To år som enbeint skipper!

Det er i dag to år siden jeg ble amputert. I tiden før og etter amputasjonen gikk jo tankene på en skikkelig rundreise inne i hodet mitt. En berg- og-dalbane er kanskje riktig uttrykk. Og det jeg var mest opptatt av var selvsagt om jeg ville være i stand til å fortsette båtlivet og nyte det på samme måte som før. I dag vet vi vel alle svaret på det…

10. april i 2015 ble jeg trillet ned til operasjonssalen for å amputere bort beinet under høyre kne. Dagene før hadde jeg brukt til å gå så mye som mulig på to bein. Fram til jeg fikk beskjeden om at jeg måtte amputere hadde jeg jo ikke fått gått så mye med det dårlige beinet siden de prøvde å redde det, men etter at jeg forsto at det ikke var noen vei utenom, og de i tillegg hadde fjernet alt fikfakseri som jeg hadde hatt koblet til såret, så hadde jeg noen dager hvor jeg faktisk kunne gå rundt uten problemer.

Og siden jeg jo skulle miste foten uansett, så benyttet jeg anledningen til å sprade rundt så ofte som mulig. Jeg behøvde jo ikke å være redd for at såret skulle bli dårligere eller jeg få det vondere ettersom den uansett skulle under kniven! Så jeg gikk vel mer de dagene etter at beslutningen var tatt og operasjonen ble bestemt, enn jeg hadde gjort i løpet av de seks ukene jeg hadde vært innlagt. Jeg ville bruke foten og gå på begge beina slik at jeg husket hvordan det var!

Operasjonen gikk jo greit. Jeg sov selvsagt dårlig natt før, men jeg var rolig da jeg ble trillet ned og når jeg var på plass i operasjonssalen. Jeg ble løftet på plass på operasjonsbordet, og alle duppeditter og slanger ble satt på plass. Så skulle jeg få den første bedøvelsen, og da måtte jeg sette meg opp ettersom den skulle inn i ryggen. Først da kom reaksjonen. Jeg hikstet litt, gispet litt etter luft og begynte å gråte. Og det var FØR nåla ble satt inn! Det gikk fort over og jeg fikk litt tid til å hente meg inn. Pustet dypt noen ganger og nikket at jeg var klar. Kjente klumpen i magen da jeg la meg ned igjen, og visste at når jeg våknet opp igjen ville benet være borte.

Jeg hadde en vag tanke om å be om få beinet med meg hjem, men regnet med at de neppe hadde stort nok spritglass til å putte det oppi, så det ble med tanken, og de bare ristet på hodet og lo når jeg nevnte det… 😀 Jeg tenkte jo at det kunne vært litt kult å sette beinet i vinduet eller ved døra på Hallooween – tror de fleste ungene ville løpt fra stedet og aldri kommet tilbake…

Men nei, da jeg våknet etter narkosen lå det ikke noe avkuttet bein ved siden av meg…

Deretter gikk det en ukes tid med mange smerter, og jeg skjønte etterhvert at alt ikke var som det skulle. Legen som hadde foretatt amputasjonen hadde antakelig sydd såret litt for trangt, slik at når jeg skulle reise meg opp av senga og manøvrere beinrestene ut over sengekanten slik at stumpen som var igjen ble bøyd ned mot gulvet i tilnærmet loddrett stilling, så strømmet smertene så kraftig på at det var umulig for meg å prøve å reise meg opp på krykker eller noe slikt. Og jeg måtte ha sterkere smertestillende – og da snakker vi morfin – hele tiden.

Etter hvert ble det klart at det hadde gått infeksjon i operasjonssåret, og ti dager etter amputasjonen ble jeg trillet inn på nytt. Denne gangen gjorde kirurgen en mye bedre jobb. Han fjernet blant annet litt mer muskelvev, slik at amputasjonsstumpen fikk en bedre og penere fasong, og sydde sammen såret på riktig måte. Det gikk ikke mange dagene før jeg klarte å bevege på stumpen uten de samme smertene.

Mai 2015: Første båttur etter amputasjonen – uten protese. Første gang jeg var om bord i båten siden februar!

Deretter gikk det ett-i-ett med utskriving, en uke hjemme, deretter nesten tre måneder på opptrening og rehabilitering – som inkluderte et mislykket forsøk på å komme meg i båten, et par fall som gjorde at jeg måtte inn på sykehus og syes på nytt, første båttur etter amputasjonen (én måned etter siste amputasjonsinngrep) uten protese, deretter første båttur med protese (tre dager etter at jeg fikk protesen for første gang) og også første båttur helt alene uten hjelp (bortsett fra med å løsne fortøyningene da jeg dro, og hjelp til å fortøye når jeg kom tilbake).

Så fikk jeg et tilbakeslag da jeg måtte amputere stortåa på venstrefoten bare en ukes tid før jeg var ferdig med rehabiliteringen – noe som førte til nye to måneder på sykehus, etterfulgt av nye nesten tre måneder på rehabilitering ettersom jeg måtte starte helt på nytt! Da jeg dro ned til rehabilitering for andre gang tok jeg min egen båt ned fra Nesodden og nesten innerst i Iddefjorden, og hadde den der en drøy måneds tid før den havnet i hjemmehavna igjen. Det ble mange fine turer ut i Iddefjorden, og en helgetur til Strömstad. Ordentlig rehabilitering, med andre ord!

Iddefjorden i november 2015

Nå, på dagen to år etter amputasjonen kan jeg konstatere at det har gått bedre enn det jeg fryktet. Jeg har klart alle målene jeg satte meg, jeg er tilbake i full jobb, båtlivet er på stell igjen (over 100 turer utpå i fjor) og selv om jeg er en dårlig trommis, så spiller jeg fortsatt trommer – enn så lenge! Og jeg har vært på Halloweenfest uten bein på sprit – men utkledd som enbeint sjørøver!

Så i dag feires jubileet med noe godt å spise! 😀

%d bloggere liker dette: