Båtferien 2019 – del 2

Som jeg skrev i forrige innlegg, så endte vi opp i Tvedestrand på andre etappe til Sørlandet. Dagen etter var vinden løyet betraktelig, men ikke regnet. Så vi bestemte oss for å slappe av og bli noen timer ekstra i den lille koselige byen mens vi ventet på at pøsregnet skulle gi seg.

Mye godsaker her på hjørnet!

Vi benyttet anledningen til å dusje på formiddagen, og kjøpte inn mer godt bakverk til lunsj… Serviceanlegget med toaletter og dusjer ligger ved siden av turistkontoret – som også fungerer som gjestehavnskontor. Standarden var helt grei, ikke noe mer, men det var rent og pent der. Men jeg synes lyset gikk av litt for raskt når jeg sto i dusjen, jeg måtte gå dryppende våt bort til lysbryteren flere ganger fordi sensoren som slo av lyset ikke registrerte at jeg sto i dusjen…

Til slutt begynte det å regne litt mindre og vi bestemte oss for å komme avgårde og fortsette turen. Heller ikke denne dagen hadde vi vel noe konkret mål, men om vi rakk Grimstad før mørket kom, så ville jeg være fornøyd.

Så fortsatte vi turen i overskyet, men ganske pent vær. Værmeldinga tydet på at det kunne komme til å blåse opp igjen utpå kvelden, så vi somlet egentlig vel mye før vi kom oss avgårde. Men samtidig var vi fint i rute med tanke på å ankomme Kristiansand på fredagen, så noe stress var det ikke snakk om. Så da valgte vi å vente noen ekstra timer.

Turen gikk denne gangen inn i Eikelandsfjorden og nedover mot Kilsund. Vi gikk ikke ut ved Kilsund, men fortsatte innover mot Flosta. Jeg angrer egentlig litt av jeg ikke dro gjennom Kilsund med gamlebåten når jeg hadde sjansen, for med nybåten er brua som går over der for lav for meg…

Victoria ble noe nervøs når hun så at jeg måtte kjøre slalåm mellom stolpene ved Flosta – men hun hadde verre ting i vente! 🙂 Jeg elsker jo å kjøre gjennom trange sund, men hun er nok ikke helt der ennå. I alle fall ikke før det skjer og når det skjer, etterpå – når alt har gått bra – er hun mer avslappet og fornøyd!

Hun var vel derfor heller ikke overbegeistret da vi måtte dra inn ved Bjørkenes, der det er passe grunt et par steder – men der har jeg jo vært flere ganger både med gamlebåten og nybåten. Og på kartet synes jeg det ser enklere ut enn å dra lengre inn og ta inn ved Hestøya. 

Inn ved Flosta, litt sikksakk-kjøring her.

Vel, vi kom jo oss helskinnet unna både trange farvann og grunne sund, og fikk deretter Tromøya foran oss og dro inn i retning Arendal. Nå var jeg litt usikker på om vi skulle legge til her nå, eller om vi skulle fortsette, men avstemmingen om bord viste 2-0 til sistnevnte alternativ, så vi bestemte oss for å fortsette. Været hadde letnet litt og sola stakk fram, så lysten til å stoppe nå var ikke veldig stor, vi hadde jo ikke vært på farten så lenge og det var flere timer til det begynte å mørkne. Det var flere ledige plasser i gjestehavna – riktignok bare båsplasser – men med mannskap går det greit.

Vi bestemte oss for å prøve å komme oss til Grimstad eller Lillesand og tok nok en gang innerste lei, altså gjennom Nidelva. Nå begynte Victoria å bli litt vant til at jeg dro slike steder, så protestene var ikke så kraftige, men hun var nok noe nervøs et par steder! Men da vi kom ut fra le og hadde Rødskjær foran oss, så ble jeg litt i tvil. Bølgene som kom rett mot oss var nemlig ganske så ubehagelige og jeg lurte litt på om de ville være like ille ved Hasseltangen når vi skulle ut dit. Dessverre visste det seg at de var enda verre der, og vi hadde ikke bakset oss gjennom mange bølgene før jeg bestemte meg for å snu. Bølgene var mye større enn varslene fra Yr skulle tilsi, og tanken på å få disse inn fra siden på vei mot smulere sjø ved Hesnessund var ikke særlig fristende.

Så dermed snudde vi, og denne gangen ikke bare med tanke på passasjerens ve og vel, skipperen ville heller ikke følt seg så trygg. Vi dro dermed tilbake, også den via indre lei, men denne gangen dro vi ikke inn der vi hadde kommet ut ved Rødskjær, men dro inn ved Bryllupsholmene. Videre tur forløp udramatisk og vi fant oss en grei båsplass på innsiden av ytterste flytebrygge i gjestehavna. Det var relativt mange båter der, men ikke så altfor bråkete.

Kebabpizza med pommes frites!

Deretter tok vi en rusletur i Arendal, der jeg nå har vært et par ganger. Vi dro selvsagt til Pollen og stakk innom Café Victor der jeg hadde vært i fjor, men der var matserveringen stengt, så da stakk vi først en tur innom Kiwi og handlet inn noe småting før vi passerte pizzabula Happy Time og tok med oss en kebabpizza hjem til båten.

Jeg stusset litt over navnet på sjappa og etter hvert som hjernen begynte å fungere – lenge etter at vi hadde kommet om bord – så husket jeg at det jo var på Happy Time i Grimstad at jeg og båtkollega Eirik og rederinnen hans hadde spist pizza sammen da vi møttes på min første Sørlandstur i fjor! Det vil si – jeg spiste pizza – de valgte noe annet. Litt kikking i menyen vi hadde fått med oss avslørte da også at de ganske riktig hadde en avdeling i Grimstad, pluss en i Risør. Så da får jeg vel spise pizza i Risør neste gang, slik at jeg kan skryte av å ha spist pizza fra alle tre avdelingene! 🙂

Pizzaen vi bestilte var forøvrig både med kebab og pommes frites! Jeg tror det er første gang jeg har spist pizza med pommes frites – men det smakte faktisk utmerket! Tror jeg bestiller den neste gang jeg er i Risør!

Dagen etter var det nok en gang på tide å komme seg avgårde, men vi slappet av i båten. Victoria hadde fått et utslett som ingen av oss forstod noe av, og vi fant det best å få henne til en lege som kunne se på det. Hun hadde en venninne fra folkehøgskolen som bodde i Arendal og hun kunne komme og hente henne og kjøre henne til legevakta. Det endte med at jentene dro dit alene og jeg ruslet tilbake til båten. Det var jo ikke noe alvorlig, men det klødde jo endel og hun ønsket å se nærmere på det. Samtidig fikk hun jo møtt en venninne.

Leopardmønstrete fendertrekk – nå har jeg sett det også! 🙂

Mens jeg ryddet litt og slappet av i båten var det flere som forlot gjestehavna. Jeg la merke til at det i nabobåten tydeligvis var en rederinne som bestemte, for fendertrekkene i svarthvitt leopardmønster kan det da ikke være noen andre enn en rederinne som setter på? Må jo garantert ha vært sydd selv, for jeg har aldri sett noe lignende! 🙂

Selvbygg?

Jeg måtte også ta en annen farkost nærmere i øyesyn. Helt ytterst på flytebrygga lå det nemlig noe som jeg bare kan beskrive som en trawlerlignende sak med katamaranskrog! Dette må da være et selvbygg? Har aldri sett en sånn type før. Det så i alle fall ut til å være god plass om bord.

Victoria kom etter hvert tilbake, det tok vel under en time – tydeligvis noe raskere service på legevakten her i Arendal enn det jeg er vant til fra hovedstadsområdet. Hun var dog ikke blitt særlig klokere ettersom de egentlig ikke hadde kunne gi noe fornuftig svar på utslettene, utover å utelukke et par årsaker.

Vi gikk gjennom akterlugaren for å se om det lå noe der hun kunne reagere på, men fant ikke noe. Det eneste som var forandret etter at hun ble med til Fjällbacka tidligere i juli (uten utslett) var at jeg hadde skiftet sengesett til noe med mer maritimt utseende. Dynetrekket og puta var i mikrofiber, men hun mente det ikke burde være grunnen ettersom det nettopp skal være mer allergivennlig enn mye annet. Men neste gang prøver vi med et annet trekk, så får vi se hva som skjer.

Vel, været denne fjerde dagen på tur var nesten like bra som første dag. Ikke var det meldt noe regn og vinden skulle være minimal. Riktignok var det ikke totalt blå himmel, men sola stakk nå fram ofte nok uansett!

Gjennom Nidelva

Turen gikk dermed nok en gang gjennom Nidelva og ut ved Rødskjær og deretter mot Hasseltangen. Og sjøen var smul og fin. Vi stoppet på Hasseltangen for å tanke på Marex. Jeg hadde ikke fått toppet tanken før jeg dro fra Lakseberget, så det var på tide nå. Visste at det ikke var direkte billig, men det var i det minste femti øre billigere enn da jeg var her i mai!

Deretter gikk turen utaskjærs med retning Grimstad. Jeg valgte å gå gjennom på utsiden av Kvaløya og inn i sundet mellom Hesnesøya og Kvaløya rett og slett fordi det er ganske så idyllisk der. Det er ganske grunt der også, og jeg kjente et lite rykk da jeg kom litt for langt inn mot Kvaløya på det grunneste! Men det gikk bra, og jeg tror ikke Victoria la merke til det!

Kvaløya ved Hesnessund.

Deretter var det inn Smørsund, men siden vi nettopp hadde startet på turen, så ble det ikke noe stopp i Grimstad denne gangen. Vi tøffet istedenfor videre, for nå hadde jeg tenkt å vise Victoria noe av det fineste og mest spennende Sørlandet har å by på, nemlig Reddalskanalen. Victoria viste ikke noe tegn til nervøsitet før vi tok oss gjennom Dannevika, men ble ganske alvorlig bekymret når vi skulle under broene ved Tjore/Molland – da spurte hun: – Skal vi virkelig gjennom her? 🙂

Reddalskanalen ved Tjore på vei tilbake

Men det gikk bra denne gangen også, og vi kom oss velberget ut i Landvikvannet. Her gjorde jeg deretter samme tabben som jeg gjorde i fjor da jeg var gjennom kanalen for første gang: Jeg glemte at det er et lite stykke igjen av kanalen. Da må vi krysse Landvikvannet i retning selve Reddal. I fjor var jeg ikke klar over dette ettersom sjøkartappene jeg hadde kun viste fastland der, ikke noe sjø eller vann, men hvis man ser på vanlig landkart, så ser man at det faktisk er vann der.

Men denne gangen klarte jeg faktisk helt å glemme det – selv om jeg jo nå visste at det var en mulighet! Jeg er forsåvidt usikker på om det er mulig for nybåten å komme gjennom der ettersom jeg ser at det er to bruer som går over kanalen også på den siste biten. Ettersom sjøkartappene insisterer på at det ikke er mulig å dra dit med båt vet jeg heller ikke høyden på de to broene. Neste gang jeg er i båten får jeg ta fram papirkartene og studere de nøye for å se om det står noen høyder der.

Uansett, vi lå noen minutter i Landvikvannet og inntok en brødskivelunsj før vi snudde og dro gjennom kanalen en gang til. Deretter fortsatte vi turen og passerte Homborsund på innsiden før vi gikk gjennom Fløresund. Deretter satte jeg Victoria på en ny prøve da vi sneglet oss gjennom Grunnesund – der det, som navnet tilsier, er svært grunt – og inn til Lillesand.

Lillesand

Vi tok en sveip inn i gjestehavna, men der så det også ganske fullt ut, og selv om vi forsåvidt kunne ha tenkt oss en liten pause, så valgte vi å fortsette videre. Da fikk Victoria muligheten til å oppleve Blindleia. Da vi nærmet oss Grosøya måtte jeg jo selvsagt vise Victoria Kassetassen, og dermed ble det en tur gjennom Kassenkanalen, fra motsatt ende denne gangen (har dratt gjennom den to ganger, men da motsatt vei), slik at Kassentassen ble passert helt i begynnelsen.

Da har Victoria sett Kassentassen også!

Etter å ha kommet oss gjennom også denne kanalen helskinnet, så sendte jeg noen meldinger til broren min. Vi nærmet oss nå Gamle Hellsund, og ville være framme i Kristiansand i løpet av et par timer, men på Skottevik, der feriesenteret ligger, driver broren min og kona hans Brygga restaurant. De overtok driften av denne i år, og skal drive den fra sånn cirka april til september for deretter å dra til varmere trakter om vinteren. Victoria hadde jo ikke sett onkelen sin på mange år, så et stopp der hadde jeg jo hatt i tankene siden vi startet turen.

Gamle Hellesund

Spørsmålet var bare om de hadde tid (vi kom jo i åpningstiden) og om det var ledig plass på brygga som restauranten ligger ved. Etter å ha fått bekreftet begge deler så dro vi inn dit og la oss til i noen timer. De hadde egentlig fullt opp med ting å gjøre, og drev med forberedelser til helga, da Fremskrittspartiets Ungdom hadde booket seg inn for et større arrangement. Ellers var det flust opp av tyske fisketurister, så det så ut som om det var nok å gjøre.

Fortøyd ved Brygga restaurant

Det ble uansett en hyggelig prat med vertskapet, og etter et par timer dro vi videre i retning gjestehavna i Kristiansand. Da vi dro hadde det allerede begynt å mørkne, så jeg dro på litt etter å ha passert Ulvøysund for å tilbakelegge Kåsefjorden så fort som mulig. Fortsatt lite vind å snakke om.

Da vi nærmet oss Tømmerstø hadde mørket kommet for fullt, men jeg valgte likevel å fortsette inn mot Kones i den ruta jeg var vant til og hadde gjennomført flere ganger før, framfor å rote meg ut i helt ukjent farvann. Droppet å kjøre på innsiden av Olavsholmen utenfor Dvergsnes der folkehøgskolen til Victoria ligger. Med den nye båten ville jeg heller ikke ta sjansen på å legge til i den grunne bukta ved skolen, ettersom det er et par grunner der som ikke er markerte og som det er best å se i dagslys, men dro på utsiden av Olavsholmen og inn til gjestehavna.

Vi ankom som sagt i mørket og kunne ikke se noen ledig longsideplass, så vi la oss litt på innsiden i en bås som var så bred at det kunne ha ligget to Tresfjord 29 ved siden av hverandre uten problemer. I disse båsene er det ikke vanlige utriggere heller, så vi måtte finne fram baugstigen for at vi skulle komme i land. Tungvint, men ikke verre enn at jeg klarer det, særlig når jeg har mannskap!

Dette ble en veldig lang etappe, ti og en halv time totalt, men vi hadde jo et par timers pause i Skottevik. Og Victoria fikk oppleve Sørlandets indrefilét, for å si det slik. Hun var da også veldig fornøyd når hun trakk seg tilbake i akterlugaren denne kvelden.

Matrosen ordner kalesjen på båten før avgang til folkehøgskolen.

Victoria på folkehøyskolen

Dagen etter, fredagen, tok vi taxi ut til folkehøgskolen der hun fikk hentet det hun hadde glemt igjen og hilst på et par kjente før vi dro tilbake til gjestehavna. Så tok vi en tur i byen, handlet litt og spiste på en kafe i Markens før vi kastet loss for å plassere båten i en trygg helgehavn.

Vi måtte jo begge ta buss tilbake til Oslo på kvelden ettersom hun skulle hjem for å dra nordover uka etter, og jeg måtte tilbake for å jobbe lørdag og søndag ettersom jeg hadde glippet på ferieplanleggingen.

Jeg hadde vært så heldig at jeg fikk låne båtplassen til en bekjent fra barndommen som nå bor i Kristiansand. Han og familien var på båtferie i Danmark og skulle ikke være hjemme på over en uke, så dermed fikk jeg låne plassen hans i Auglandsbukta denne helgen. Der lå båten godt fortøyd med strøm mens jeg var hjemme og jobbet. Turen over dit tok knappe 20 minutter.

Bussen inn til sentrum gikk rett utenfor båthavna, så det hele gikk ganske så smertefritt! 

Det får bli avslutningen på dette innlegget. Om noen dager fortsetter jeg båtferien etter å ha tatt buss tilbake! Da hadde jeg tre uker til disposisjon, denne gang uten mannskap. 

Auglandsbukta i Kristiansand

%d bloggere liker dette: