Minneord for Tommy

Søndag måtte jeg ta et lite opphold i min jobbferie med båten. Årsaken var at jeg måtte dra inn med buss og tog for å hilse en siste gang på en kjær venn som skulle avlives mandag.

Vi ankom Stavern lørdag kveld, og søndag formiddag dro jeg avgårde på en lang buss-tog-buss-tog-tog-tur til Frogner i Sørum.

Årsaken var at jeg ønsket å ta farvel og se papegøyen Tommy. Han er en av papegøyene til eks-rederinnen og den første som jeg traff og den første som kom på hånden til meg. 

I tillegg var han den mest snakkesalige av dem, og hilste alltid meg med “Får vi besøk” når jeg kom. Noe han gjorde til alle som kom på besøk.

Dessverre har han slitt med helsa i det siste, og etter en veterinærkontroll ble det besluttet at han dessverre må avlives, noe som skjedde mandag. Jeg var klar over at det kunne skje da jeg dro ut med båten i mai, og dro derfor til Stavern da jeg fikk bekreftelsen på at det ville skje mandag. Fra Stavern er det greit å komme seg med buss og tog til eks-rederinnen.

På grunn av koronasituasjonen har jeg jo ikke sett Tommy og de andre papegøyene siden februar, da jeg stakk innom før vi dro på vinterferie. Jeg har “snakket” med ham over telefonen – men det blir jo ikke det samme.

Siste bilde av Tommy, tatt søndag kveld. Hvil i fred, kjære deg.

Noen synes kanskje det er rart at jeg velger å skrive om en papegøye, men man blir raskt svært knyttet til de kjæledyrene man har – selv om Tommy ikke var min egen. Selv har jeg hatt hund, og ungene har hatt både undulater, marsvin og kaniner. Så jeg vet alt om hvor hardt det er å ta farvel den siste gangen.

Når jeg skriver dette får jeg klump i halsen og tårer i øynene, og det kommer jeg nok til å ha i lang tid framover, det må jeg bare innrømme.

Jeg har tilbragt mye tid med Tommy også som “papegøyebarnevakt” og lært å kjenne personligheten hans og signalene han gir. Etter at eks-rederinnen fikk en annen papegøye av samme slag – grå jaco – så jeg virkelig hvor forskjellig personlighet fugler kan ha. Den andre papegøyen er en hunnpapegøye og har virkelig lagt sin elsk på meg, lar meg kose med henne og sitter på skulderen min, men det blir likevel ikke helt det samme som med Tommy.

For eks-rederinnen er det nok enda verre, hun har tross alt hatt Tommy i over 20 år, siden han vel omtrent ikke engang var flyvedyktig. 

Tommy som korrekturleser når jeg hadde hjemmekontor. en gang i fjo..

Det tok meg vel nærmere et halvt år før Tommy for første gang kom på hånden min, etter at han ganske så raskt satte seg på kneet. Jeg var stolt som en hane den gangen, og glad for at han viste meg så mye tillit. Etter ytterligere noen måneder kom han med en egen plystrelyd som han bare plystret til meg som et slags godnattsignal.

Utallige ganger har matmoren hans ringt meg opp på telefonen for at jeg skulle plystre tilbake til ham, stort sett før leggetid. Hvis ikke la han seg ytterst motvillig ( i alle fall noe misfornøyd)…

I disse koronatidene plystret han også mye etter meg, noe eks-rederinnen sa skyldtes at han savnet meg. Jeg savnet ham også.

Jeg har nok fått mange rare blikk når jeg har plystret tilbake til Tommy på kvelden, noe jeg har gjort uansett om jeg så satt på båt, buss eller trikk, eller satt på jobb. Og ikke minst har det vært litt spesielt å vite at når det er eks-rederinnen som ringer, så var det nesten 50-50 om om det var Anne som svarte eller Tommy som sa “hallo”!

Den siste dagen med ham sørget jeg for å få tatt både bilder og litt video, ikke minst av godnatta-plystringen. Rart å tenke på at jeg aldri vil få høre den plystringen igjen, men jeg kan i alle fall ta fram videokuttet og høre ham plystre.

Jeg kommer til å savne deg, Tommy. Takk for vennskapet og hvil i fred.

 

%d bloggere liker dette: