I går tok jeg en tur innom et sted jeg etter hvert har fått innarbeidet en slags tradisjon med å besøke hvis det passer. Anledningen var datoen, 22. juli, en dato som vi aldri må glemme.
Det er ikke alltid det passer seg slik, men i år er det tredje gang jeg tar båten innover Bunnefjorden på denne datoen, stopper og tar meg en stille stund for å minnes de som døde, de som overlevde og de etterlatte etter terrorhandlingene 22.juli 2011.
Stedet jeg ligger er ikke tilfeldig valgt, det ligger i direkte luftlinje til kirkegården på Nesodden der et av ofrene, Bano Rashid, ligger begravet. Jeg kjente henne og familien hennes og var med på begravelsen. Broren gikk i samme klasse som sønnen min og spilte fotball på samme lag, faren var med og trente laget. Mora jobbet på SFO og Bano selv drev med basketball – noe eldstedattera mi også gjorde.
Jeg var selvsagt med på begravelsen – som var den første begravelsen av de som ble drept i terrorhandlingene og som dermed også fikk stor oppmerksomhet. Det ikoniske bildet av den norske presten Anne Marit Tronvik som gikk sammen med imam Senaid Kobilica ut av kirken for å følge kisten til graven gikk verden rundt.
Min tanke går til Bano og familien og alle andre berørte etter denne tragedien.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg begynte med det, det var vel bare en tanke som slo meg den første sommeren jeg hadde båten – i 2014 på treårsdagen for tragedien – og deretter har jeg prøvd å gjøre det til en liten stille tradisjon for meg selv.
I 2015 lå jeg på sykehus og fikk dermed ikke tatt turen, og i fjor var jeg også forhindret, men i 2016 og i år har jeg tatt turen, og satser på å gjøre det også neste år.
Jeg stopper båten, slår av motoren og lar tankene fare. I år opprører det meg spesielt å lese om den hetsen og den behandlingen de som overlevde terroren opplever. Det er fullstendig uakseptabelt og smakløst og de som står bak dette er like forskrudde og forkvaklede som svinet som sitter innestengt.
Noen annen måte å si det på finnes ikke.
Related Images:
