Rotløs og einstøing – en god kombinasjon for en båtloffer

Hvorfor har jeg egentlig blitt så glad i båtlivet at jeg kan tenke meg å bare tøffe rundt i en båt resten av livet? Jeg har gjort meg noen tanker om det, noe tankespinn som ble satt i gang etter en Facebook-status jeg la ut tidligere denne måneden. Og dette innlegget blir nok litt personlig…

Tankene har jeg forsåvidt hatt i hodet en stund, men å få dem ned på papiret – eller rettere sagt på skjermen – har tatt en stund. Og mye omskrivninger for at det ikke skal bli for negativt…

På Facebook la jeg ut følgende status 12. oktober, ledsaget av et bilde der jeg krysset over Krogstadfjorden i perfekt høstvær med Rauer foran meg:

Hva jeg tenker på, Facebook? Jo, jeg tenker på at livet mitt egentlig har vært en stor bøtte med dritt som jeg har fått slengt i trynet hver gang den har blitt full. Men i båten har jeg septiktank. Og lever dermed det gode liv. Og det var den tanken.

De fleste har reagert med et smilefjes eller en tommel opp, men jo mer jeg har tenkt over disse «visdomsordene», jo mer har jeg skjønt at det faktisk er slik.

Når jeg sitter her i en alder av 56 og ser tilbake på livet mitt, så er det ikke mye å være stolt av. Jeg har stort føkka det opp med jevne mellomrom – og fått akkurat den bøtta med dritt i trynet.

Kort oppsummert er det fire høydepunkter i livet mitt: De tre ungene mine, og kjøpet av båt. Resten kan vi glemme. Livet har ellers stort sett vært en oppoverbakke, og er det fremdeles.

Det er i båten min jeg har det bra. Og sammen med ungene. Ellers er det så der. 

Mye kan spores tilbake til barne- og ungdomstiden. De første 17 årene, da jeg bodde i det jeg konsekvent kaller for fødebyen – ikke hjembyen – var ingen dans på roser. Mobbet gjennom barneskoleårene og deretter utfryst på ungdomsskolen. De fleste har vel barndomsvenner fra skoletiden, jeg har ingen. De eldste av mine venner er fra når jeg kom meg bort fra fødebyen og begynte på folkehøgskole.

De få gode minnene jeg har fra oppveksten inkluderer kun meg selv, for eksempel om bord i With-en.

Og folkehøgskole måtte jeg prøve meg på to ganger for å få det til. På den første var min selvtillit etter de 17 første årene i rottereiret nordpå så liten at jeg måtte dikte opp en spennende historie slik at jeg kunne få venner. Det slo jo tilbake på meg etter hvert, så jeg har ikke holdt kontakten med så mange fra det første folkehøgskoleåret. Men jeg kunne ikke forstå at noen kunne like meg for den jeg var, så jeg diktet opp ting for å gjøre meg interessant og gjorde det dermed mye verre. Dog opplevde jeg både å debutere og å få min første kjæreste, så helt bortkastet var det ikke! 🙂

På den andre folkehøgskolen jeg gikk på hadde jeg lært, og de vennene jeg fikk der har jeg beholdt. Så mine eldste vennskap er ikke fra barndommen på 60-70-tallet eller skoletiden på 70–tallet, men fra en folkehøgskole i 1983…

Etter 17 år i fødebyen bodde jeg 19 år i Oslo, og 1. september i år rundet jeg 20 år på Nesodden. Men jeg kan likevel ikke si at jeg på noen måte føler at jeg hører til der eller har røtter på noen av stedene. På Nesodden har jeg ingen venner, men en hel haug med bekjente. Flesteparten av disse er ansikter jeg kjenner igjen, men ikke nødvendigvis husker navnene på. De er stort sett foreldre av enten klassekamerater av ungene, eller foreldre av noen ungene spilte enten fotball, håndball eller basket med… Jeg hadde én venn her, men etter at han flyttet fra Nesodden har vi mistet kontakten.

Det er vel symptomatisk at jeg siden 1. april i fjor, etter å faktisk ha brukt den gamle snekka mi som bolig i flere måneder mens jeg lette etter en passende leilighet,  ikke har hatt besøk av andre enn ungene mine, mora deres og eks-rederinnen i leiligheten, ingen venner. Jeg har nemlig få venner, men en ganske så stor bekjentskapskrets som jeg for eksempel møter på konserter eller i en eller annen gjestehavn. De vennene jeg har er imidlertid veldig gode venner. Selv om jeg ikke alltid er like god på å pleie vennskapene. Men det går begge veier.

Dette har kanskje også noe å gjøre med opplevelsene i barndommen og oppveksten; at jeg har vanskelig for å opprette og ikke minst opprettholde vennskap. På folkehøgskolen bodde man jo tett på hverandre i ni måneder og så hverandre hver dag – da ble man automatisk tettere knyttet til hverandre, og de vennskapene som ble etablert da har holdt.

Nå som ungene har flyttet ut fra redet og ingen av dem bor på Nesodden, så føler jeg ikke lenger noen spesiell tilhørighet til Nesodden. De to årsakene til at jeg fortsatt bor her er at jeg har båtplass få minutter fra leiligheten, og at jeg elsker å ta Nesoddferga til og fra jobb. Det siste har jeg gjort i 20 år, og jeg kan rett og slett ikke tenke meg å sette meg på en buss, trikk eller t-bane i rushtiden.

Noen annen grunn til å bo her har jeg ikke. Faktisk tvert imot. Det er så mye rart som skjer her i kommunen, spesielt inkompetansen på politisk nivå, at jeg flere ganger har tenkt på å flytte vekk. Saken er jo den at jeg egentlig kan bo hvor som helst. Jeg har egentlig ikke noen røtter noe sted.  

Nesoddferga på vei mot Oslo – omtrent eneste grunnen jeg har til å fortsatt bo her…

Dette var en veldig lang innledning for å komme fram til hovedpoenget mitt, men jeg synes det var viktig å få med dette for å forklare dette med rotløsheten. I og med at jeg ikke føler meg knyttet til noe spesielt sted, jeg har ingen spesiell vennegjeng sentrert et sted (de jeg betrakter som venner er ganske spredt utover Østlandet), og jeg har ikke noen hjemlengsel å snakke om, så tror jeg det er hovedårsaken til at jeg trives så godt med å dra fra havn til havn med båten, og at jeg overveier omtrent daglig å bli båtboer, om nødvendig i den jeg har nå, en liten båt, men bedre egnet til å bo i enn Nidelv-snekka jeg hadde før.

Husleia mi vil bli redusert til en tredel av det jeg har nå hvis jeg for eksempel bor i båten på Aker Brygge – sentralt i Oslo – om vinteren. Og loffer rundt dit jeg vil om sommeren…

Jeg tror jeg, med den litt spesielle erfaringen jeg har, er ganske så godt egnet til å være en einstøing og raring som bor i båt og loffer av gårde fra sted til sted og kose meg gløgg i hjel med det.

Å kombinere dame med båt er også en vanskelig balansegang. Å finne noen som holder ut med meg og min ganske så hyppige båtbruk tror jeg er bortimot umulig. Selv om jeg er villig til å ofre noen dager på sjøen for den rette… 😀

Når det er båtlivet og båtbruken som gjør meg lykkelig, så er valget mitt lett: Jeg velger bort dama og kaster loss med båten! Dette er selvsagt lett å si, men jeg kan liksom ikke forestille meg at det skulle komme en perfekt havfrue seilende på en fjøl… Begynner å bli en gammel, satt gubbe også, med lite å vise til etter å ha levd så lenge…

Jeg tror også at en del av årsaken til at jeg overhodet ikke har hatt problemer med korona og karantene og jobbing fra leiligheten eller båten, er at jeg fra før av er en ganske introvert einstøing med lite sosial kontakt. Det er ikke tull når jeg skriver at jeg ikke har savnet jobbkollegaer eller fellesskapet, for jeg har alltid klart meg best når jeg har vært alene.  Så det har egentlig vært business-as-usual for meg under karantenetiden, jeg får jo uansett ikke noe besøk, ergo savner jeg ikke det heller…og får jobbe i fred!

Det er ikke det at jeg ikke synes det er hyggelig å treffe jobbkolleger igjen, men de er ikke mine venner, de er kolleger. Og jeg er ikke så begeistret for alt for mye folk rundt meg heller, jeg liker uansett dyr bedre enn mennesker… 

I lunsjpausene på jobben går jeg enten ut på kaia utenfor jobben for å få litt fred og litt pusterom, eller går i kantina når det er så få folk der som mulig. Jeg deltar ikke så mye på sommerfester og julebord, det blir for mange folk for meg, og hvis jeg blir plassert på et bord med få kjente jobbkollegaer, så blir jeg stum som en østers…

Hadde jeg kunne ta resten av jobblivet mitt til jeg blir pensjonist ved å ha hjemme/gjemmekontor hele eller mesteparten av tiden, så ville det antakelig vært en helt ideell løsning for meg!

Gjennom Bliksund – kan man ha det bedre?

Når jeg leser gjennom dette før jeg skal gjøre det klart til publisering, så er det én ting jeg vil gjøre helt klart for at folk ikke skal misforstå: Det er ikke det at jeg føler meg ensom, jeg er vant til å ha det slik, så det er ikke noe problem for meg, og jeg synes ikke synd på meg selv eller noe i den dur. Jeg trives godt i eget selskap og er jo ikke helt a-sosial heller.

Det er selvsagt mye man kunne ha ønsket å gjøre annerledes opp gjennom årene, men nå handler det mer om å gjøre det beste ut av de årene man har igjen. Og så lenge jeg beholder resten av helsa (og det benet jeg fremdeles har!), får jobbe med det jeg liker og ikke minst får være så mye ute i båt som mulig, så har jeg det egentlig ikke så verst! Det finnes garantert mennesker som har det adskillig verre enn meg! Litt misfornøyd med hvordan livet viste seg å bli kan man kanskje være, men der er vel ikke jeg den eneste som tenker slik.

Jeg er sannsynligvis rett og slett den fødte båtloffer, jeg har bare funnet det ut litt for sent…så fristelsen til å ta igjen det tapte er stor!

 

Related Images:

2 tanke på “Rotløs og einstøing – en god kombinasjon for en båtloffer

  1. Veldig interessant lesing, Per-Helge – har faktisk lest gjennom den 2 ganger.
    Jeg har full forståelse for at du trives best i eget selskap – føler det litt sann selv.
    Håper vi treffes igjen før alt for lenge…
    Malc

Kommentarer er stengt.