Jeg satte deretter kursen ut ved Rambergøya og mot Nesoddtangen. Tenkte at jeg kunne fullføre ideen jeg hadde dagen før, om å dra ut til Steilene. Valgte denne gangen å passere Ildjernet på utsiden, og fortsatte deretter mot Steilene.
Passerte Fyrsteilene på innsiden omtrent da sola gikk ned i vest, og la merke til at det hadde kommet opp et nytt sjømerke der, akkurat som på Ildjernet forresten. Helt tydelig at Kystverket har vært aktive her i det siste.
Var fristet til å kjøre inn ved Persteilene, men valgte innerste leia ved Landsteilene. Der, like ved den gamle Tapperi-bygningen, ligger en liten flytebrygge som Nesodden Kystlag eier og driver som en liten og rimelig gjestebrygge med tilgang til vann og strøm samt toalett i Tapperiet. Men i november fikk den hard medfart under et uvær, og jeg kunne konstatere at den ikke så bra ut. Innerste delen var enten sunket eller dratt på land. Spørs om denne kommer opp igjen til sommeren?
Deretter gikk ruta tilbake samme vei som før, på innsiden av Ildjernet og langs Flaskebekk til jeg rundet Nesoddtangen og kom meg inn i båthavna på Oksval. Da hadde jeg rundet over tre timer på sjøen og var veldig, veldig fornøyd!
Forøvrig klarte jeg å ta med meg speilrefleksen på begge turene denne gangen, men lørdag glemte jeg å sjekke at det var batteri i det, og dermed ble det ikke brukt. Søndag gikk det bedre! 🙂
Til slutt kan jeg by på en liten video fra de to turene, raskt og hjemmesnekra redigert…
Related Images:
