Progsnekka på tur

Dårlig med søvn, men bra med vær! Og endelig kom skipperen seg avgårde til Holmsbu. Dog med veldig tunge øyelokk…Men det var verdt det! Forbered dere på et båtblogginnlegg som handler ganske mye om musikk denne gangen…

For selv om båten lå rolig og pent på gjestebrygga på Sætre, så sørget noen utenlandske bryggearbeidere for en urolig natt. Jeg rakk å sovne litt etter midnatt for så å bli vekket med ujevne mellomrom i løpet av natten. Det startet i to-tiden og siste gang jeg våknet og så på klokka viste den 04.32. Om disse bryggearbeiderne jobbet om natta eller om de festet er jaggu meg ikke godt å si, men høyrøstet og med mange rop og latterkuler sørget de i alle fall for at jeg fikk en dårlig natt med søvn…

Jeg tenkte et par ganger på om jeg skulle stå opp og titte ut av kalesjen og be dem roe seg, men orket rett og slett ikke. Jeg tar jo av meg protesen om natta, og å krype ut av soveposen, ta på meg proetsen og stavre meg ut i cockpiten fristet ikke. Så jeg prøvde istedenfor å lukke både øyne og ører. Og jeg sovnet jo innimellom, men noen kvalitetssøvn ble det ikke.

Så jeg var ganske så groggy og sliten da alarmen på mobilen gikk av i åtte-tiden…

Som jeg alltid gjør når jeg er ute på tur og skal starte dagen i båten, så var noe av det første jeg gjorde å sette på kaffen. Skikkelig kokekaffe selvsagt! Etter at frokosten var inntatt var jeg klar til å komme meg avgårde til Holmsbu. Først da oppdaget jeg at det hadde vært en havnevakt innom båten mens jeg var på konsert kvelden før. I Sætre er det nemlig ingen automat til å betale havneavgift, men det kommer noen og tar betaling. Det skjer etter klokken 18 på kvelden, og etter klokken 9 om morgenen. Men jeg kom jo inn i 13-tiden og var ikke tilbake før 23.30, samt at jeg dro avgårde nå rett etter klokka ni.

Når det ikke er noen i båten da, legger havnevakta igjen en lapp med et kontonummer som man kan betale inn avgiften på, samt beskjed om at det er tatt bilde av båten og registreringsnummer. Det er en helt grei ordning det, men denne gangen kommer jeg til å sende en melding og si ifra om at jeg ikke akter å betale avgiften på 200 kroner, men at jeg betaler inn halvparten. Årsaken til det er jo at det hverken var strøm eller vann på brygga, pluss at jeg ble holdt våken av bryggearbeiderne (hadde jeg lagt meg borte ved marinaen ville jeg ha fått sovet uten problemer, for derfra hørte jeg ikke et pip!). Da synes jeg jaggu meg at en hundrelapp er nok! Vi får se hva slags respons jeg får på det…

Pent og fint i Drøbakssundet lørdag morgen…

Uansett, lørdag morgen var adskillig mer hyggelig enn dagen før. Da jeg putret ut av havna var sjøen blikkstille, og selv om det fortsatt var mye skyer, så kjente jeg varmen fra en sol innimellom der den prøvde å skinne gjennom skylaget.

Da jeg rundet inn i Drøbakssundet var været fortsatt like fint, og jeg kjørte med kalesjen over førerplassen åpen. Sola klarte å bryte gjennom skylaget og jeg kom i bedre humør ettersom jeg forstod at plan B kom til å gå som planlagt og at jeg fint kom til å rekke starten på dag to av festivalen. Riktignok ville jeg antakelig ikke rekke oppvarmingen i begynnelsen, med ungdommer fra Folkestad Rockeverksted, men i alle fall hoveddelen av festivalen.

Årsaken til dette var at jeg var blitt invitert til en lunsj om bord i båten til to andre proggere som jeg ble kjent med i fjor. Da jeg var på festivalen da hoppet jeg rundt på krykker med ett ben, og satt i rullestol under festivalen. Da ble jeg kjørt av disse to. Det viste seg at også de hadde en snekke og de ble visst inspirert av at jeg tok turen med båt, så i år gjorde de det samme! Riktignok i en ny og større båt. Jeg ble derfor invitert om bord i den til lunsj hvis jeg ville. Og det ville jeg selvsagt!

Jeg rundet både Filtvet (med Villa Malla som jeg har veldig lyst til å besøke en gang, de har jo en fin gjestebrygge!) og Stokke uten at hverken vind eller vær hadde blitt dårligere. Men midt utpå strekket over mot Rødtangen begynte det å blåse litt opp igjen, og jeg fikk bølgene fra siden. Det ble en litt «bumpy ride» på siste halvdel av turen, men ikke noe i forhold til hvordan det var dagens før.

I tillegg til å bli invitert til lunsj hadde jeg også en annen avtale i Holmsbu. For noen uker siden ble jeg kontaktet av brukeren Astor på båtforumet baatplassen.no. I tillegg til å være eier av en nydelig Grand Banks-trawler skriver han også for bladet «Båtens Verden». Han ville gjerne skrive noen ord om meg og båtinteressen min, ikke minst med tanke på hvordan det er å komme tilbake til båtlivet etter det jeg opplevde i fjor. Jeg var litt i tvil om jeg skulle stikke hodet fram på den måten, men hvis det kanskje kan fungere som en inspirasjon for andre i lignende situasjoner, hvorfor ikke?

I disse dager er det ett år siden jeg kom meg utpå etter amputasjonen, faktisk bare 40 dager etter at de kuttet av meg beinet. Og jeg er forlengst tilbake i full jobb , drar ut med båten så ofte jeg kan, men er nok litt mer selektiv og forsiktig enn jeg kanskje var før amputasjonen. Det er rett og slett litt flere ting jeg må tenke på og ta hensyn til før jeg drar utpå. Målet er uansett å komme opp i et tresifret antall turer også i år, båten er jo her for å brukes!

Nok om det, jeg rundet Rødtangen i fint driv og nærmet meg Holmsbu. Hadde en hel velkomstkomité på kaia som sto klar til å ta imot tampen og Astor knipset i vei med kameraet! La meg inn i en bås like ved mine progvenner, og ganske nær land slik at jeg slapp å gå så mye for å komme til betalingsautomaten og dusj- og doanlegget. Båten ble raskt fortøyd og jeg kunne hoppe på land og hilse på velkomstkomiteen!

En av dem spiller forøvrig i et band som heter Gentle Knife og som jeg håper å kunne oppleve live på neste års We Låve Rock hvis mulig. Hun skulle også spille sammen med bandet til arrangøren Morten L. Clason, The Windmill. Debutalbumet til Gentle Knife kom i fjor og fikk strålende kritikker, du bør absolutt sjekke det ut! Anbefales!

Som de hyggelige og inkluderende båtfolk de er, ble også Astor invitert med til lunsjen, så intervjuet med meg ble til en hyggelig samtale om båt og båtliv også med vertene mine. En ting både Astor og jeg la merke til, var da en større båt kom kjørende inn og skulle legge seg inntil longside på utsiden av brygga, og vertskapet løp ut for å ta imot tampen. Vi trodde først at det var kjentfolk som kom, men det viste seg at det ikke var det, men at det rett og slett bare var fordi de to er ekte, hyggelige båtfolk at de gikk ut for å hjelpe til. Og selv om jeg skal være forsiktig med å henge ut andre, så synes jeg ærlig talt at vedkommende slet veldig mye med å få lagt til i gliset sitt.

Å legge til longside i relativt fint vær, litt vind og strøm, men ikke overdrevent mye, i en båt med både baugpropeller og trusthere og gudene vet hva, skulle vel være en «walk in the park», men det ble utført på en ytterst kronglete måte… Nok om det, jeg la ikke helt perfekt til i båsen jeg heller… 🙂

Etterhvert kom det også flere gjester om bord i båten, andre progelskere som skulle opp på låven for å få med seg festivalen, og tre av de fire som kom har jeg jo truffet mange ganger før! Astor måtte trekke seg tilbake etterhvert, og jeg ble med ham fordi han ville ta bilder av meg om bord i min egen båt. Jeg er ikke veldig glad for å bli tatt bilder av, det er få som er mindre fotogene enn meg, men måtte bite i gresset akkurat denne gangen… 🙂

Midt oppe i dette rakk jeg også å gå opp på land og betale for meg i automaten for havneavgift. For to år siden virket den ikke, så jeg måtte ringe en hyggelig havnevakt og vi ble enige om å legge kontanter på et lurt sted slik at hun kunne hente dem og gi meg en kvittering. Men denne gangen slapp jeg dette ettersom automaten virket. Leia hadde økt med 30 kroner på de to årene, men er langt fra ublu med de fasilitetene som følger med (180 kroner inkludert strøm, vann, dusj og toalett).

Fikk sitte på i bil opp til låven på Holm gård og ankom tidsnok til å få med meg bygdas soul- og pophåp Christine Ekebergs siste låt. En musikkstil noe utenom det festivalen står for, men såvidt jeg fikk med meg hadde hun i alle fall en flott stemme! Jeg er jo altetende – stort sett – når det gjelder musikk, og jeg rakk å sette pris på det lille jeg hørte.

Første band ut i den «rockete delen» av festivalen var arrangørbandet. Jeg kaller dem for det. Progeneralen himself, Morten L. Clason er en imponerende multiinstrumentalist som trakterer både vokal, saksofon, tverrfløyte, gitar, kubjelle og keyboards (gjerne i løpet av samme låt!), og startet festivalen for fire år siden. Og alle de andre medlemmene i bandet er med på den praktiske delen av arrangementet. Opprinnelig var den tenkt som en utvidet 50-årsfeiring, men feiringen ble så vellykket at den ble forvandlet til en årlig festival istedenfor! I intime og koselige omgivelser på en ekte låve og med plass til bare rundt 200 publikummere. I år var det solgt 170 billetter, ikke dårlig for en festival litt ute i hutaheiti med hovedvekt på progressiv rock, som i disse dager nok er å betegne som en nisjesjanger.

Denne gangen gjorde The Windmill, som er mitt norske favorittband og som alltid vil være hovedattraksjonen for meg uansett hvilke andre band de får med seg, en liten vri. De framførte kun to låter, men det var til gjengjeld de to lengste de har på repertoaret, «A day in a hero’s life» og «The Gamer». De varer i underkant av henholdsvis 22 minutter og 25 minutter og er samtidig to av favorittlåtene mine med bandet. Jeg har hørt på mye musikk opp gjennom årene, men det er noe med The Windmills musikk som treffer meg midt i hjerterota, og jeg bare elsker bandet! Denne gangen hadde de gjort en vri med å invitere venner, kjente og familie til å utgjøre en egen blåseseksjon samt et større kor. Arrangementet kledde de to låtene og la en ekstra liten «piff» på mesterverkene for en som har hørt disse to låtene live et tosifret antall ganger! Og enda mer! Når jeg hadde det som verst etter amputasjonen i fjor, var det musikken til Windmill jeg hørte på i headsettet for å glemme smertene – og det virket! Musikken deres er en euforisk opplevelse for meg hver gang, og jeg blir aldri lei av å høre på dem. En ren nytelse og balsam for sjelen og det største øyeblikket for meg denne lørdagen. Som vanlig. (Ja, jeg ER blodfan!) 😀 Og det var ikke minst fint å få høre fra min sidemann, skotten som kjørte meg tilbake til Sætre dagen før, at han var imponert over bandet og likte det han hørte!

Neste band ut på reportoaret var det norske progmetal-bandet Rendezvous Point. Et nytt bekjentskap for meg, og kanskje også noe på siden av den proggen som festivalen vanligvis byr på. For meg ble dette litt for teknisk og litt for lite melodiøst.

Og jeg vet ikke helt, som gammal satt gubbe må jeg trekke på smilebåndet av all headbanginga til gitaristen og bassisten. Bandet traff dessverre ikke noen nerve hos meg, med unntak fra en låt som het «Mirrors» der de var mer inne på den progmetalstilen som jeg liker. Men ytterst kompetente rent musikalsk var de, og vokalisten var både god som sanger og som frontfigur, så dårlig var det aldri, men ikke helt min gate.

Av en eller annen grunn var det også mye mindre lys på scenen når de spilte, de ville det kanskje selv, men for meg som ville ta bilder betød det at jeg slet endel med å få tatt noen ordentlige…

Etterpå fulgte det bandet jeg kanskje så mest fram til å høre igjen, nemlig norske D’Accord. Albumene deres er et nytelse nesten på linje med Windmills, men i en litt annen stil. Spesielt liker jeg Hellike-albumet, som de dessverre ikke spilte noe fra, men siden det albumet bare består av to laaange låter hadde jeg heller ikke ventet dette på en festivalopptreden. Det var heller ikke noe problem ettersom de har mer enn nok av godt materiale å ta av. Det var derfor en fryd å oppleve de live for første gang, både den musikalske energien og den spillegleden de viste var formidabel og med en sceneopptreden som stod i stil både med tilstedeværelse og bekledning så ble dette mitt tredje store høydepunkt sammen med Aunt Mary fra fredagen og The Windmill tidligere på lørdag.

Etter pausen kom et nytt bekjentskap på scenen, og denne gangen det ferske engelske bandet Ghost Community. Jeg hadde ikke hørt noe fra dette bandet før og var spent på hvordan de låt. Jeg ble ikke direkte skuffet, men jeg ble ikke direkte imponert heller. Egentlig ganske tradisjonell engelsk neoprog, hverken bedre eller dårligere enn mye annet jeg har hørt.

Bandet entret scenen etter en noe i overkant lang intro (som dessuten virket noe malplassert i omgivelsene på en rustikk norsk låve…) og hadde vel endel klisjeer både i opptreden, musikk og utstråling. Jeg klarte egentlig ikke å bestemme meg for om jeg likte stemmen til vokalisten eller ikke. Det var ikke noe i veien med den og han sang bra, men jeg fikk ikke helt bestemt meg altså.

Dessuten blir det så som så med publikumskontakten når man synger med lukkede øyne hele tiden… Bassisten skal visstnok ha en fortid i Magenta og jeg mener å ha sett ham før. Ville vel foretrukket Magenta på scenen hvis jeg kunne velge…Men flere gode øyeblikk hadde de å by på, dog uten den særegenheten jeg hadde forventet. Ikke dårlig, men hadde liksom hørt dette før.

Siste band ut var svenske Hasse Fröberg (kjent fra The Flower Kings) og hans band Musical Companion. Svenskene gjorde en knallbra opptreden på festivalen i fjor, og en opprømt og meget begeistret festivalgeneral Morten L. Clason spurte sporenstreks – på scenen – om Hasse ville komme tilbake i år! Svaret var ja, og her var de tilbake i storslag. Som så mange andre var jeg veldig begeistret for bandet i fjor og jeg synes faktisk de spilte hakket bedre i år. Selv om de ikke hadde noe nytt materiale å komme med, så har de så mange sterke og gode låter, og er et så godt liveband at det ikke gjorde noe. Settlisten var da også noe forandret i forhold til i fjor, samtidig som forsinkelser gjorde at de ikke fikk spilt noen ekstralåter og måtte avslutte litt brått på grunn av lovverket. De spilte allerede på overtid, og etter å ha hørt musikk siden 15-16-tiden var det helt greit å avslutte for meg fire minutter over halv to… 🙂

Og jaggu meg klarte ikke Clason å gjøre det samme i år som i fjor. Det kan virke som om han er like stor fan av Hasse Fröberg som jeg er av Mortens eget band, for nok en gang grep han mikrofonen og spurte svensken på direkten om han ikke kunne komme tilbake neste år også! 🙂 Vi får se! 🙂

En meget hyggelig og god festival med mange kjente ansikter og utrolig bra band var det i år. Selv om det musikalske uttrykket kanskje var noe sprikende og alt ikke falt like mye i smak, så var det ingen som var dårlige, kvaliteten var høy på alle bandene og alle framføringene, og burgerne smakte minst like godt som året før!

Under en av pausene lørdag kom proggeneral Clason også med denne nyheten (her sakser jeg inn en NTB-sak jeg skrev selv):

Setter opp engelsk rockemusikal i Hurum
Oslo (NTB): Med velkjente Eirikur Hauksson i besetningen blir det engelsk rockemusikal i Hurum i mai neste år. Rockemusikalen «Alchemy» skal for første gang framføres i Norge.
Det er den engelske proglegenden Clive Nolan, kjent fra blant annet bandene Pendragon, Arena og Shadowland, som har skrevet musikalen, som blant annet har blitt framført i Londons West End.
Nolan skal selv synge hovedrollen i oppsetningen i Norge, flankert av Eirikur Hauksson (kjent fra blant annet Artch, Just 4 Fun og Magic Pie) samt lokale krefter fra Buskerud, Østfold og Oslo.
Det lokale bandet The Windmill skal stå for musikken flankert av orkester og kor. Det er bandets Morten L. Clason som er ildsjel og initiativtaker til prosjektet.
Musikalen settes opp i Hurum, på Mysen fort og en egen konsert i Halden fengsel, siden snekkerverkstedet der skal stå for kulissene til oppsetningen. Prosjektet har også støtte fra Hurum og Eidsberg kommuner.
Clive Nolan kommer selv til Norge i oktober i år for å holde tre konserter sammen med musikalske gjester. Konsertene finner sted på Sætre i Hurum, i Oslo og på Mysen med smakebiter både fra rockemusikalen og hans andre prosjekter.
I Storbritannia driver Nolan sitt eget Caamora Theatre Company, som nå har fått en norsk avlegger, Caamora Norway.

Ingen tvil om at vi går mot både en spennende høst og en spennende vår! Les mer om dette prosjektet her!

Kvelden ble avsluttet med at mine båtnaboer og jeg ruslet ned til brygga og sa natta til hverandre før vi gikk og la oss i våre respektive båter. Fikk tips til gode spisesteder på veien. Jeg synes Holmsbu virker veldig koselig, og det er nok ikke mange uker igjen før det syder av liv her!

Siste halvdel av dette blogginnlegget handlet nok ikke så mye om båt og båtliv, men jeg synes festivalen fortjener en liten omtale, og jeg håper at dere satte pris på akkurat det og tilgir meg denne lille avstikkeren fra det båtrelaterte. Klikk gjerne på bandlinkene jeg har lagt inn, og hør på musikken deres, kjøp den om dere liker det dere hører, og sett av datoen 20. mai til neste år for festivalen og 21. mai for Alchemy-framføringen i Hurum!

Helt til slutt må også alle ildsjelene i Hurum Progrock Society berømmes og takkes for all innsats som gjør at festivalen går på skinner og blir bedre år for år! Innsatsen deres verdsettes høyt!