Nasjonaldagen begynner å gå mot slutten, og jeg håper alle har hatt en fin dag! Selv har jeg permisjon fra rehabiliteringssenteret og er hjemme. Noen båttur har det ennå ikke blitt noe av, men muligheten rykker nærmere og nærmere… Jeg tror det er store muligheter for at det kan bli en tur før mai er omme, men jeg har hatt et par tilbakeslag de siste ukene, så det er langt fra sikkert.
I mitt forrige blogginnlegg for over to uker siden skrev jeg optimistisk om båtturen jeg hadde tenkt å få til dagen etter. 
Etter åtte uker på sykehus var jeg endelig hjemme en ukes tid, og båttur sto øverst på ønskelisten min.
Søndagen da turforsøket skulle finne sted viste seg å bli en flott dag med nesten speilblank sjø og sol, en perfekt dag for en tur med båten.
Jeg hadde fått en kjenning til å kjøre meg ned til båthavna, og de to døtrene mine ble også med. Så langt gikk alt bra. Men nede i båthavna skjønte jeg etterhvert at jeg hadde gapt over for mye.
Jeg begynte optimistisk å humpe på krykkene bort til båten, men allerede halvveis var jeg så sliten at jeg faktisk var i tvil om jeg ville komme meg fram til båten i det hele tatt! Båten ligger tross alt på den nest ytterste brygga, og etter åtte uker på sykehus og med et halvt bein mindre, så kjente jeg at kreftene raskt ebbet ut på vei bortover brygga.
Det gikk selvsagt slik det måtte gå. Jeg klarte å komme meg bort til båten, men da var jeg så sliten at jeg mistet balansen og falt overende. Og selvsagt klarte jeg å treffe betongbrygga med sårstumpen etter amputasjonen først! Deet gjorde noe (%(¤&/¤#!!%)=!! vondt, for å si det mildt! Jeg ble helt slått ut! Fikk raskt hjelp, og en båtnabo kom med en sittepute med rygg slik at jeg kunne sitte og slappe av litt på brygga.
Jeg trengte det! Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, skjelven i det hele benet og med smerter i det halve, men kanskje så lenge som en halvtime? Likevel, mens jeg satt der kunne jeg ikke la være å tenke på muligheten for å karre meg ut på utriggeren og prøve å komme meg om bord…
Mens jeg satt der fikk jeg Trygve (som kjørte meg) og Sunniva (eldstedattera) til å gå om bord i båten og sjekke kjølen for vann. De pumpet ut littegrann. Deretter fikk de instruksjoner på hvordan de skulle starte motoren. En av grunnene til at jeg kom ned til brygga var jo å få startet motoren og få kjørt den litt varm – den var jo ikke startet på over to måneder, og jeg var litt urolig for det. Men motoren startet, kjølevannet kom ut, og jeg følte meg veldig lettet. Vi lot motoren stå på en stund for å bli varm før den ble stoppet. Det var den rene torturen å sitte der på brygga, så nær båten, høre motoren som malte fornøyd, se det flotte været, og samtidig vite at jeg nok ikke kom lenger enn det…
Jeg vurderte som sagt om det var mulig å komme meg ut på utriggeren, men var for skjelven i bena til at jeg tok sjansen. Jeg vurderte også noen minutter om jeg faktisk kunne krabbe og åle meg ut på utriggeren og deretter stable meg opp og komme meg om bord (ja, så båtgal og desperat var jeg faktisk!), men innså at det heller ikke var en god ide.
Så jeg måtte gi opp forsøket, og ble løftet opp på en tralle og trillet tilbake langs brygga og opp til bilen!
Jeg oppdaget da at jeg hadde begynt å blø, gjennom buksen, etter fallet, så senere på dagen ble det byttet bandasjer på sårstumpen. Heldigvis hadde jeg bare slått meg kraftig, ingen av stingene var gått opp, men jeg hadde blødd endel. Og uhellet satte meg selvsagt tilbake i helbredelsesprosessen etter amputasjonen, ved at jeg fikk en solid hevelse i flere dager etterpå.
Jeg innså også at jeg var mye svakere enn jeg trodde på forhånd. Og at jeg nok må justere litt på ønskene mine når det gjelder båtlivet.
Hovedgrunnen til at det gikk galt var jo at jeg feilberegnet hvor langt det egentlig var å gå til båten og hvor svak jeg var blitt etter sykehusoppholdet.
I ettertid harheldigvis havnesjefen Thomas i Oksval båthavn kommet med en løsning. Båten min skal flyttes fra nest ytterste brygge til nest innerste. Da får jeg bare rundt fem-seks meter å gå til båten, og i tillegg kommer den til å ligge innerst i et hjørne, slik at jeg kan gå om bord fra selve brygga, ikke via en utrigger. Båten vil nesten være fortøyd longside på en måte, og det vil gjøre terskelen til få meg en tur ved neste anledning mye mindre!
Med dette får jeg avslutte dette innlegget. Jeg er for tiden på et rehabilteringssenter utenfor Halden for å trene opp både arm og benmuskler samt etterhvert få en protese og lære å gå med den. Dette kan nok ta litt tid, mellom seks og åtte uker, til og med kanskje mer, og dette uhellet, pluss et nytt jeg hadde dagen før jeg skriver dette innlegget, har i tillegg satt meg ekstra mye tilbake…
Jeg skal prøve å få til et par innlegg i uka framover, men det er litt avhengig av både ork og tid.
Og til dere som har båten ute og er i gang med båtsesongen: Vi sees ute i fjorden etterhvert!
Related Images:
