Livet mitt har blitt litt snudd på hodet etter at jeg fikk båt. Til det bedre. I alle fall så lenge jeg er i båten. Erfaringene fra i sommer har i tillegg gitt meg noe å tenke på.
En gang jeg var på båttur med døtrene før jeg startet på årets lange tokt, så nevnte jeg dette med alle de stedene båten har ført meg (og kommer til å føre meg) – steder som jeg antakelig aldri ville ha besøkt om jeg ikke hadde båt – både i Norge og i Sverige.
Jeg har egentlig reist ganske lite rundt i Norge opp gjennom årene, og jeg har omtrent aldri vært på noen av de typiske turistmålene her i landet. Før jeg dro ut på sommerens tokt hadde jeg for eksempel vært to ganger i Molde, begge ganger på jobb, og jeg har vært et par ganger i Trondheim – men aldri i forbindelse med ferie.
Jeg var i Bergen i alle fall én gang på familiebesøk på 70-tallet, men har aldri vært der i voksen alder. Jeg har vært én gang i Stavanger som barn og to ganger i Haugesund som voksen – en gang i jobbsammenheng tidlig på 2000-tallet, og en annen gang for noen få år siden i forbindelse med en festival.
Jeg hadde heller aldri vært i Geiranger eller Ålesund.
Min erfaring med Sørlandet før båtlivet begrenset seg til et par weekendopphold i Dyreparken i Kristiansand da ungene var mindre.
Da jeg jobbet som bokselger(!) i 1985 og dro rundt i en minibuss sammen med andre ungdommer, trasket jeg rundt i noen boligstrøk i Grenlandsområdet og i Østfold, inntil jeg en vakker dag fikk nok på en campingplass et eller annet sted i Rogaland og haiket tilbake til Oslo… Det var mer fest og moro enn det var jobb og inntekt…
Jeg er adskillig mer bevandret når det gjelder utlandet, både som barn og som ungdom og som voksen, spesielt i London og omegn. Jeg har alltid likt å reise, men ikke så mye i Norge.
Norge har jeg egentlig omtrent ikke reist rundt i. Og aldri hatt noen lang ferie.
Familien min hadde ikke bil, og jeg har heller ikke bil eller sertifikat, så det har ikke blitt noen bilturer rundt omkring heller. Når jeg har hatt ferie selv, har jeg enten vært hjemme eller dratt til London!
Og litt rundt i Europa, ikke minst siden jobben har ferieleilighet i Nice i Frankrike. Og hytta til jobben på Skeikampen i Gausdal har også blitt flittig benyttet.
Men når jeg fikk båt forandret alt dette seg. Jeg ble fort kjent i nærområdet, hvis vi tar med begge sidene av Oslofjorden omtrent til svenskegrensa. Med snekka oppsøkte jeg etter hvert de fleste byene på begge sider av fjorden, i Østfold, Buskerud, Akershus, Vestfold og Telemark. Samt flere tokt til Sverige, hvor jeg med snekka kom meg helt ned til litt sør for Smögen i 2017. Og til Göteborg med nybåten to år senere.
Første tur til Sørlandet ble tatt med snekka sommeren 2018, da kom jeg meg helt ned til Farsund. Og deretter har jeg vært på Sørlandet hver sommer siden. Når jeg fikk større og litt raskere båt, kommer jeg jo lenger på kortere tid også. Og nå er jeg nærmest en erfaren Sørlandsturist og har besøkt alle de flotte byene og stedene som Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad, Lillesand, Kristiansand, Mandal og Farsund flere ganger. Samt en god del mindre steder.
Så allerede før koronapandemien slo inn over oss i fjor, var jeg i ferd med å bli en vel bevandret Norgesferieentusiast også!
Etter sommerens tokt har jeg i år besøkt hele 56 nye havner – det er ny rekord og over dobbelt så mange som forrige rekord i fjor!
Jeg nærmer meg snart 800 båtturer med de to båtene jeg har hatt (jeg når nok den milepælen i løpet av neste år), og jeg har sett og opplevd steder som jeg aldri ville ha kommet meg til – etter all sannsynlighet – hvis jeg ikke hadde hatt båten. Mange av stedene jeg har vært er man nødt til å ha egen båt for å oppsøke også.
De opplevelsene jeg har hatt på alle disse turene kan jeg rett og slett ikke beskrive med ord! At det har beriket livet mitt og rett og slett gitt meg bedre livskvalitet er udiskutabelt! Naturopplevelsene står selvsagt i kø, men også opplevelsen av å besøke nye steder og treffe nye mennesker er verdifull – selv om jeg også hegner om det privilegiet det er å dyrke ensomheten.
Det er jo ikke til å komme bort ifra at jeg tar flesteparten av turene alene – jeg er jo en fyr som er vant til å være alene – og dermed også fikser akkurat det bedre enn mange andre. Derfor har pandemien med isolering og karantene vært problemfri for meg – det har egentlig ikke vært noe annerledes enn slik livet har vært før, bortsett fra at jeg har jobbet mer hjemmefra.
Opplevelsen fra i sommer har også gitt meg noe å tenke på. En båtkollega jeg traff på turen – som jeg nevnte i forrige innlegg – døde brått og uventet for et par uker siden. Det er en påminnelse om at livet er skjørt. Og en liten vekker – det er i båten jeg trives best og mest – så kanskje jeg skal ta konsekvensen av det? Carpe Diem, liksom?
I tillegg til båten er det jobben som betyr mye for meg (hvis vi ser bort ifra det åpenbare: ungene mine), og jeg har alltid tenkt at det blir forferdelig når jeg blir pensjonist. Hva i all verden skal jeg gjøre da? Vel, de siste årene har jeg ikke tenkt slik! Det er jo åpenbart hva jeg kommer til å gjøre etter at jeg har logget ut av NTB for siste gang: Utforske båtlivet!
Jeg har jo sagt til ungene de siste årene at når jeg blir pensjonist, så kommer jeg til å kaste loss og forsvinne i horisonten. Vil de se meg igjen da, så må de sjekke bloggen min og finne ut hvor jeg befinner meg… Og selv om det kanskje er sagt med et glimt i øyet, så er det faktisk mer og mer sannsynlig at det faktisk kommer til å skje.
Det scenarioet har nemlig blitt mer aktuelt etter de opplevelsene og den erfaringen jeg har fått i løpet av de to siste somrene. Faktisk har jeg nå begynt å leke med tanken på at jeg kanskje skal gå av tidligere? Jeg begynner jo å bli en gammel gubbe, og har i tillegg en del helseutfordringer, så kanskje det vil være fornuftig av meg å avslutte det yrkesaktive livet noen år tidligere og få så mye ut av båtlivet som mulig før jeg dauer, blir senil eller før helsa på andre måter setter en stopper for det?
Jeg har også begynt å tenke på noe helt annet – noe jeg aldri har vurdert før. Broren min og kona hans har nemlig en fin ordning – de driver en restaurant i Norge fra april til september – og drar til Thailand om vinteren. Best of both worlds, liksom.
Nå har jeg verken tenkt å drive restaurant eller dra til Thailand hver vinter, men jeg har begynt å lure på om for eksempel det å langtidsleie en leilighet i Spania, la oss si fra desember/januar og fram til mars, kunne ha vært en god ide? Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren og da blir det uansett færre båtturer… Etter at jeg ble amputert har det å bevege seg rundt om vinteren også vært en større utfordring enn tidligere.
Jeg kunne jo ha variert også, finnes jo mange fine, varme steder i Europa… så jeg hadde ikke behøvd å dra til Spania hvert år.
Så kunne jeg i praksis bodd i båten fra april og ut i november/desember og kost meg i varmere strøk fram til jeg kunne begynne å tøffe rundt igjen.
Jeg har kommet så langt at jeg har begynt å sjekke priser på leiligheter på fastlandet i Spania. I nærheten av der jeg har vært et par ganger de siste årene kan jeg få en helt grei leilighet for 300-400 euro i måneden. Det er absolutt ikke ille… Og i dette området har jeg også kjente som bor, så det kunne vært en god start.
Og det er faktisk noe jeg kunne ha tenkt meg å prøve ut lenge før jeg blir pensjonist. Kanskje ta en måned til vinteren bare for å se hvordan jeg fikser det? Leve livet litt og gjøre det beste ut av det mens man ennå kan? Spørre jobben om jeg kan jobbe fra Spania et par måneder? 🙂
Gruble, gruble…
Related Images:
Bare fortsett og gruble! Bare litt til! Og så gjennomfører du!😊😊