Den over 30 år gamle motoren om bord i Bergtatt får jammen kjørt seg! Sist søndag ble det hele sju timer nonstop i en rute som kan beskrives som Oslofjorden rundt.
Opplegget for dagen var ikke helt spikret, men da det ble klart at det ville bli meg og Sunniva igjen, ble målet satt til området rundt Sandspollen. Om kort tid kommer nemlig kjæresten hennes hjem fra utført førstegangstjeneste, og da skal hun bo sammen med ham (til hun begynner på folkehøgskole i august) i et hus som moren hans nylig har kjøpt. Dette huset ligger med utsikt til Sandspollen, som er et populært og lunt sted for båtfolk å kaste dreggen og ligge på svai.
Sandspollen ligger jo på vestre side av Håøya, så dermed var det klart at dette kom til å bli en dagstur. Likevel klarte vi ikke, som de B-mennesker vi er, å komme oss avgårde før nærmere halv tre på ettermiddagen….
Været var ganske fint også denne dagen. Varmere enn på fredag, men med tildels ganske mye vind. I det hele tatt har jeg inntrykk av at det har blåst veldig mye denne sommeren!
Jeg ville kjøre en annen rute enn vanlig denne gangen, for å variere litt. Den raskeste ruta ned til Håøya og Sandspollen er vanligvis å kjøre langs Nesoddlandet til man har kommet til Fagerstrand for så å krysse over derfra.
Men ruta jeg valgte denne gangen var å kjøre over til Bærumssiden og passere Vassholmene for deretter å holde stø kurs mot Nordre Langåra og Middagsbukta. Kjørte sakte gjennom sistnevnte for å kikke etter eventuelle kjentfolk, men så ingen som hadde Båtplassen-vimpelen oppe denne ettermiddagen. Selv hadde jeg endelig husket å ta mecd de nyvaskede vimplene fra både Båtplassen og Nidelvklubben! Det var allerede begynt å minke litt på båter der, det var nok plass til å legge seg til mot Langåra, men vi hadde ikke noen planer om det denne gangen.
Da vi kom ut fra Langåra passerte vi en av de små båtene som selger aviser, brus og is, og jeg var et øyeblikk fristet til å stoppe for å kjøpe en is, men fortsatte likevel…
Kursen gikk nå mot Konglungen og innsiden av Bjørkøya før vi passerte Vollen. Så fortsatte vi langs vestre side av fjorden, og passerte Slemmestad og Nærsnes før Ramtonholmen dukket opp. Sunniva satt stort sett hele tiden ute og foran i baugen, men innimellom trakk hun seg tilbake akter og satt og pratet litt med meg eller slappet av i aktersofaen.
Etter Ramtonholmen valgte jeg å kjøre på innsiden av Gråøya, som jeg gjorde for første gang da jeg overnattet i Tåjebukta i november i fjor. Jeg og Sunniva deler interessen for fine hus, og like etter Åros brygge er det et flott eksempel på et staselig hus, noe hun var helt enig i!
Forrige gang jeg kjørte på innsiden av Gråøya tok jeg til babord og kjørte rett over til Tåjebukta, men denne gangen fortsatte jeg framover og passerte øya Hjelp på styrbord side, før vi kjørte i et trangt sund mellom fastlandet og Furuholmen. Det var ganske grunt i området, så Sunniva fikk jobben som utkikk forut, sånn for sikkerhets skyld.
Vi nærmet oss nå med stormskritt, eller rettere sagt, i sakte fart, målet for reisen, og endelig kom også jeg inn i Sandspollen. Her lå det en drøss med båter på svai, flest seilbåter, men også noen motorbåter. Jeg hadde tenkt at det såpass sent på en søndag ettermiddag (klokka var nærmere halv sju nå, og det hadde tatt oss i underkant av fire timer å komme fram), var litt færre båter der, men der tok jeg altså skammelig feil!
Jeg kjørte litt nærmere Verpentangen, der huset vi var på jakt etter ligger, men fra sjøsiden var ikke Sunniva helt sikker på hvilket hus det var, selv om hun jo har vært der! Vi ble uansett enige om at det antakelig var ett av to hus som vi sirklet oss inn på…
Neste mål er å finne ut om det er noe sted jeg kan legge til med båten, en liten brygge eller slikt, slik at jeg kanskje kan besøke dem senere i sommer, per båt! 🙂
Etter å ha nådd målet for reisen sørover, var det på tide å sette snuten hjemover. Vi kjørte over Håøyfjorden og forbi Bergholmen på styrbord side. Der var det ledig plass til å legge til, og jeg var veldig fristet – jeg har jo ikke vært der før. Men det var blitt såpass sent at Sunniva heller ville hjem, så da kjørte jeg på innsiden av holmen og rundet Håøya for deretter kjøre forbi gjestehavna på Oscarsborg, der det også begynte å bli mange ledige plasser.
Ettersom det var begynt å bli litt sent, så plasserte Sunniva seg i alktersofaen istedenfor og jeg satt i førersetet og koste meg. Under hele turen hadde jeg vekslet mellom å sitte, å stå på den gode foten, og å stå på begge med protesen. Etter at vi hadde passert Fagerstrand spurte jeg Sunniva om hun hadde lyst å styre litt. Farvannet på denne strekningen er ukomplisert, og Sunniva har snakket om å skaffe seg båtførerbeviset selv. Så hun trenger å øve litt! Og båførerprøven inneholder ingen praktiske prøver.
Samtidig, siden Sunniva er 19 år, så mener jeg at hun faktisk har lov å føre båten etter regelverket i dag, selv om hun er født etter 1980, som er grensen for obligatorisk båtførerbevis. Bergtatt er nemlig bare 7,62 meter lang, og har en motor på 22,5 HK. Reglene sier at man må ha beviset hvis man skal føre båt over 8,00 meter og med en motorkraft på mer enn 25 HK.
Så dermed plasserte jeg meg i aktersofaen for en stund. Det er jo ikke ofte jeg får anledning til det, i alle fall ikke mens båten er i fart! Og det er faktisk en stor forskjell! Jeg slappet enda mer av i aktersofaen, med en annerledes utsikt og en større følelse av nærhet til sjøen enn det man får fra skipperstolen. Men samtidig har man mindre oversikt, så begge deler har vel sine fordeler og ulemper…
Jeg lot uansett Sunniva styre fram til Fjellstrand før jeg overtok igjen. På lengre båtturer kan jeg gjerne gjøre dette igjen!
Deretter var det den vanlige sluttetappen med passering av Steilene og Kavringen før vi rundet Flaskebekk og var hjemme i båthavna rundt halv ti på kvelden. Det er jo nesten tidlig til oss å være! 🙂
Related Images:
