Torsdag var det hele to dager siden forrige båttur, og naturlig nok meldte abstinensene seg i fullt monn. Så da var det vel bare én ting å gjøre, nemlig å rusle med til båthavna. Tom for kaffe hjemme var jeg også, så tanken på å hygge seg med en kopp kokekaffe i båten var ganske så besnærende…
Jeg ankom båthavna litt etter klokken 15 etter å ha spasert i 40 minutter. På turen stakk jeg innom Rimi og provianterte litt. Som dere nok leste i går ble jeg huket tak i av havnesjefen og dermed ble jeg satt opp på nattvakt i båthavna i slutten av september. Gjør det med glede, da får jeg jo en natt i nærheten av båten, kan vel ikke få det bedre da? 😉
Været denne torsdagen var ganske bra akkurat da jeg ankom båthavna. Sol på blå himmel, nesten ingen krusninger på vannet og bare idyll. Faktisk var det en fire-fem stykker på stranda også, som badet og sto i! Nå er det jo slik at været for tiden er veldig ustabilt, det høljer ned og tordner før du får snudd deg, men selv om jeg så noen mørke skyer over Oslo, var ikke det nok til å hindre meg i å kaste loss!
Konstaterte også at batteriet fungerte utmerket etter sju og en halv time med lading tirsdag (!) og snart var jeg på vei ut av båthavna igjen, klar til et nytt eventyr! 🙂
Denne gangen hadde jeg ikke tenkt å være så veldig lenge ute, tenkte meg en liten slalåmtur mellom Osloøyene og deretter inn igjen ettersom jeg skulle hjem og lage noe mat til ungene, men det ble noe annerledes enn tenkt…
Det begynte oppskriftsmessig med at jeg satte kursen mellom Rambergøya og Langøyene. Tenkte å kjøre rundt og langs Gressholmen og deretter ut mellom Heggholmen og Lindøya og over til Oksval. Med andre ord en koselig, men relativt kort tur.
Det var noen få båter ute da jeg kjørte over Bunnefjorden, men ikke veldig mange. Fellesferien er jo forlengst over og jeg var vel såpass tidlig ute at de som jobber nok ikke hadde kommet seg hjem, spist middag og skiftet til båtklær ennå (for de av dem som liker å ta seg en tur ut på fjorden sen ettermiddag/kveld).
Da jeg var i ferd med å runde Rambergøya så jeg noe som jeg ikke har sett ennå, så vidt jeg kan huske i farta, nemlig en fyr som padlet avgårde i en kano. Kajakker har jeg vel sett hundrevis av, men kanoer er et mer sjeldent skue. Har selv bare sittet i kano én gang, i Numedalslågen i 1981 (!),men husker at det var veldig gøy. Tror jeg kunne tenkt meg en kano en gang, er mer skeptisk til kajakk…
Da jeg rundet Gressholmen så jeg at det var endel folk som ventet på Ruter-båten, men den var ikke kommet ennå. Jeg ble passert av en annen Ruter-båt, som var på vei fra Langøyene og inn til Vippetangen, men ellers var det lite med båter i området. Fortsatte som vanlig mot Heggholmen for å kjøre mot Oksval, og vinket til en annen fyr i en annen snekke som kom kjørende inn sundet. Han vinket smilende tilbake.
Så kastet jeg et blikk mot Gressholmen og så at det var ganske så stille der. Ingen på gjestebrygga heller, så den lå der fristende og fin… Nesten halveis ut i sundet ombestemte jeg mer derfor og snudde båten for å sette kursen mot gjestebrygga. Dermed la jeg til der litt over klokka 16, fortøyde, tok med meg sekken og trasket avgårde.
Jeg har jo vært der én gang før denne våren, men da gikk jeg omtrent bare rundt på Heggholmen og koste meg på fotosafari der. Denne gangen fant jeg dermed ut at jeg skulle ta en tur på selve Gressholmen og utforske litt der. Jeg har jo aldri før vært på øya (før jeg var der i mai), så det er mye å utforske.
Jeg gikk først til venstre rett etter at jeg hadde kommet på land, men oppdaget at den stien kun gikk til flytebryggene til båtforeningen, og snudde derfor. Men på den korte strekningen oppdaget jeg en minnestein som sto plassert litt anonymt. Skriften var litt vanskelig å tyde, men jeg forstod det slik at den var satt opp til minne om noen i Royal Air Force som omkom i en ulykke i juli 1945.
Noe særlig mer sto det ikke, og jeg har prøvd å søke på nettet for å finne noe, men foreløpig uten hell. Denne minnesteinen er heller ikke nevnt i guiden som Oslo kommune har gitt ut om øyene i Oslofjorden, så jeg får vel tipse dem om den til neste utgave skal trykkes opp. Jeg blir jo nysgjerrig av slike ting som dette, så jeg skal forsøke å grave fram mer om denne ulykken, og det jeg finner skal jeg legge ut her.
Uansett synes jeg denne minnesteinen bør friskes opp litt. Jeg regner med at teksten på den har hatt en eller annen farge før slik at det har vært lett å lese hva som står der, men den fargen er borte nå, så jeg hadde litt problemer med å tyde hva som sto der. Også det en oppgave for kommunen kanskje?
Vel, jeg gikk forbi noen av de eldre husene som står like ved kaia, og fulgte en sti som går mellom dem og den gamle sjøflyhangaren. Stien tok meg bortover i retning Gressholmen Kro og kaia der Ruter-båten legger til. Så flere murrester på veien som jeg antar enten er etter de tyske kanonstillingene på øya under krigen, eller rester etter skytterfeltet som jo var anlagt her i mange år. Selve blinkene var jo satt opp på Rambergøya.
Fant flere fine og idylliske fotomotiver underveis, og knipset i vei! Da jeg nærmet meg Gressholmen Kro hørte jeg høy musikk derfra, men jeg så ingen der, så det var vel de ansatte som moret seg. Vet ikke helt om den fortsatt er åpen, men senere på turen så jeg et treskilt som forkynte at kroa er åpen 12-24 alle dager. Vet ikke helt om det er riktig, men det var i alle fall folk der! Musikken som ble spilt var imidlertid så jævlig at jeg skygget unna, og i tillegg hadde jeg ikke noe penger med meg, så noe krobesøk var uansett ikke aktuelt.
Turen gikk derfor til høyre for kroa og inn mot den grunne bukta mellom Gressholmen og Rambergøya. Fikk tatt noen fine bilder der før jeg gikk tilbake gjennom skogen og til hovedstien. Det er et skille der hvor stien til venstre går mot kaia til Ruter-båten, så jeg tok den veien denne gangen. Da traff jeg på det skiltet som viste vei via en annen sti til kroa, og med de åpningstidene jeg har nevnt.
Men jeg fortsatte ned mot kaia, og plassert på en liten høyde ovenfor fikk jeg god utsikt og tok noen fine oversiktsbilder. Prøvde meg også på å ta et panoramabilde med iPhonen, og syntes det ble litt morsomt.
På tilbaketuren så jeg en sti som gikk opp til høyre ikke så veldig langt før jeg var tilbake til utgangspunktet, og jeg tenkte jeg kunne prøve den også, selv om jeg så på klokka at jeg hadde brukt mye mer tid her enn jeg hadde trodd! Stien viste seg å gå opp til det jeg regner med er Gressholmens høyeste punkt, og der fikk jeg nok en gang tatt noen fine oversiktsbilder. Fulgte deretter en ny sti derfra som så ut til å gå i riktig retning, og havnet da plutselig i hagen til de eldre hvite husene som jeg nevnte tidligere.
Dermed var jeg tilbake til utgangspunktet ved flyhangaren! Gikk om bord i båten og slappet litt av før jeg gjorde klar til avgang. Fikk lagt ut et bilde fra turen på Instagram også mens jeg satt der.
Da jeg dro hjem igjen kjørte jeg samme vei som jeg hadde kommet istedenfor å kjøre ut via Heggholmen. Ble noe stresset når jeg nærmet meg Bunnefjorden fordi det var noe voldsomt med seilbåter der, sikkert 60-70 stykker! Jeg hadde jo sett en markeringsbøye på vei over fjorden, men tenkte ikke så mye på det da, men her var det tydelig at det var et eller annet på gang.
Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle snu og kjøre enten rundt Skjælholmene eller rundt Nakkholmen for å liksom komme bak/foran ansamlingen; men da så jeg et par motorbåter samt en større seilbåt som kjørte tvers gjennom feltet i noe som så ut som en slags glipe, så da fulgte jeg etter dem. Fikk ikke noen hyttede never eller noe slikt mot meg, og var heller aldri i umiddelbar nærhet til noen, så jeg tror det gikk bra, men jeg tenkte for meg selv at jeg må sjekke om det finnes noen regler for slikt. 
Det var jo ikke akkurat noen regatta eller slikt, men samtidig var det jo organisert med rundingsbøyer, så jeg er litt i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Samtidig skulle jeg jo hjem også!
En ting som var litt annerledes denne gangen – sammenlignet med tidligere strandhugg – var at jeg i løpet av den rundt halvannen times lange turen ikke hadde den lille urofølelsen som jeg alltid har hatt når jeg har gått i land og latt båten ligge alene igjen. Jeg har liksom alltid hatt en urolig tanke i bakhodet om at jeg kanskje ikke har fortøyd båten skikkelig, og har vært litt rastløs og stresset litt innimellom for å komme meg tilbake til båten for å se at alt var OK. Men ikke denne gangen.
Jeg var faktisk helt rolig hele tiden og tenkte egentlig ikke på båten før jeg så den ligge ved kaia da jeg sto og fotograferte fra Gressholmens høyeste punkt. Da kom jeg på at jeg ikke hadde den urolige følelsen lenger.
Jeg regner med at det har sammenheng med at jeg føler meg mye mer trygg både på båten og mine evner til å fortøye! 🙂 Det skulle vel bare mangle etter så mange turer med Bergtatt!
Totalt ble det en tur på tre timer, hvorav godt over halvparten i land på Gressholmen…men ungene fikk nå mat til slutt… 😀
Og kaffen? Den glemte jeg…
Flere bilder fra turen ser du her!
Related Images:
