Andre pinsedag kom jeg endelig tilbake om bord i Bergtatt! Det manglet bare to dager på at det ville ha vært nøyaktig tre måneder siden jeg sist gang var ute på tur med båten. Så det var jaggu meg på tide!
Men veien fram til denne båtturen har vært lang og kronglete. Først åtte uker og én dag på sykehus, som altså endte med amputasjon, så deretter et mislykket forsøk på å komme om bord, som endte med at jeg i stedenfor slo sårstumpen min stygt, og la til en uke på sykehusoppholdet…
Men i pinsen ble det altså til slutt mulig å ta en tur! Ikke minst skyldes dette at havnesjefen i båthavna fikk flyttet båten, som han hadde lovet flere uker i forveien, til en plass mye nærmere inngangen til båthavna. Fra å måtte bevege meg 100-150 meter med krykker var avstanden redusert til ikke mye mer enn 5-10 meter.
Likevel bestemte jeg meg for å ta med rullestolen når vi skulle gjøre forsøket. Forrige gang falt jeg fordi jeg ble så sliten, og hadde ikke noe sted å sette meg, så jeg tok altså stolen med, noe som skulle vise seg å være en god ide!
Framme ved båten fikk jeg en kamerat av meg, Richard, som hadde kjørt meg ned til båthavna, til å hoppe om bord og løsne fortøyningene på babord side. Båten ligger nemlig nå i et hjørne, slik at jeg kan gå ombord fra selve kaikanten på styrbord siden av båten, og slipper å balansere på en ustø og smal utrigger.
Deretter dro han båten helt inntil kaikanten på styrbord side. Da kunne jeg hoppe ned fra rullestolen og plassere baken på styrbord rekke, snu venstrefoten (som jeg fremdeles har!) inn i båten og deretter ta krykkene, og reise meg opp i båten! Jeg tror det var en meget god ide med rullestolen, fordi jeg da fikk mindre høydeforskjell til rekka enn hvis jeg skulle ha bøyd meg ned fra krykkene.
Den følelsen jeg hadde når jeg faktisk sto ombord i båten på krykkene, og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde klart det, og at det nå helt sikkert ville bli båttur på meg (så lenge motoren viste seg å være samarbeidsvillig!), er helt ubeskrivelig, selv for en som lever av å skrive! Det var en lykkerus som var så intens at jeg både fikk klump i halsen og kjente noen gledestårer strømme på.
Jeg måtte rett og slett stå der noen sekunder og ta meg sammen før jeg kunne gå de få skrittene videre til førerstolen. Satte meg først opp på passasjersetet og deretter opp helt til skipperhjørnet…
Takk også til eksen Kathrine, som hadde skiftet på såret mitt før vi dro, og hjalp til med å få meg til båten før hun knipset noen bilder og sørget for at nyheten om den enbente skippers retur til Bergtatt ble offentliggjort på Facebook lenge før jeg fikk summet meg til å gjøre det!
Vel ombord var det bare å begynne å kommandere dekksgutt Richard, i løpet av turen oppgradert til lettmatros, til å foreta alle de rutinemessige oppgavene som åpning av sjøvannskran, sette på strømmen, finne fram redningsvestene, båtvimplene, sette opp flagget og ikke minst til slutt løsne de resterende fortøyningene.
Motoren startet på første forsøk, og både båten og motoren hadde tydeligvis veldig lyst på å komme ut på sjøen igjen der de gynget fornøyd og brummet henrykt!
Vi hadde somlet litt med å komme oss utpå, men det var fremdeles litt sol igjen da vi kjørte ut av havna og satte kursen mot Nesoddtangen. Jeg hadde en løs ide om å vise Richard litt av Bærumsskjærgården og lurte på om jeg skulle kjøre innom Oksenøya og tanke. Men da kontrollen av tanken viste at den var tre firedels full, slo jeg fra meg tanken om å tanke…
På vei over fjorden i Kielfergas kjølvann begynte det å regne litt, og jeg ombestemte meg og nøyde med å kjøre mellom de to Vassholmene for deretter å snu og kjøre innover mot Oslo, der det fremdeles var oppholdsvær. Vi kjørte mot Huk, passerte Dyna fyr og kjørte deretter mellom Hovedøya og Lindøya og gjennom sundet ved Heggholmen før vi satte kursen mot Oksval igjen. En liten sightseeingtur for Richard, som bor helt oppe i Odal, langt vekk fra alt som heter salt sjø!
Været tok oss igjen, og på siste del av turen var det bare å sette opp kalesjen igjen og på med vindusviskeren. Men med kaffe og varme på Webastoen var det fortsatt kos! Vindusviskeren løsnet imidlertid et par ganger og må nok skiftes ut snart, men det var ikke nok til å sette en demper på turen!
Selv om jeg bare har ett bein å stå på klarte jeg ikke å motstå fristelsen med å stå og kjøre med jevne mellomrom! Jeg kan jo hvile skulderen på stanga til kalesjen bak meg, og få litt ekstra støtte der, så jeg sto lange deler av turen og nøt vinden mot ansiktet og lukten av salt sjø igjen. Måtte ta meg et par ekstra pauser, men ga meg ikke før det begynte å regne skikkelig!
Alt gikk prikkfritt, motoren malte fornøyd og båten koste seg sikkert like mye som oss to om bord! Dette er en tur jeg ikke kommer til å glemme så fort, og av praktiske årsaker blir det nok et par uker til jeg får prøvd meg neste gang, så jeg skal lagre disse minnene godt inne i meg, og ta dem fram når båtabstinensen kommer tilbake igjen…
Mange båter å se ute på fjorden også, til tross for endel vind og værguder i litt ulage med hensyn til sol og regn, og det var jo også en liten overgang ettersom det var noe mindre trafikk da jeg sist var utpå i januar og februar…
Da vi kom tilbake i havna etter nærmere to timer og tjue minutter på sjøen, begynte det å klarne opp igjen, og jeg fikk nesten lyst til å ta en ekstra svingom…men passasjeren min skulle tross alt kjøre meg til Bakke utenfor Halden og deretter hjem til Odal, så han hadde mange timer i bilen foran seg, så jeg måtte nesten bare gi meg. Men lysten til å bare sette ut av fjorden var stor!
En ny milepæl ble uansett nådd denne mandagen, og jeg kan vel nærmest garantere at det ikke vil gå nesten tre måneder til neste tur! To-tre uker kanskje, men definitivt ikke måneder!!!
Tusen takk til Richard Adams som stilte opp som bilsjåfør og lettmatros! 🙂
Og det er fullt mulig at jeg kommer meg ut på sjøen igjen i løpet av kort tid. Flere gode båtfolk fra forumet på baatplassen.no har nemlig tilbudt seg å komme til Bakke og plukke meg opp for en tur eller to ut Iddefjorden! Det finnes mange fantastiske mennesker der ute!
Related Images:
Heilt topp !