Fredagen ble avsluttet på jobb med gode håp om å kaste loss i løpet av få timer og sette baugen i retning sørover. Planen var en hel helg i båten med retur enten søndag kveld eller mandag morgen. Men planer har en lei tendens til å bli bare det, planer. Så også denne gangen. Selv om det ble tur!
Jeg glemte rett og slett at jeg var litt sliten etter jobben. Som et utpreget B-menneske er det ren tortur for meg å stå opp før klokken 12 hvilken som helst dag… Og når jeg gikk ut fra jobben fredag litt over klokken 16, så var jeg egentlig mer sliten enn jeg trodde…
Jeg bestemte meg for å gå langs bryggene og rundt Vippetangen på vei til Aker Brygge der Nesoddferga går. Passerte KNM Fritjof Nansen som lå rette utenfor bygningen til Oslo Havn, men forstod tidlig at jeg ikke ville rekke den planlagte ferga mi. For det er bare å innse at jeg ikke går like fort med protese som jeg gjorde med to bein. Jeg har en tendens til å glemme det…
Når jeg så kom meg på ferga sovnet jeg nesten med en gang. Våknet tidsnok til å komme meg av, men sovnet igjen på bussen. Så da jeg kom hjem ble jeg rett og slett sittende og sove i stolen også. Ikke en gang siste utgave av Båtens Verden som kom i postkassa et par dager før fikk meg til å våkne. Så både TV 2-nyhetene og Dagsrevyen flimret av gårde på TV-skjermen uten min deltakelse, og jeg våknet opp til den «nye» utgaven av Beat for Beat – som jeg ikke har sett på siden Dyrhaug sluttet – og konstaterte at jeg nok ikke kom til å se mer på det heller. Opplevelsen fristet ikke til gjentakelse…
Men jeg fikk med meg reklamen om den nye sesongen for krimserien Hinterland – som jeg rett og slett elsket forrige sesong av – og innså at det ville bli Hinterland i sofaen denne kvelden, og ikke noen oppankring ved Håøya…trodde jeg…
For etter å ha tatt en runde på kjøkkenet innså jeg at jeg hadde et lite behov for proviantering før jeg skulle se på krim, så dermed samlet jeg sammen noen tomflasker og la posen i kurven på min Bippe for å sette kursen mot nærmeste butikk. Det var vel det nærmeste jeg kom båten denne dagen, å kjøre med Bippe i fem knops fart…tenkte jeg.
For mens jeg gjorde meg klar til avgang kom jeg på at jeg jo hadde et par ting jeg skulle gjort i båten. Jeg glemte å stenge sjøvannskrana etter forrige tur og samtidig hadde jeg lenge hatt planer om å ta med meg en plate fra båten som jeg slipte ned i forfjor da jeg begynte med oppussingsplanene mine.
Denne platen er en løs plate som er beregnet å legge oppå som et slags lokk over vasken når jeg holder på med å steke eller koke noe på spritapparatet. Det fungerer egentlig som litt ekstra bordplass når man kokkelerer om bord. Jeg er jo helt fersk på dette med oppussing og lakkering og slikt, og bestemte meg derfor for å starte med denne, puss ned og lakke over og se hvordan det ble før jeg begynte på de mer synlige delene. Men den har bare blitt liggende etetrsom jeg jo i fjor hadde helt andre ting å tenke på.
Jeg hadde nemlig bare for noen få dager siden, etter å ha overlevd et ryddekick, funnet en pose fra Biltema med lakk, beis, malerkoster og litt annet til båten. Og da kom jeg på at jeg skulle hente denne platen for å se hvordan resultatet ble etter en omgang med malerkosten.
Så når jeg så sto der og var klar til avgang fant jeg ut at jeg jo kunne kombinere dette og hente plata og lukke sjøvannskrana når jeg først var utpå tur med Bippe.
At det var en liten omvei på tjue minutter hadde selvsagt ikke noe å si…
Ja, dere skjønner vel hvor det bærer hen nå? Jeg burde jo visst bedre, men underbevisstheten min er ganske så lur. Selvsagt var det ikke noe umiddelbart behov hverken for å hente den treplata eller lukke den krana (jeg skulle jo uansett på tur dagen etter), men det er et eller annet her som jeg ikke kan kontrollere…
Og ganske riktig. Når jeg hadde parkert Bippe og sto ved porten til båthavna skjønte jeg jo hvor det bar. Båtliv er avhengighetsskapende, det er det ingen tvil om! Jeg passerte ut på brygga, så at sjøen hadde stilnet igjen etter at det blåste opp litt på vei hjem fra jobb tidligere, og så at sola såvidt hadde begynt å stige ned i vest. Klokka var jo nærmere halv ni på kvelden, men jeg visste jo at det nå ikke blir mørkt før nærmere ti på kvelden, særlig med tanke på at det ikke var en sky å se på himmelen heller…
Så når jeg ankom båten var det bare å begynne de faste rutinene. Jeg hadde gitt opp. Jeg vet jo bedre. Det er omtrent umulig for meg å ikke starte motoren og ta en tur når jeg først er nede i havna. På de litt ov to og et halvt årene jeg har bak meg som båteier kan jeg vel fortsatt telle på én hånd de gangene et besøk i båthavna ikke har ført til at jeg har tatt båten ut en liten tur…
Og Bergtatt rykket fornøyd og begeistret i fortøyningene når den så at jeg kom. Den var helt klar for en ny tur, og jeg kunne jo ikke skuffe den med den barnslige begeistringen det viste? Også motoren var overlykkelig når den så at jeg kom, og jeg behøvde såvidt å trykke på startknappen før den buldret til liv og malte fornøyd under føttene mine. Hadde jeg ikke visst bedre tror jeg den kunne ha startet av seg selv bare ved synet av meg! Også kalesjen smilte mot meg, fortsatt uten noe måkedritt selv om slangen som lå der jo sannsynligvis havnet på havets bunn en gang forrige uke.
Bare for å være sikker på at jeg husket ærendet mitt tok jeg fram treplata jeg liksom skulle hente og la den i aktersofaen slik at jeg ikke skulle glemme den!
Egentlig var jeg jo litt uforberedt til å legge ut på tur. Jeg hadde ikke med meg krykka, så balanseringen på utriggeren var jo litt spennende, og ikke hadde jeg med meg iPaden som jeg bruker som kartplotter og til å sjekke annen nyttetrafikk via Marinetraffic. Men jeg hadde jo mobilen og kjenner jo farvannet godt, så dermed ble det avgang under 15 minutter etter at jeg hadde kommet meg ut på brygga.
Jeg forsto jo nå at jeg måtte se Hinterland på iPaden via NRK-appen en annen gang, men samtidig måtte jeg jo tilbake i god tid før butikkene stengte slik at jeg fikk kjøpt inn litt mat og drikke, så turen gikk derfor rett over fjorden til Osloøyene.
Jeg stoppet litt opp på veien og måtte bale litt med hovedlanterna. Det er nemlig ikke alltid den vil lyse opp, og jeg tror det skyldes kontaktproblemer. Jeg har hele tiden trodd at det kanskje skyldes et brudd på ledningen, for hvis jeg legger et sammenbrettet pappkrus under ledningsfestet lyser den opp med en gang. Måtte bale litt denne gangen for å få den til å lyse, og skrudde av hele lanterna og undersøkte litt. På meg virket det som om pæra inne i lanterna rett og slett ikke kommer langt nok ned i fatningen til at det blir kontakt. Så her må jeg nok enten kjøpe en ny lanterne med mindre slitt fatning, eller mekke litt mer. Jeg fikk den i alle fall til å lyse! Men må nok sette opp den på lista over utbedringer som må gjøres.
Da jeg igjen satte opp farten og siktet meg inn mot Heggholmen ble jeg var et lasteskip som seg inn fra babord. Jeg ble litt overrasket, for det hadde egentlig kurs innover Bunnefjorden. Det kjørte helt til det hadde Langøyene på baord side, så stoppet det og snudde. Deretter kjørte det inn mellom Lindøya og Heggholmen! Jeg må innrømme at det så ut som noe merkelig manøvrering, og jeg lurer på om skipperen rett og slett har tatt litt feil? Jeg fulgte etter skipet og så at det la seg til ved Grønlia.
Det eneste jeg kan tenke meg har skjedd er at skipperen kanskje først har satt kursen inn på babord side av Nakholmen der fergene og cruiseskipene går, for så å ombestemme seg og ta leia inn til Sjursøya for å gå inn mellom Rambergøya og nordre delen av Langøyene – som er den vanlige leia for de som skal til Sjursøya – men så på nytt ombestemt seg?
Litt merkelig så det nå ut uansett! Nå har jo grunnen mellom Bleikøya og Sjursøya blitt sprengt vekk slik at det er mulig for litt større skip å gå der, så han ville nok klart å komme seg inn til Grønlia uansett, men det var han kanskje ikke klar over?
Vel, uansett et lite krydder i hverdagen for meg… 🙂
Jeg svingte over til babord da jeg kom til Lindøya og kjørte tilbake via Nakholmen over til Oksval igjen. Gjestebrygga på Gressholmen var stappfull, men på Lindøya var det masse plass. Det var et helt herlig vær hele tiden, og jeg kjørte med kalesjen åpen i taket og på den ene siden uten å ha behov for stenge den eller sette på varme. Og det til tross for at jeg bare hadde på meg en t-skjorte og en tynn jakke. Jeg skulle jo egentlig ikke ut på tur!
Var tilbake i båthavna rett før klokka 22, og det var fortsatt ganske lyst ute. Begynte først å fryse litt etter at jeg satte meg i Bippe og begynte på hjemveien. Ble såpass kjølig at jeg droppet å kjøre til Kiwi, men stoppet på Extra istedenfor på veien hjem. Og ja, jeg husket å ta med meg treplata og stenge sjøvannskrana! 🙂
Og når du leser dette er jeg fprhåpentligvis igjen i båten og på vei sydover! Planen er som sagt å være tilbake enten søndag kveld eller mandag morgen. Det kan du i så fall lese mer om til uka! På Facebook-siden til Bergtatt vil jeg nok oppdatere med noen bilder og kanskje litt direktevideo!
Related Images:
