For en drøy ukes tid siden var jeg på årsmøte i Nesodden Kystlag. Jeg meldte meg inn i kystlaget høsten 2014. Nå er jeg riktignok eier av en plastbåt, noe som vel kanskje er å banne i kjerka i forhold til de tradisjonene Kystlag har holdt i hevd, men jeg elsker jo vakre trebåter, og kystkultur er jo også mer enn bare båter.
Det er jo egentlig noe av det samme som mitt forhold til biler. Jeg hverken har sertifikat eller bil, men jeg elsker gamle biler. Ordentlig gamle, sånn fra 30,40,50 og midten av 60-tallet. Det har jeg jo skrevet om tidligere.
Kystlag og kystkultur har jo tradisjonelt sett dreid seg om å ta vare på gamle tradisjoner langs kysten, å ta vare på gamle båter, vedlikeholde anlegg og bygninger ved kysten som har vært knyttet til tradisjoner som båtbygging og kystmiljø, og å ta vare på og lære bort tradisjonelle håndverk som båtbygging og andre ferdigheter.
Men på årsmøtet i kystlaget snakket lederen i Nesodden Kystlag, Geir, også om å inkludere andre former for kystkultur, som for eksempel plastbåtfolket, så med ett følte jeg meg ikke som noen outsider eller ulv i fåreklær der jeg satt sammen med båtfolk og koste meg med velsmakende sjokoladekake (som jeg spiste alt for mye av!) og kaffe.
Tross alt er jo min gamle Nidelv fra 1974 som veteranbåt å gjelde, og det er jo mye fint treverk om bord også – som jeg vel kanskje kan få hjelp til å fikse opp når jeg tar båten min til lagets lokaler.
For Nesodden Kystlag holder til på historisk grunn på Steilene utenfor Nesodden. Der har de ansvaret for bygningen som i gamle dager huset tapperiet til oljeselskapene som holdt til der opp gjennom årene. De vedlikeholder også bryggeanlegget på siden mot Alværn. Og det er anledning for medlemmene å ta båten sin dit og benytte kystlagets lokaler og verktøy i forbindelse med vedlikehold, reparasjoner og oppussing. Faktisk er det mulig med vinteropplag og bøyeleie der også.
Med alle de planene jeg har for å fikse på båten er det ikke umulig at jeg kommer til å oppholde meg der ganske mye i framtiden. Ny kran til båtløft har de også fått. Den må riktignok monteres og fundamenteres skikkelig før den kan tas i bruk, men det gir jo store mulighete framover.
I båthavna på Oksval kan jeg også få heist båten på land, men da kan jeg stå på land ved siden av krana i maks 24 timer før båten må løftes på sjøen igjen. Til vasking og stoffing holder det fint, og med god planlegging kan det vel også holde hvis man skal gjøre større ting på den som bytte av skroggjennomføringer og slikt, men det kan bli litt knapp tid.
Så i slike tilfeller ville det vært perfekt å hatt adgang til krana på Steilene og verkstedbua der!
Riktignok blir det nok litt for sent for årets sesong, for krana er neppe klar til bruk når jeg etter planen skal foreta første del av oppussingen nå i vår, men jeg har jo oppussingsplaner også for de kommende årene…
Steilene er i det hele tatt et sted jeg gjerne skulle ha besøkt oftere. Jeg har jo faktisk bare vært der én gang, og det var i desember 2013, rett før julaften! Da tok jeg med en skikkelig runde rundt på øya. Senere har jeg jo tenkt flere ganger på å gå i land der, men det har jo liksom ikke blitt noe av.
Nesodden Seilforening driver jo både kafe og en liten gjestehavn der og i tillegg har vi altså Kystlagets brygge der man kan legge til. Det er også mulig å leie, for en billig penge, overnatting i Kystlagets lokaler.
Årsmøtet ble avsluttet med visning av en film om Steilene, som Ann Coates lagde for rundt 12 år siden hvis jeg husker riktig i farta. Der snakket hun også med folk som hadde både vokst opp der og jobbet der mens det var tankanlegg der, først for Østenfjeldske Petroleumscompagnie, og på slutten for Shell. Veldig interessant og spennende!
Selv gikk jeg fra dette årsmøtet innstilt på å gjøre en innsats for kystlaget framover, og ikke minst besøke Steilene oftere!
Related Images:
