Jeg har vært i Stavern mange ganger med båten, men aldri kommet meg inn i Minnehallen for krigsseilerne. Årsaken har hovedsakelig vært at jeg har kommet før eller etter at hallen har åpnet eller stengt for sesongen. Men på det tolvte besøket skjedde det!
Dagen etter at jeg hadde lagt til i Stavern sjekket jeg nettsidene til Minnehallen, og fant ut at den faktisk var åpen! Da var det ingen tvil om at jeg måtte ta meg en tur – endelig!
Samtidig ville tingenes tilfeldigheter at jeg også fikk besøk om bord i båten av en dame jeg rakk å ta to dater med før jeg dro av gårde på årets lengste båtferie. Og siden hun var i nærheten ble det til at hun først besøkte meg i båten og fikk tatt den nærmere i øyensyn – noe som ikke var helt uvesentlig siden vår fjerde date skulle være en båttur!
Men siden hun nå var kommet innom – noe som ikke var planlagt, men som ble slik fordi jeg måtte ligge en ekstra dag i Stavern på grunn av dårlig vær – så ble hun med til Minnehallen. Kanskje en litt merkelig date, men vi hadde en enda merkeligere (og morsom!) date første gangen!
Vi gikk gjennom festningsområdet og opp til hallen der vi møtte en pensjonist fra Sjømannshjemmet i Stavern, som selv hadde vært sjømann, og som var guide for Minnehallen. Han fortalte engasjerende om både krigseilerne og historien bak, og også om selve byggingen av hallen – hvis form er inspirert av de mange vardene som var forløper for fyrene langs kysten.
Det kanskje mange ikke vet er at hallen ikke bare inneholder navnene på de krigseilerne som omkom under andre verdenskrig, men også de norske sjømennene som omkom under første verdenskrig. Da var jo Norge nøytralt, men norske sjøfolk på både norske og utenlandske skip satte livet til også under denne krigen.
Hallen ble åpnet i 1926 av Kong Haakon, og inneholder nesten 1.800 navn på omkomne sjøfolk fra første verdenskrig. Etter andre verdenskrig, der Norge ikke var nøytral, ble det lagt til mange flere navn, slik at Minnehallen nå inneholder navn på rundt 8.000 omkomne sjøfolk og nesten 1 500 forliste skip fra begge verdenskriger.
Det ga et mektig inntrykk å besøke hallen, få servert historien og lese noen av de altfor mange navnene på minnetavlene. Jeg anbefaler et besøk i denne hallen, som jeg har inntrykk er litt stemoderlig behandlet av både Forsvarsbygg og kommunen. Jeg kunne for eksempel ikke se noe skilt inne på festningsområdet som pekte mot hallen, mens guiden fortalte at det heller ikke står noen skilt i Stavern by eller ute på veiene, der minnesmerker og museer gjerne har skilt som forteller om serverdigheter og hvor man skal kjøre.
Dermed blir krigseilerne og deres Minnehall fortsatt behandlet elendig etter så mange år, noe som gir meg en vond smak i munnen!
Dagen etter dro jeg fra Stavern i retning Skien, for som jeg skrev tidligere, så skulle daten min bli med på en båttur også! Det er jo for tidlig å si hvordan dette ender, men at hun ville prøve seg på hele fire dager i båt med meg, etter å bare ha truffet meg tre ganger, det syntes jeg var både tøft og hyggelig. Men vi har vel det som kalles en god kjemi – hva nå det måtte være – så selv om vi nok begge var litt spente, så var og er vi også ganske avslappet med tanke på dette.
Da jeg dro ganske tidlig fra Stavern var det grått og noe lett yr, men sjøen var stille og fin. Jeg dro ut til Tvistein fyr og la deretter om kursen til inn mot Langesund. Det var lite trafikk og stille sjø hele tiden, men etter hvert kom det ganske så mye regn. Jeg startet turen i sandaler, t-skjorte og shorts, men halvveis oppover i Skienselva pøste det så kraftig ned at jeg byttet til joggesko, langbukse og genser, og tok fram regnjakken!
Da jeg var framme i Skien pøste det ned mens jeg fortøyde, men rett etter at jeg hadde kommet meg opp i båten igjen og slått av motoren, så stoppet det selvsagt! Og hva er egentlig oddsen for at den eneste andre gjestebåten der også var en Tresfjord 29? Høy, vil jeg tro!
Mannskapet kom om bord – ei fire år gammel jente var med som passasjer fram til Langesund (ikke i slekt med daten)- og da vi dro ned elva igjen, så kom selvsagt sola fram – noe den fortsatte med resten av dagen!
I Langesund ble jenta – som hadde satt pris på turen – hentet av faren, mens vi fortsatte turen sørover. Været var fortsatt fint, men det hadde begynt å blåse litt forsiktig opp. De første bølgene møtte vi på vei ut fra Langesund og den ganske korte strekningen i åpent farvann før vi kom i le. Førstereismatrosen lot seg ikke affisere det minste – selv om det var hennes første båttur noensinne – i alle fall i småbåt.
Vi tok ruta gjennom Kreppa og deretter gjennom Sauøysundet og Skåtøysundet og ut til Portør. De som har lest bloggen min før vet at Kragerø ikke er aktuelt for meg å overnatte hvis jeg kan unngå det, så Risør var dermed målet!
Da vi kom utaskjærs fra Portør og inn mot Risør, så kom det litt mer bølger, ganske krappe og på skrått fra babord. Førstereismatrosen så kanskje ikke helt komfortabel ut, men beholdt roen og forklarte det enkelt og greit med at hun stolte på meg og at jeg ikke ville dratt ut hvis jeg mente det var utrygt. Hun sa også at jeg virket så trygg og rolig at hun ble beroliget selv.
Det synes jeg var hyggelig sagt, og det hjalp jo en god del med skipperselvtilliten min! Og hun hadde jo rett også, jeg har vært ute i langt verre vær, jeg vil ikke beskrive bølgene som uvær en gang.
Det ble ganske mørkt rett etter at vi hadde passert Grønholmen og kommet i le, og da vi kom inn i gjestehavna i Risør så jeg til min overraskelse at ytre havn var stappfull på en tirsdagskveld. Samtlige båter som lå der var seilbåter, og det lå også noen på utsiden. På steinbrygga var det imidlertid ledig på siden som vender ut mot flytebryggene, så vil la oss til der. Vinden kom jo da rett mot oss, men det var ikke så mye, og det skulle uansett bli roligere i løpet av natta, så da la vi oss der.
Neste etappe får du lese om i neste innlegg!
Related Images:
