De som har fulgt båtbloggen min en stund kan vel ikke ha unngått å få med seg at båtlivet i år har blitt, bokstavelig talt, noe amputert. Men likevel sitter jeg nå og er sjeleglad for at amputasjonen fant sted!
For hadde ikke jeg mistet høyre ben, ville jeg aldri blitt sendt til opptrening på rehabiliterings- og mestringssenteret på Bakke utenfor Halden. Da hadde jeg heller ikke møtt Anne, som for få dager mønstret på i livet mitt som min egen rederinne.
Jeg la merke til henne med en gang jeg så henne i spisesalen på Bakke, en flott kvinne som var smilende og positiv og som viste seg å være hyggelig og lett å prate med. Men der jeg satt i rullestol og slet med mitt, lå tanken på å gjøre noe med den tiltrekningen jeg hadde til henne, langt bak i leksa.
Men vi utvekslet adresser og telefonnumre før hun dro, og selvsagt fikk hun en invitasjon til båttur når jeg var på beina igjen. En invitasjon jeg hadde til hensikt å følge opp.
Så havnet jeg på Ahus igjen for tre uker siden, og hun kom på besøk. Et veldig hyggelig besøk som endte i en god klem. Hun besøkte meg flere ganger, og klemmene ble lengre og lengre, og tekstmeldingene ble hyppigere og hyppigere…
Og til slutt gikk klemmene over i kyss da vi forstod hva som var i ferd med å skje… Nå er vi begge stormende nyforelsket og jeg føler meg som en 25-åring igjen…
At noe slikt skulle hende meg i den situasjonen jeg er i nå, er rett og slett ubegripelig! Jeg føler meg ikke akkurat som Guds gave til kvinnen med protese på den ene foten og amputert tå på den andre…
Det hjelper jo også at hun elsker sjøen og er klar for å prøve båtlivet. Jeg er sikker på at hun kommer til å elske det!
Og jeg har fått en rederinne å dele opplevelsene med. Kan det bli bedre?
Related Images:
