Jeg henger litt etter med bloggskrivingen for tiden, men har nå kommet til andre etappe i mitt forsøk på både å avslutte sommersesongen med båttreff og å komme meg så langt sørover på vestsiden av Oslofjorden som mulig.
Etter å ha passert Østre Bolærne lørdag morgen forsto jeg etterhvert at selv om jeg hadde startet meget tidlig til meg å være, så ville jeg neppe rekke den lille historiske sightseeingturen som sto på programmet for båttreffet. Det var ikke noen vits i å prøve å stresse for å rekke det.
Og faktum er jo at i min båt er det fysisk umulig å stresse. Båten går ikke særlig fortere enn det den synes er nødvendig… Og det er jo det som er vitsen med å ha ei snekke – å stresse ned. Jeg kommer uansett ikke fortere frem enn det motoren, strømmen og vindens retning bestemmer….
Jeg hadde konferert litt på båtforumet om hvilken rute jeg skulle ta på veien sørover etter at jeg hadde passert Østre Bolærne. Jeg hadde jo kikket litt på kartet i forkant og hadde pekt ut to hovedruter, og eventuelt en tredje hvis tid, anledning og værmelding gjorde det aktuelt.
Det tredje alternativet bestod i å dra inn til Tønsberg og deretter fortsette ut i Tønsbergfjorden. En omvei selvsagt, men hvis jeg hadde kommet meg avgårde tidlig kunne jeg rukket en liten tur innom Tønsberg, tatt en pause og kost meg videre nedover fjorden. Og hadde vindforholdene i tillegg vært ugunstige kunne det også ha vært en ide.
Ettersom avgangen ble kraftig forsinket fredag var dette alternativet allerede spilt ut over sidelinjen, og da var alternativene å gå veien om Kjøpmannskjær eller å dra via Tjøme. Jeg valgte begge deler, og falt til slutt på å dra via Kjøpmannsskjær på «nedoverveien» og ta ruta over Tjøme på hjemveien.
Også været på denne etappen var aldeles perfekt. Omtrent ikke vind, stort sett blå himmel og sol, så turen var en ren nytelse med kaffe på termos og musikk på Bluetooth-høytaleren. Jeg spiller ikke musikk hele tiden, men innimellom synes jeg det er greit. Samt at jeg hører på nyheter. Jeg har jo ikke den klassiske «tok-tok»-lyden som eldre snekker har ettersom jeg har en tresylindret motor, så litt musikk eller radio hjelper litt til med å bryte opp den relativt ensformige brummingen fra den lille grå under dekksplatene.
Kursen ble satt inn til Kjøpmannskjær, under brua og deretter ut på innsiden av Tjøme. Sånn omtrent halveis så jeg det som jeg i ettertid har forstått er en liten serverdighet i dette området, nemlig et skipsvrak som lå på et skjær omtrent midtveis.
Jeg knipset selvsagt bilder av vraket og måtte slå litt opp på nettet for å finne ut av dette. Da fant jeg ut at det dreide seg om en norsk lasteskip som het MS Silvestre, bygd i Moss i 1919 og som gikk på grunn på Svarteskjærbåen i 1925. Skipet er noe så originalt som et skip bygget i betong. Årsaken til det var at det på den tiden var mangel på jern og stål på grunn av første verdenskrig.
Uansett er dette tydeligvis et kjent landemerke i området, noe jeg ikke var klar over siden jeg ikke hadde vært her før. Ikke med båt i alle fall. Så det fungerte fint som et lite krydder på etappen!
På vei ut for å passere Tønsberg Tønne kom det plutselig litt protester fra motoren samtidig som båten begynte å rykke. Satte ned farten med en gang ettersom jeg syntes å kjenne igjen symptomene som «rusk i propellen». Det kan bety alt fra plastposer til tau og liner.
Satte motoren i revers og så tilbake igjen, men det rykket kraftig med en gang jeg kom opp i rundt 3 knop. Prøvde å reversere enda et par ganger uten at det hjalp noe særlig. Stoppet båten og prøvde å se om det hang noe ut akter fra propellen, selv om det er vanskelig å kunne se. Prøvde med båtshaken i tilfelle jeg kunne slumpe å komme borti noe. Sjekket kjølen for å se om akslingen så grei ut, om det kom inn noe vann eller noe slikt. Sjekket i det hele tatt det meste jeg kunne komme på!
Valgte til slutt å fortsette videre, først i ganske lav fart. Tok et par flere reverser og etterhvert så fikk jeg båten opp i normal fart uten at det kom noen rykninger igjen. Vet ikke hva som skjedde, men noe må ha løsnet etterhvert.
Resten av etappen forbi Tønsberg Tønne og inn til Stavern gikk prikkfritt. Noe vind hadde det kommet etterhvert, men ikke nok til at det ble noe videre røff sjø ut av det. Da jeg nærmet meg Stavern kalte jeg opp båttreffet på VHF ettersom de hadde lagt ut på Facebook at de kunne kontaktes der. Men jeg fikk ingen respons, så da ble det mobilen istedenfor. Da fikk jeg kontakt og ble geleidet inn på en passende plass på en flytebrygge.
Dermed var jeg på plass på Høstspretten etter i underkant av 14 timers tur. Fortøyd og fornøyd klokka 14, en drøy time etter det jeg hadde håpet på, men så var det dette med motstrøm og liten motor da…
Så langt sørover hadde jeg aldri vært på «norskesiden» av Oslofjorden. Jeg har også bare vært i Stavern én gang før, høsten 1981 da mora mi hadde blitt operert på Sophies Minde i Oslo og ble sendt til Kysthospitalet for opptrening. Da gikk jeg på folkehøgskole i Numedal og tok tog og buss for å besøke henne.
Så dette var mitt andre besøk her og mitt første med båt. Etter å ha fortøyd og pratet med Høstspretten-arrangør Glenn (som jeg traff første gang under Sjøen for alle i år), tok jeg meg en liten runde rundt i gjestehavna for å gjøre meg litt kjent.
Havneverten her har jo tidligere fått utmerkelsen «Årets Havnevert», men selve gjestehavna imponerte meg ikke veldig mye. Flytebrygga jeg lå på var ganske sliten og strømstolpene løse og hanglete. Toalettene så helt standard ut – ikke de verste jeg har sett – men langtfra de beste heller. Beliggenheten var imidlertid omtrent perfekt. Kort vei til festningsanlegget, butikk like ved og den idylliske trebåthavna.
Jeg rakk ingen av de to arrangementene som jeg opprinnelig hadde tenkt å prøve å få med meg og gikk også glipp av et ganske så morsomt «Gå Planken»-show der deltakerne på treffet fikk prøve å gå på en planke som stakk ut fra bryggekanten. Ikke alle som klarte å komme seg i land igjen uten å svømme, for å si det slik. Dette så jeg etterpå på Facebook fordi jeg rett og slett sovna da jeg la meg nedpå litt i kabinen for å slappe av.
Rakk også en prat med mine båtnaboer samt redaktøren av Båtens Verden som snakket litt med meg og tok noen bilder. Kanskje kommer det noe på trykk i neste utgave? De andre båtbladene glimret med sitt fravær, men såvidt jeg forstod hadde de visst vært der tidligere på dagen, men allerede dratt. Han og Glenn var visst ganske imponert over at jeg kom helt fra Nesodden i ei snekke. Jeg har vel kanskje ikke den lengste veien, men kanskje den lengste tidsmessige veien ettersom jeg går så sakte… 😀
Da jeg var oppe igjen tok jeg en tur rundt i området og til festningsområdet. Tok også en tur til «pyramiden» på toppen der det er laget en minnehall for norske krigseilere. Dessverre var jeg to dager for sent til å komme inn i selve hallen ettersom den stengte 1. september – som var på torsdag.
Synes kommunen i det minste kunne ha holdt åpent en siste helg istedenfor å stenge på en torsdag.
Men nok om det. Rakk også en liten tur i gatene og synes Stavern virkelig var en koselig liten by. Selv om den ikke ligger på Sørlandet kunne man lett bli lurt av alle de fine trehusene! Kom litt regn i løpet av turen og flere skyer i horisonten før det gikk over.
På kvelden var det et større sosialt arrangement på bryggerestauranten med det passende navnet «Smak» – eller egentlig «Smak av Stavern» som vel er det fulle navnet. Vi var så mange på treffet at det måtte to bordsetninger til, og jeg kom meg med på den siste.
Det ble servert tapas – og dette må være den beste tapasen jeg har smakt noensinne – åt til jeg nesten sprakk og koste meg veldig. Så fikk jeg også stifte bekjentskap med en meget sprudlende og entusiastisk havnevert som troppet opp for å hilse oss velkommen.
Etterpå var det nachspiel i nattklubben ovenpå med konserter av to andre båtentusiaster – som også skriver blogg på bloggen til Båtfolk på Facebook. Først ut var Eyvind Westhagen – som bor i en gammel Colin Archer-skøyte og drar på bryggeturne med den om sommeren. Han serverte en akustisk konsert med sine selvkomponerte folk/americana-inspirerte låter. Har skive ute på Spotify. Verdt å høre på!
Andre artist ut var Michelle Aavitsland, ei ung jente som kommer fra Nesodden og også er båtmenneske. Hun lager mer soulinspirert moderne popmusikk og hadde med seg en keyboardist. Veldig vakker musikk, og hun har en flott stemme. Hun kommer ut med sin debutplate til neste år, men er også å finne på Spotify med noen singler.
Det eneste jeg kunne sette fingeren på med dette var at begge artistene sto for veldig rolig musikk, som kanskje hadde kommet bedre til sin rett med et mer lydhørt publikum. Etterhvert som det ble sent var båtfolket kommet i bedre og bedre humør og hadde kanskje trengt litt mer partymusikk…
Ikke til forkleinelse for artistene, som var kjempegode, men som kanskje hadde egnet seg bedre til et par formiddagskonserter ute i fint vær?
Når har jeg fått stablet på beina (om en enbeint skipper og trommeslager kan bruke det uttrykket) mitt eget band etter noen måneders dvale. Om vi blir klare kan det hende Long John Silver & The Crew kan rocke litt neste høst? 🙂 Navnet er i alle fall perfekt for å spille på et båttreff!
Fortsettelse følger…
Related Images:
