Sist helg ble det endelig tur på skipperen igjen! Det var en fin avslutning på en litt frustrerende uke. Jeg har nemlig hatt en avspaseringsuke med sju fridager – og planen var å få til en overnattingstur til Oscarsborg (der det er strøm på bryggene) – men på grunn av kombinasjonen dårlig form/sykdom og vær ble det ingenting av. Men søndag var det både blikkstille sjø, blå himmel og sol!
Dermed fikk jeg nok en gang behandlet abstinensene min – båtabistinensene – og kom meg endelig utpå sjøen igjen. 6. januar var sist gang, så det var virkelig på tide!
Om vinteren har jeg funnet ut at det farligste – både for enbeinte skippere og vanlige tobeinte – er å komme seg inn og ut av båten. Slik var det også denne gangen. Masse snø på brygga, og is under snøen, gjorde at det var en stor fordel å gå der med en krykke med ispigg! Når jeg kom fram til båten så jeg at det egentlig bare var et relativt tynt lag med snø på båten, men under snøen, særlig på dollbordene, hadde det frosset til is.
Da ble krykka god å ha til å få brukket opp og fjernet isen. Jeg klarte vel å få fjernet omtrent fire femdeler av den isen som lå rundt på båten. Bare fremste del av dollbordet på babord side sto igjen, men der kommer jeg rett og slett ikke til. Da må jeg enten krype opp på kabintaket eller balansere på utriggeren på babord side, og siden jeg til sistnevnte trenger krykka for å unngå å falle i sjøen, så er det en oppgave jeg dropper inntil videre…
Da isen var fjernet og jeg kom meg om bord oppdaget jeg at det var endel vann i kjølen. Tror det skyldes is/snø som har smeltet ettersom det er lenge siden jeg har hatt noe problemer med vann i kjølen. Måtte derfor ta en liten pumpejobb før jeg kom meg avgårde. Jeg har ennå ikke fått installert den automatiske lensepumpa jeg kjøpte i fjor – jeg får ta det når det blir litt varmere temperaturer…
På grunn av all snøen som har kommet den siste uka valgte jeg å ta drosje ned til båthavna. Jeg prøvde å kjøre en tur til butikken med «Bippe» tidligere i uka, men kom meg ikke engang opp den første bakken før jeg begynte å spinne fast. Dermed tok jeg ikke sjansen på å prøve meg denne gangen. Det blir dyrt med drosje fram og tilbake (rundt 500 kroner), men jeg tok meg likevel råd til det – ut på tur skulle jeg!
Når jeg var ferdig med snømåking, isfjerning og pumping var det bare å starte motoren og kaste loss. Motoren var litt tregere å starte denne gangen enn forrige gang, men da hadde det bare gått en uke siden sist, nå hadde det gått nesten tre uker. Startet gjorde den likevel, helt på slutten av første forsøk!
Jeg hadde som vanlig tenkt å være tidlig ute slik at jeg kunne være utpå noen timer, men også som vanlig var jeg forsinket. Og siden det tok en halvtime før drosjen kom og i tillegg 20-25 minutter med ekstra klargjøring til toktet, så ble jeg ekstra mye forsinket. Jeg tøffet derfor ikke ut av havna før noen minutter over klokka 15 på ettermiddagen! Målet hadde vært å komme meg utpå før 12, men det røyk jeg solid på!
Men samtidig har dagen nesten blitt en halvtime lengre enn for tre uker siden slik at sola ikke gikk ned før litt over 16. Tar vi da med i tillegg at det tar rundt en ekstra time før mørket siger på for alvor, så ville jeg ha nok lys til å bli utpå et par timer i alle fall. Det er greit om vinteren å komme tilbake til trygg havn før det blir altfor mørkt utpå!
Jeg ville litt ut av Bunnefjordsområdet også denne gangen, så målet var i alle fall å komme meg til Steilene, så kunne jeg vurdere om jeg skulle snu der og dra tilbake langs Nesoddenlandet, eller krysse fjorden og returnere på vestsiden.
Når jeg rundet Nesoddtangen ble jeg møtt av gnistrende, varmt sollys. Med blikkstille hav i tillegg kom jeg nesten i påskestemning, men manglet appelsin og Kvikk-Lunsj… Men kaffe, knekkebrød med ost og en liten fruktsjokolade var en god erstatning! Etter at jeg ble amputert har jeg begynt å bruke en kombinert varme- og flytedress om vinteren – for sikkerhets skyld – noe som også har den fordelen at jeg kan rulle opp kalesjetaket og stå oppreist underveis, for å få den friske sjøluften dypt ned i lungene og nyte utsikten og oversikten.
Før satt jeg for det meste under kalesjen med Webastoen på, nå slår jeg den på når sola har gått ned selv om jeg strengt tatt ikke trenger den. Men jeg har fått beskjed fra Webasto-importørens servicefolk at den bør settes på full guffe en gang i måneden for å unngå at tennstiften blir sotet – behøver ikke være lang tid på full guffe – men det er en billig forsikring om at den kommer til å vare en stund ekstra.
Jeg kunne se en mindre båt på vestsiden av fjorden, ikke langt fra Ytre Vassholmen, ellers var jeg en enslig svale på fjorden denne ettermiddagen. Jeg satte kursen på utsiden av Ildjernet denne gangen. Sammen med Bleikøya, Langøyene, Nakholmen, Fyrsteilene og Storsteilene er det en øy jeg ennå ikke har vært i land på. Men som jeg tidligere skrev – om vinteren er det inn i og ut av båten det er mest risikabelt – så jeg tar ikke sjansen på så mange unødvendige ilandstigninger når jeg er alene i båten vinterstid. Tidlig vår imidlertid, når snø og is er borte, er en helt annen sak. Da er det på tide med flere besøk på land!
Så denne gangen ble det altså ingen landkjenninger. Jeg passerte Ildjernet og på vei over mot Steilene bestemte jeg meg for å snu der og kjøre tilbake på samme side av fjorden. Sola gikk ned i horisonten mens jeg krysset over i retningen Fyrsteilene (du har ikke sett en ordentlig solnedgang før du har sett en fra båt!), og da beregnet jeg at jeg fint ville komme meg tilbake før tusmørket gikk over til svart natt, for å si det slik. En tur over fjorden mot vestsiden, for eksempel til Gåsøya, tar fort 30-40 minutter med Bergtatt.
Derfor gikk ruta mot innsiden av Fyrsteilene der jeg snudde inn mot land for å så snu baugen mot Oslo igjen og kjøre på innsiden av Landsteilene. Noe av det flotteste med å være ute i båt om vinteren er de helt spesielle lysforholdene som du ikke opplever om sommeren, og når jeg snudde og hadde baugen mot Oslo igjen, kunne jeg nyte det vakre lysfenomenet som oppstår i «blåtimen» – tiden etter at sola har gått ned og før mørket kommer. Rosa og lyseblå pastellfarget himmel som jeg har tatt mange bilder av fra før og kommer til å fortsette å ta mange bilder fra!
Å kjøre langs Nesoddenlandet på denne tiden av året og under disse lysforholdene er også en spesiell opplevelse der fjellsiden gjerne kneiser bratt ned i sjøen. Bildet under er et eksempel på hva jeg mener: Øverst knall blå himmel, deretter den snødekte fjellsiden med knaus og trær – ser nesten ut som den er i sort-hvitt – og nederst mer blått, en anelse mørkere blå sjø. For et syn!
Deretter gikk turen inn mot Kavringen – tok den ytterste leia og ikke helt innerst på innsiden av Suturen i tilfelle det var antydning til is der – og etter å ha passert Kavringen så jeg Københavnbåten sige ut mot fjorden ved Nesoddtangen. Deretter passerte jeg Flaskebekk med strandpromenaden og alle badehusene før jeg, noe motvillig, rundet Nesoddtangen igjen. Det vil si, jeg kjørte ikke rett inn denne gangen, men fortsatte nesten helt til fyrlykta på Østre Tangeflu før jeg la over til styrbord og båthavna på Oksval.
Etter at jeg passerte Ildjernet oppdaget jeg – nå som det begynte å mørkne – at babord lanterne var sloknet. Det er egentlig fy på lanken å ikke sjekke at lanternene funker før man drar ut – men hvor mange er det med hånden på hjertet som kan si at de gjør det hver eneste gang? Såvidt jeg kan huske er det første gang siden jeg kjøpte båten i oktober 2014 at lanterna slokner. Jeg har byttet pære på styrbord lanterne to ganger – og på topplanterna én gang – men babord lanterne og akterlanterna har trofast lyst opp hele tiden.
Dette skal selvsagt rettes opp til neste tur. Reservepærer ligger i båten – jeg har en egen reservekasse med ekstra pærer, sikringer, impeller, pakninger, sinkanoder, reimer, skruer, slangeklemmer, batteriklemmer, oljefilter, dieselfilter osv. Det begynner å bli trangt oppi der etterhvert!
Men det gir meg en liten praktisk utfordring: Babord side av båten er den som ligger ut mot utriggeren – som jeg med protese og krykke har problemer med å bevege meg på. Jeg skal derfor prøve å få byttet fra innsiden ved å stå og bøye meg framover og nedover. Går ikke det får jeg utkommandere en av ungene til å gjøre der for meg, eller, i verste fall, bakke båten ut av båsen og deretter bakke den inn med akterenden først, slik at babord lanterne kommer mot bryggekanten. Fikse det må jeg uansett, ikke er det trygt for meg eller andre hvis jeg skulle havne oppe i en situasjon der jeg blir liggende utpå i mørket, og ikke minst vanker det en saftig bot fra «øvrigheta» hvis jeg skulle bli tatt på fersken…
Resten av turen gikk også prikkfritt, jeg kom meg lett inn i båsen og fortøyde. Tok imidlertid en annen variant enn den vanlige da jeg skulle feste akterfortøyningene. En annen konsekvens av vintertemperaturer og frost er at fortøyningene blir stive og ugreie å ha med å gjøre når de skal løsnes. Det er ikke bestandig at det er mulig å helle lunkent vann over tauene for å myke de opp heller. Så jeg tok en lettere variant slik at jeg ikke behøver å jobbe og slite i mange minutter for å få dem løs.
Jeg nevnte helt i begynnelsen at jeg nærmer meg en ny rekord, og det er helt riktig. Selv om søndagens tur bare var min andre tur i år, så var den min tur nummer 399 totalt. Neste tur blir altså nummer 400! Da må jeg vel ha med meg ei kake om bord?
Related Images:
