På søndag havnet jeg og snekka mi endelig i gjestehavna på Sætre! Det tok to døgn, to timer og 40 minutter…Men for nærmere fire timer med ekstatiske musikalske opplevelser så var det verdt det!
Jeg sov godt også denne natta i båten. Kanskje det er fordi jeg begynner å bli vant til det? De første overnattingene i båten i år sov jeg nemlig ikke noe spesielt godt, ei heller i Strömstad for et par uker siden, men altså, på denne turen har det gått veldig greit.
Jeg hadde satt avgangen fra Son til klokka ni om morgenen. Da ville jeg ankomme Sætre rundt klokken 12 etter mine beregninger. Og ville da ha god tid til å komme meg til konsertlokalet på Sætre. Jeg ante jo ikke hvor det var!
Været var flott denne morgenen, sola var oppe og sjøen var stille og fin.
Jeg tror jeg var den eneste gjesten i båthavna denne helgen. Det lå riktignok et par båter et par brygger lenger bort for meg, men jeg tror de lå i opplag eller noe slikt, for det var dødt og stille der.
Litt kjølig var det nå uansett, så Webastoen ble satt på med en gang jeg startet motoren og kjørte ut av båthavna. På den ene brygga hadde det allerede kommet endel som sto og fisket (selv om det vel står skilt om at fisking er forbudt fra flytebrygga…).
Drøbakssundet viste seg virkelig fra sin beste side denne søndagen! Da jeg kom fram til jeteen foran Oscarsborg så jeg ganske riktig endel hummerteiner rundt om de to stakene som man kan kjøre trygt gjennom.
For de som ikke vet hva jeg mener med jeteen, så er det en slags undervannsmur som er bygd opp foran Søndre Kaholmen der festningen Oscarsborg ligger. Det gjør at det er umulig for større skip å komme tett inntil øya, da dybden ligger bare på noen ytterst få meter i en halvsirkel rundt øya, noen steder bare en halvmeter og under. Den trygge leia er markert med to staker, en rød og en grønn, mellom dem er det dybde nok til å kjøre gjennom.
Nå stikker jo ikke Bergtatt dypere enn 85 centimeter, men jeg har nå likevel valgt å kjøre mellom de to stakene når jeg er i området.
Jeg angret litt på at jeg ikke hadde kjørt på og «landet» på Oscarsborg dagen før, for med sola som skinte var det virkelig en idyllisk høstdag – perfekt til å gå litt rundt på området. Men det får være til en annen gang!
Sendte deretter en melding til Morten i The Windmill og lurte på hvor dette konsertlokalet lå, og han svarte med «Vi kommer», så jeg ville altså bli hentet i havna! Det kaller jeg service!
Sist Morten så meg var på Låverock på Holm gård i Holmsbu i mai. Da satt jeg i rullestol og hadde ikke fått protesen ennå. Så han ble nok litt overrasket over å se meg i sving med to bein! 🙂
The Windmill er som sagt mitt norske favorittband. Det er litt morsomt å tenke på at det faktisk var jeg som ga dem den første (eller i alle fall en av de første) spillejobbene i 2006 eller 2007 (husker ikke helt i farta!). De har to album bak seg, begge to veldig godt mottatt og stappfulle av gode melodier! De har spilt på festivaler både i Norge, Sverige og England.
Bandet spiller progressiv rock i den symfoniske gaten, med elementer av folkemusikk og mange andre sprø innfall! Kan ligne både på Pink Floyd og Camel innimellom, men jeg mener de har et helt eget særpreg på musikken sin. Og de utmerker seg med knallgode låter over hele linja, så en konsert med dem er en opplevelse! Jeg har ikke talt hvor mange ganger jeg har sett dem nå, men det er ikke få! I å har jeg på grunn av amputasjonen mistet hele fire konserter med dem, så det var viktig for meg å få med meg de to de skulle spille søndag.
To konserter på en dag, klokken 13 og klokken 16, er kanskje litt spesielt, gratis adgang var det også. Anledningen var at de skulle spille inn konsertene for mulig utgivelse på DVD. Dermed fikk jeg altså oppleve dem to ganger på rad med en times pause. Gutta spilte som vanlig fletta av seg, men skal jeg velge vil jeg si at de kanskje kom best fra det på konsert nummer to, kanskje med unntak fra en eller to av låtene. Jeg har jo hørt dem så mange ganger nå at jeg hører hvis det er noe som ikke skal være der, eller som mangler (rent bortsett fra åpenbare feil!), men det var ikke mye å sette fingeren på denne gangen!
Å si at jeg var fornøyd etter dette musikalske fyrverkeriet er å underdrive! Det er en utrolig god følelse å bare kunne sitte der og nyte musikken deres, lukke øynene og bare la seg drive med. Gode melodier, knall framførelse, eminente musikere, gode vokalprestasjoner – det var rett og slett bare veldig bra!
Når jeg drev og skulle venne den amputerte benmstumpen min til å ha på en såkalt liner, så fikk jeg veldig store smerter. Lineren er en slags hylse av silikon og gummi som tres over beinstumpen. Den er, spesielt i begynnelsen, trangere enn selve amputasjonsstumpen og det smerter derfor å ta den på. Spesielt på et sted som er ømt fra før og med operasjonssting. For å komprimere stumpen må imidlertid denne lineren tas på, og for å venne stumpen til det, begynner man først med fem minutter av gangen, så ti minutter, en halvtime, en time etc.
I begynnelsen gjør dette noe helt forferdelig vondt, og de første gangene jeg hadde den på en time av gangen, måtte jeg, i tillegg til sterke smertestillende, prøve å konsentrere meg om noe annet, slik at jeg «glemte» smertene. Jeg gjorde det ved å høre på skivene til The Windmill! Meget effektivt smertelindring!
Vel, dette ble litt langt om noe som ikke har noe med båtlivet å gjøre, så vi får vel gå tilbake til det!
Etter at konsertene var over og jeg hadde tatt farvel med gutta og fått i meg både pølser, kaker og kaffe, så fant jeg veien selv tilbake til båten. Jeg ble liggende gratis i denne gjestehavna denne gangen, fordi marinaen faktisk er stengt for sesongen. Det betyr ingen til å kreve opp havneavgift og heller ingen til å starte pumpa og selge diesel. For på Sætre gjøres nemlig dette manuelt!
Opprinnelig var planen å ta båten tilbake til Bakke, og sette kursen nedover umiddelbart etter konsertslutt. Selv om det nå var mørkt, og med unntak av hummerteinene i Drøbakssundet, så er det enkelt og ukomplisert farvann å «båte» i. Så planen var å dra ned til Moss og sove over der før etappe to.
Men nå om høsten er været mye mer ustadig enn vanlig, og allerede kvelden før, etter at jeg ankom Son, hadde jeg sjekket værmeldingene. Det var på forhånd meldt at det ville blåse opp endel mer på mandag, men nå viste oppdateringene at det ville kunne komme opp i 16-17 meter i sekundet fra rundt Hankø og helt ned til svenskegrensen. Det er ensbetydende med stiv kuling.
Det er vær en snekke ikke er lagd for, så jeg forstod allerede før ankomst Sætre at jeg nok måtte bite i det sure eplet og ta båten hjem til Nesodden for deretter å ta tog tilbake til Halden og Bakke.
En siste sjekk etter at jeg var om bord i båten bekreftet det dårlige været. Den nye planen var derfor å dra til Nesodden etter konserten, men mett av opplevelsen hadde jeg ikke så veldig lyst til det, egentlig, så dermed fant jeg ut at det var best å overnatte på Sætre likevel, og dra avgårde til hjemmehavna tidlig mandag morgen.
Og den delen av turen kan du lese om i morgen!
Related Images:
