Statistikken viser at de fleste grunnstøtinger skjer i farvann der man er kjent, og det har jeg nå erfart selv. Jeg har snart 700 turer med båt, og i sikkert 500 av dem har jeg passert forbi Nesoddtangen brygge på vei ut eller inn av fjorden, på vei fra eller til hjemmehavna. Men så smalt det…
Lørdag ettermiddag var jeg på vei fra Fredrikstad. Jeg ville gjerne komme meg helt hjem i løpet av kvelden ettersom jeg hadde planer om å få vasket båten ordentlig før 17-mai-kortesjen i løpet av søndagen. Derfor var planen å komme seg helt hjem i løpet av én etappe.
Turen gikk uproblematisk for seg og jeg stakk innom Son for å fylle opp tanken før jeg fortsatte. Mens jeg var på vei inn Drøbakssundet begynte mørket å falle på, men denne ruta har jeg gått utallige ganger før, både med snekka og nybåten.
Det er en egen stemning å bedrive mørkekjøring med båt og både spennende og koselig. Alt gikk også bra, helt til jeg var noen få hundre meter fra hjemmehavna. Rett etter at jeg rundet Nesoddtangen ved midnatt skjedde det fatale – jeg havnet på feil siden av en stake, og dermed smalt det!
Den fordømrade staken har stått på samme sted hele tiden, og jeg vet nøyaktig hvor den er. Jeg har kjørt forbi den på vinteren, på våren, på sommeren og på høsten. Jeg har kjørt forbi den på morgenen, på formiddagen, på ettermiddagen, på kvelden og ja, på natten – flere ganger! I dagslys og mørke, i regn og sol.
Men denne kvelden, et par minutter etter midnatt, og uten at jeg verken var trøtt eller uopplagt eller duppet av, så kjørte jeg på feil side! På grunn av noen sekunders uoppmerksomhet!
Plutselig så jeg staken på babord side, og rakk så vidt å tenke at den pekte feil vei – hånda var på vei til gassen for å stoppe umiddelbart og bakke kraftig, men før jeg rakk det sa det pang så det suste, og båten la seg så langt over mot styrbord at jeg nesten trodde den ville tippe over. Rundt 40 grader, ifølge Redningsselskapet.
Jeg skjønte raskt at propell og ror lå i friluft, så da var det bare å stoppe og slå av motoren umiddelbart.
Så da satt jeg der og blomstret på skvalpeskjæret – og følte meg som verdens største idiot. Noe jeg fremdeles føler meg som…
Etter et par minutter der jeg fikk summet meg og konstatert at det i alle fall ikke kom inn noe vann – så var det bare å kalle opp Kystradioen og be om hjelp. Deretter måtte jeg bare sette meg ned og vente til redningskøyta fra Lysaker kom. De satte først en vannscooter på sjøen, som kjørte rundt båten min og sjekket ståa.
Ifølge dem så både propell og ror uskadd ut, og som dere ser av bildet ligger jeg godt plassert på kjølen. Det måtte dog en flatbunnet brannbåt til for å få meg ut fra båten og da vi kjørte bort fra skuta kunne jeg i det minste konstatere at det sto bra til på babord side – og at jeg ikke behøver å tenke noe særlig mer på om jeg skal ta opp båten og spyle den under, for det var ikke noe groe å spore i det hele tatt!
Aldri så galt at det… osv.
På styrbord side er det nok noen skraper kan jeg tenke meg, eller så har det meste kommet på kjølen. Jeg fikk åpnet luka til motorrommet og i alle fall konstatert at det ikke var noe vann der. Jeg kjørte jo omtrent i 5 knop i tillegg, så selv om det smalt høyt, så er det ikke sikkert at skadene er veldig store.
Det ble likevel dårlig med nattesøvn den natten…
Jeg kjørte på skjæret rett før det var det laveste lavvann – og båten ble dratt av skjæret i 10-tiden søndag formiddag – da høyvannet var på topp. Den holdt nesten på å gli av selv da redningsskøyta ankom. Deretter slepte de båten tilbake til hjemmehavna.
Etter nok en gang å ha konstatert at det ikke var tegn på noe vanninntrengning, så dro jeg hjem for å sove litt. Etter noen timer på øyet var det ny tur ned i båten for å sjekke ståa og rydde opp. Deretter prøvestarte motoren for å sjekke for vibrasjoner og ulyder. Alt så og hørtes bra ut.
Det ble deretter en tur utpå for å belaste motoren og sjekke nærmere. Alt fungerte fint uten vibrasjoner eller ulyder, båten og motoren fungerte fint både i full fart framover og når jeg bakket. Tuslet litt rundt utenfor båthavna før jeg dro tilbake til åstedet for grunnstøtingen og deretter tilbake i hjemmehavna.
Etter å ha konferert med båtvenner så ble det til at jeg gjennomførte 17-mai-kortesjene som planlagt, og hadde en hyggelig nasjonaldagsfeiring – det kommer det snart et eget innlegg om – men nå skal jeg få tatt båten opp for å se nærmere på kjølen. Den har nok fått seg en liten smell, men er jeg heldig er det nok med litt primer og epoxy. Har det blitt skrapet opp inn til glassfiberen må det nok støpes et nytt lag med glassfiber før priming og epoxy samt en klatt med bunnstoff.
Det er nemlig slik at Tresfjorden er ordentlig bygd. Dette er et vestlandsbåt bygget for tøffe forhold og skroget er i utgangspunktet basert på en fiskebåt. På 1970- og 1980-tallet var man også mer grundige når det gjaldt å bygge plastbåter/glassfiberbåter. Man støpte først godt over minstekravet, så la man på litt ekstra for sikkerhets skyld. Nå om dagen er det kun minstekravene som oppfylles, så ifølge flere båtkolleger ville en nyere båt fått mye større skader.
Starten på årets tokt blir dermed litt utsatt – men det hadde jeg allerede bestemt meg for uka før. Opprinnelig skulle jeg ha startet 18. mai, men har bestemt meg for å utsette starten til jeg er ferdig med nattevaktene – siste går natt til torsdag – slik at jeg begynner toktet med seks avspaserings/fridager.
Holder det med litt priming under, så er det ikke umulig at jeg starter da, men i verste fall kan det ta noen dager.
Hendelsen nådde jo lokalavisa, selv om grunnstøtingen ikke opplevdes så dramatisk som de vil ha det til, og jeg måtte jo dra fra båten ved hjelp fra brannvesenet ettersom jeg jo ikke kunne bli om bord slik den lå. Var vel en del nesoddinger som så båten også, der den lå trygt og godt rett ved siden av fergeleiet… Angrer nesten på at jeg fikk navn på båten i fjor! 🙂
Men hvordan denne grunnstøtingen kunne skje, er en annen sak. Jeg har allerede gjort meg noen refleksjoner som jeg skal skrive om i et annet innlegg, men la oss enkelt oppsummere med at det dreier seg om mangel på konsentrasjon og sviktende oppmerksomhet. Begge deler veldig viktig for en båtfører – både i dagslys og i mørket!
Så vet man jo at det finnes to typer båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gå på grunn…
Jeg tilhører absolutt den første delen, ettersom dette faktisk er min tredje grunnstøting siden 2014.
I januar 2014 gikk jeg på grunn ved Kråkholmen utenfor Ostøya med snekka mi. Kom en fyr fra holmen som så jeg gikk på grunn og trakk meg av med en liten jolle med påhengsmotor. Ingen skade på båten. Uoppmerksomhet (igjen!( og kun knappe tre måneder bak meg som skipper.
I oktober 2019 kjørte jeg over et lite skjær i Hvaler, som jeg mener var feilmerket på kartet – det var liksom en hump som jeg kjørte over, så jeg fortsatte for egen maskin. Karene på Sjøsenteret på Nesodden mente det bare var en kosmetisk skade på selve kjølen, og det ble fort fikset på med litt primer og epoxy.
Og i desember 2013 fikk jeg tau i propellen med snekka utenfor Lindøya og ble tauet over Bunnefjorden til hjemmehavna av redningsskøyta. Det samme skjedde med nybåten i mai 2019, bare noen uker etter kjøpet. Da lå jeg i Stavern og en dykker fra RS hoppet uti og skar av tauet.
Kanskje ikke mye i løpet av snart åtte år som skipper på egen skute, og snart 700 turer, men det svir nå litt uansett…spesielt i stoltheten!
Dog ikke noe annet enn godord å si om Kystradio Sør, Redningsselskapet og brannfolkene fra Nesodden! Tusen takk alle sammen!
Related Images:
