Da rundet jeg 175 turer…

Med Sunniva som mannskap rundet jeg 175 turer med Bergtatt fredag kveld. Men det ble en frustrerende opptakt til turen, og det holdt nesten på å ende i ingenting! Men et par timer forsinket kom vi oss endelig ut på fjorden, og fikk fire flotte timer til sjøs.

Permisjonen min fra Bakke-senteret startet tidlig fredag med drosjetur til Ahus for å få kontrollert den foten jeg har igjen… Når jeg var ferdig på Ahus tok jeg bussen til Lillestrøm og satte meg på toget til Slependen. Jeg ville nemlig innom Maritim der for å kjøpe en kanne olje og en ny Simalube fettdoserer. Jeg la nemlig merke til på sist helgs tur til Drøbak at fettdosereren (som smører akslingen til propellen) var omtrent tom, og jeg ville derfor ikke bruke båten før en ny var montert! Bare for sikkerhets skyld.

Turen til Slependen gikk bra, og jeg fikk kjøpt de to tingene jeg skulle. På returen bestemte jeg å hoppe av toget på Lysaker, for å ta Nesoddbåten fra Lysaker Brygge. Jeg sparte faktisk tid på det, og kom hjem en halvtime tidligere! Hjemme satt eldstedatter Sunniva og ei venninne, Sara, som begge hadde lyst å bli med på båttur, så da var det bare å bestille drosje etter en liten hvil, og vi var nede i båthavna litt før klokken 17.

Da begynte frustrasjonene… Før vi dro hjemmefra hadde vi forgjeves lett etter nøkkelen til kabindøra. Den lå ingen av de stedene den skulle ligge, og vi fant etterhvert ut at vi rett og slett måtte ha glemt den i båten etter siste tur. Vi kom jo ikke hjem før litt over tre natt til søndag den helgen, så vi håpet at nøkkelen enten satt i døra eller lå på sofaen akter…

Men da vi entret båten var det ingen nøkkel å finne! Problemet er at hvis vi ikke kommer oss inn i kabinen, så blir det ingen båttur – for hovedstrømmen til båten må slås på derfra, og uten strøm, ingen mulighet til å få slått motoren på!

Vi prøvde å låne en nøkkel fra havnekontoret som lignet litt på den savnede, men uten hell. Iherdige forsøk på dirking gikk heller ikke. Jentene bestemte seg for å dra hjem igjen for å lete på nytt, mens jeg ble i båten. Jeg tenkte jeg kunne bytte fettdoserer mens jeg ventet. Jeg vurderte også å bytte olje og filtre, men bestemte meg for å vente litt med det da jeg trenger hjelp til noe av dette.

Å bytte fettdoserer skal i utgangspunktet være grei skuring. Man skrur ut den gamle, og skrur inn den nye. Enkelt og greit. Men ikke denne gangen… Det gikk greit å skru ut den gamle, men å få inn den nye var verre! Jeg skrudde og skrudde, men den ville rett og slett ikke inn i fatningen! Til slutt gikk brukte jeg antakelig litt for mye makt, og jeg knakk av nederste del av fettdosereren! En del av den ble sittende igjen i hullet slik at jeg heller ikke fikk plassert den gamle over.

Det som skjer når hullet fettdosereren er i, blir åpent, er at det pipler inn vann i båten. Akslingern smøres nemlig med blandingen av fett og vann (antar jeg), så det er normalt at det kommer inn vann. Hos meg kommer det imidlertid inn litt mer enn det skal, fordi pakningene i pakkboksen må skiftes ut. Når de begynner å bli gamle begynner det nemlig å piple inn litt mer vann enn det egentlig skal. Derfor skal disse skiftes med jevne mellomrom. Dette sto på planen min i mars, da båten skulle pusses opp og endel utbedringer, utskiftninger og reparasjoner skulle gjennomføres. Men på grunn av alt styret med sykehusinnleggelse i to måneder, amputasjon og nå opptrening, så har ingenting blitt gjort.

Når fettdoseren er skrudd inn, pipler det inn noe mindre vann (egentlig skal det ikke dryppe i det hele tatt med denne på), og da er det såpass liote at det holder med å pumpe ut vannet når jeg er om bord i båten og skal ut på tur.

Men nå fikk jeg altså ikke plassert noen doserer inn i hullet. I tillegg var jo kabindøra låst – og gjett hva som befant seg inne i kabinen? Jo, verktøykassa, selvsagt!

Jeg ble derfor en smule stresset når jeg ikke klarte å lirke ut resten av den knekte tappen, og vannet piplet inn… Ringte havnesjefen for å be om råd, men han var på vei til Sverige og kunne ikke hjelpe. La ut et spørsmål på baatplassen.no, men ingenting skjedde. Fant deretter en gammel, halvveis ødelagt lommekniv i altmulig-skuffen ute, tok av meg protesen og la meg ned på dørken for å prøve en gang til, mens jeg tenkte at dette virkelig ikke var min dag!

Men heldigvis, lommekniven hjalp, og jeg fikk lirket ut plastrestene! Jeg satte dermed på den nye fettdosereren igjen, og fikk skrudd den ordentlig til. Og det viste seg å holde. Ulempen er at det nå er et stort hull i den enden jeg skrudde fast, der det egentlig bare skal være et veldig lite, slik at det kommer ut mye mer fett enn det egentlig skal, og det søler til veggene under dørken. Jeg er litt usikker på om det kanskje heller ikke er så bra at det kommer for mye fett ut?  Men i det minste hadde jeg fått stoppet/minsket vannet som piplet inn, slik at båten ikke ville bli full av vann mellom permisjonene mine fra Bakke… Og dermed var det også trygt å bruke den.

Og ja, hvis noen av dere mener dere har lest dette før – så skjedde akkurat det samme da jeg skulle bytte i fjor! Men jaggu klarte jeg det samme i år også…

Jentene ringte tilbake og sa at de ikke kunne finne nøkkelen, så den er og blir borte. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg i vanvare kunne ha fått den med meg til Bakke etter forrige permisjon, men når jeg nå sitter på Bakke og skriver denne turrapporten, så må jeg dessverre konstatere at den ikke ligger her heller!

Uansett, på dette tidspunktet hadde jeg begynt å vurdere å bryte opp døra, for å sitte her i båthavna i solsteika, høre glade hyl og plask fra badestranda like ved, og se og høre andre dra ut med båten, var ren tortur! Jeg fant imidlertid ut at jeg sannsynlgvis ville få døra åpnet uten skader hvis jeg rett og slett skrudde av hengslene. Noe jeg klarte med bruk av et lite skrujern jeg fant i roteskuffen.

Dermed kunne jeg kontakte jentene og si at jeg var klar for tur – nøkkel eller ikke! Da var det bare Sunniva som var igjen, men hun kom gladelig ned og hjalp meg med fortøyningene slik at vi endelig, to timer forsinket, kunne tøffe ut fra Oksval! Puh!

Med dalende blodtrykk og stabilt blodsukker satte vi først kursen til Lindøya. På forrige helgetur brukte jeg nemlig reservekanna på fem liter, for å å være på den sikre kilden. Sjekk av tanken viste at jeg hadde litt under kvart tank igjen, noe som tilsier rundt 7-8 liter. Det skal være mer enn nok til å komme meg til Oksenøya for å fylle opp tanken, men ettersom jeg liker å være på den sikre siden, og heller ikke liker å kjøre rundt uten full reservekanne, så ville jeg dra innom Lindøya for å «reservetanke» noen ekstra liter. Oksenøya er jo klart billigere med sine 9,99 per liter, så det var fortsatt hovedmålet.

Da vi rundet Lindøya så vi at det var kø og ganske fullt der, så jeg bestemte meg for å satse på Kongen Marina istedenfor. Dieselen er noen kroner dyrere der, men jeg skuller bare fylle nok til å være på den sikre siden, og jeg orket ikke å ligge i kø når jeg først var ute på sjøen! Så dermed fortsatte vi bare forbi Lindøya.

Jeg hadde ikke vært på Kongen siden januar i fjor heller, så det var jo greit å ta en tur! Når vi kom fra var det fin plass der til oss også, og Sunniva hjalp til med fortøyningene, tok bankkortet mitt og hentet fylleslangen. Jeg fylte rundt fem liter og ba deretter henne om å kjøpe to is til oss også. Jeg ba henne også kikke på dieselpumpa for å si meg hva prisen var, men glemte å notere det. Da hun i tillegg ikke fikk med seg kvitteringen, så er jeg litt usikker på hva dieselen faktisk kostet per liter…

Uansett, isen smakte godt, og vi satte kursen utover fjorden, passerte et Dyna fyr med spisegjester, kjørte forbi Huk og krysset Lysakerfjorden. Som vanlig er været og bølgene noe spesielle akkurat der, og noen av bølgene var såpass store at de sprutet over på Sunniva som satt på sin favorittplass ved baugen. Men hun bare smilte og koste seg stort!

Jeg kjørte deretter på innsiden av Geitholmen og deretter innenfor Vassholmene før vi kjørte inn Snarøysundet. Det var ganske mange båter å se på en nå etterhvert sen fredagskveld, men ikke voldsomt mange.

Vel framme ved Oksenøya var vi så uheldige at vi kom rett bak en større båt. Jeg er ikke så flink på dette med båttyper og modeller (bortsett fra Nidelver, selvsagt!), men den var stor nok til at trappa på badeplattformen akter kunne heves. Under var det et oppholdsrom stor nok til en vannscooter, og mens pappaen om bord fylte diesel, kjørte sønner og flere andre vannscooter inne i havneområdet. Rent bortsett fra at det er ulovlig, samt at ingen heller brukte flyteplagg, så hadde jeg ikke problemer med det.

Det som irriterte meg grenseløst var imidlertid at etter de hadde fylt ferdig, brukte de nærmere 20 minutter på å preike piss med noen venner som satt i sin båt like ved dieselbrygga. De var fullt klar over at vi satt og ventet (vi hadde fortøyd ved brygga som er merket med «Venteplass for diesel»), men det affiserte dem ikke det minste. Jeg var faktisk på vei ut av båten for å gå bort til dem, da badeplattformstrappa ble senket og motorene startet… Vi ventet i over én time mens de fylte, og jeg aksepterer at det tar lengre tid å fylle opp tankene deres enn min lille 40-liters, men jeg synes likevel det var ubeskrivelig arrogant å bare bli liggende der etterpå…

Forøvrig kunne jeg humrende (og litt hoderystende) registrere – da jeg og Sunniva var i land litt tidligere for å lette på trykket på toalettene), at det ikke var problemer med økonomien til skipperen. Da vi passerte dieselpumpa på vei tilbake kunne jeg nemlig se at summen allerede hadde passert de 40.000 jeg punget ut med for min Nidelv, og da tror jeg ikke han var halvveis engang!!!

Men, som en Facebook-venninne skrev på veggen min i går: Du eier i alle fall båten din, det er det ikke sikkert at han gjør!

Det kan sikkert på en måte være rett, en slik båt som han har er sikkert lånefinansiert, mens jeg har betalt cash for min, og ikke betaler avdrag eller er skyldig noe som helst. Samtidig vil jeg understreke at jeg ikke skriver disse linjene fordi jeg er misunnelig på vedkommende, men fordi jeg opplevde hendelsen som veldig arrogant. Samtidig kan jeg ikke fri meg for den tanken at jeg kanskje er lykkeligere og mye nærmere det «ordentlige» sjølivet i min lille gammeldagse snekke, enn han i et dieselslukende monster…hvem vet?

Uansett, klokka var passerte halv tolv på kvelden da vi endelig hadde fått fylt våre få litre med billig diesel og kunne sette kursen mot Oksval. Selv om det er begynt å bli mørkere nå, så var det mer enn lyst nok på returen.

Vi tøffet inn i hjemmehavna når klokka nærmet seg halv ett, og fikk til og med tid til å spyle båten litt. Det er første gang siden i fjor høst at båten har fått ferskvann på seg! Vannet ble jo stengt på bryggene før jul, og båten er dermed ikke vasket på lang tid. Jeg skammer meg litt når jeg ser hvor møkkete den er, og her må det nok litt ordentlig båtvask og vaskemidler til for å få vekk møkka. Men det må nok vente litt fortsatt…

Related Images: