Landhugg på Lindøya

Jeg har ruslet rundt på Lindøya flere ganger dette året, men søndag som var ble det nok et nytt besøk. For med fristende vær og vissheten om at det ennå var et sted på øya jeg ikke har besøkt før, så ble det til at det ble Lindøya igjen denne søndagen.

Nå er det riktignok lenge siden jeg har vært i land på Lindøya, noe som ikke minst skyldes et faktum jeg har nevnt noen ganger før, nemlig at dieselprisen har blitt så rå der at jeg rett og slett boikotter stedet. Når Oksenøya er så mye som 3 kroner og fem øre billigere per liter, og Kavringen er nesten 1 krone billigere, så er det klart at det ikke blir mange runder innom øya, heller ikke for å handle i kiosken der. Det blir til at jeg kjører forbi.

Det er litt synd, for Lindøya er et flott sted, men når de priser opp fra å være en av Oslofjordens rimeligst steder før nyttår, til å bli det overlegent dyreste etter nyttår, så er det ris til egen bak. Jeg håper at det er mange flere enn meg som har oppdaget hvor rådyre de er på dieselen, og at de som driver stedet har lagt merke til et synkende salg tross en rekordsommer. Da kan det være at de kanskje setter ned prisen litt?

Dessverre er det vel kanskje ikke så mange som tenker over det. Til og med jeg som har en liten 40 liters tank sparer godt over 100-lappen på å fylle tanken min på Oksenøya istedenfor Lindøya. En som har et par tanker på flere hundre liter vil spare tusenlapper!

Vel, nok om det. Det er et tema som irriterer meg voldsomt, og jeg reagerer på den eneste måten jeg kan, nemlig å holde meg unna stedet.

Denne søndagen var noe mindre tåkete enn dagen før, og pent.no meldte om pent snekkevær på sjøen også, så jeg dro optimistisk avgårde litt sent på formiddagen.

Jeg lurte litt på om jeg skulle ta en tur til Steilene eller om jeg skulle ta Lindøya. Jeg vurderte også Hovedøya, men endte altså på Lindøya.

Da jeg kom ned i båthavna visste det seg at pent.no ikke var helt å stole på denne gangen heller. Yr meldte om 0,8-1,8 meter i sekundet, mens Storm lå på mellom 4 og 5 meter i sekundet – og denne gangen var det nok Storm som gikk av med seieren, for å si det slik.

Det var imidlertid mye klarere enn dagen før, og oppholdsvær, så jeg tvilte ikke et sekund på at jeg skulle dra.

Kjørte direkte mot Lindøya fordi jeg ikke ville kaste bort så mye av tiden hvor det fremdeles var lyst. Jeg skulle jo gjøre landhugg, og en av mine grunner til å gå i land er – bortsett fra å undersøke og oppleve nye steder – å ta fram kameraet og få tatt noen, forhåpentligvis, fine bilder.

Så kunne jeg heller kjøre rundt i båten litt imellom øyene etterpå mens mørket falt på…

Da jeg kom inn i sundet mellom Lindøya og Gressholmen så jeg Ruter-båten komme kjørende. Den bakket ut fra Bleikøya, og siden jeg nå er kjent med hvordan de kjører, så visste jeg at den nå ville sette kursen mot Gressholmen før den deretter ville legge til på Lindøya. Jeg gasset derfor litt på for å komme meg inn og fortøye ved flytebrygga på Lindøya før Ruter-båten skulle inn, slik at jeg ikke skulle komme i veien.

Jeg valgte å kjøre inn med baugen og fortøye på innsiden av flytebrygga med styrbord side mot brygga. Etter å ha kommet meg inn dit og begynt å fortøye, noe som heldigvis gikk uten problemer, begynte jeg imidlertid å angre litt. For nok en gang hadde jeg glemt å ta hensyn til vinden, som nå kom østfra og som hadde tiltatt i styrke.

Jeg forsto jo at det ikke var så lurt å ligge med baugen ut mot bølgene, og at jeg egentlig burde ha snudd båten – både for å ta imot bølgene bedre og for å lette jobben når jeg skulle kaste loss igjen. Men gjort var gjort, og jeg aktet ikke å begynne å bale med dette der og da, så jeg la ut en ekstra fender og satte en slags springfortøyning på båten, slik at den lå trygt i det minste.

Deretter var det bare å spasere inn på øya. Jeg har nå vært både på østre og vestre side av Lindøya, og hadde denne gangen lyst til å komme meg på den sørlige siden og den lille holmen ut mot Nakholmen som har en bro man må gå ut på. Samtidig hadde jeg også lyst til å ta en ny tur på den østlige delen og ta bilde av Oslos og Lindøyas meridian – som jeg ikke ble klar over fantes før etter mitt forrige besøk. Det endte med at jeg på grunn av tiden og lyset måtte droppe akkurat det – men da har jeg jo en grunn til å besøke øya nok en gang!

Uansett, jeg gikk tvers gjennom øya i retning holmen, og etter å ha gått litt feil og havnet blant alle de koselige små hyttene, så kom jeg endelig på rett kurs og fant broa jeg skulle gå over. Rakk fram til holmen, som jeg nå fant ut het Kjøkkenholmen – i passe tid til å se sola gå ned over Nesodden – og dermed få knipset noen fine, om enn tradisjonelle, bilder.

På en plakat på øya sto navnet forklart. Det viste til gamle dager da husmødrene og konene til de som hadde fått bruke og bygge de gamle og enkle feriehusene – brukte å gå ut på denne holmen for å lage mat! Jeg vet ikke hvorfor – kanskje de gamle hyttene ikke hadde noen form for kokemuligheter? De hyttene som er på øya nå har jo blitt noe modernisert for å si det slik – og ser helt idylliske ut.

På Kjøkkenholmen lå det også en rekke av de gule badebøyene som bruker å bli satt ut i sundet når sommeren og badetemperaturene har kommet. Det er vel et klart tegn på at badesesongen er over når også disse bøyene er tatt opp! 🙂

Hadde med meg termos med kaffe, men fant ut at jeg heller skulle gå tilbake til båten og ta kaffen der på returen. Nå som sola hadde gått ned begynte det å bli mørkt raskt.

Da jeg kom tilbake til flytebrygga lå båten der fremdeles, godt fortøyd og uskadd, men det var fortsatt ganske mye sjø.

Jeg stod faktisk på brygga og lurte på om jeg skulle forhale og snu båten med tauene (slik jeg gjorde på Koster i august) slik at det ville bli lettere å komme meg ut. Å bakke med en snekke er nemlig ikke helt ukomplisert, og raskt går det heller ikke. Jeg var faktisk en smule nervøs for at jeg ikke skulle få nok kraft til å bakke ut mot strømmen, slik at jeg ville bli liggende der å kave.

Men jeg bestemte meg for å prøve likevel, og tenkte at i verste fall kunne jeg få snirklet meg rundt kortenden på flytebrygga og deretter snu baugen mot babord og gasse på!

Som sagt, så gjort, å kaste loss gikk greit, og selv om båten begynte å sige innover umiddelbart, så var det nok kraft i motoren til å få bakket seg ut og deretter snudd båten riktig. Da satte jeg kursen vestover og kjørte inn mellom Lindøya Vest og Nakkholmen på vei over mot Oksval. Fikk øye på en kajakkpadler inne ved Nakkholmen og kikket litt rundt meg for å se om det lå flere i nærheten, men han så ut til å være alene.

Jeg har full respekt for disse kajakkpadlerne, men på denne tiden av året, og med disse bølgene som var, forekommer det meg litt underlig at han i det hele tatt var ute på sjøen,spesielt fordi han ikke hadde noe slags lys på seg, noe som er en fordel, også for kajakkpadlere, når de ferdes i fjorden i mørke og med bølger.

Hadde jeg kommet kjørende litt tidligere, slik at han kanskje lå midt foran meg, uten lys og med bølger og med meg sittemde bak et vindu med vindusvisker av og på, så ville det vært svært enkelt å faktisk treffe ham!

Resten av turen gikk greit inn mot Oksval, det mørknet fort nå og var nesten helt mørkt når jeg var inne i båyhavna. Bølgene kom nesten midt i mot, så det var en humpete, men litt morsom reise på den siste strekningen!