Endelig fikk vi det til igjen! Båtturen i 2014 til Håøya med gode kolleger fra jobben var en innertier, og noe vi har mimret om mange ganger. Mannskapet besøkte meg til og med på sykehuset etter amputasjonen. I fjor prøvde vi å få det til, men det skar seg på grunn av min situasjon. Men i år gikk det på skinner igjen, og vi kunne også innlemme en dekksgutt i mannskapet.
For å gjøre det helt klart: Vi snakker om en skikkelig guttetur med mannfolkprat, øl og andre drikkevarer, grillmat og musikk og godt humør. Det er en flott gjeng som jeg trives godt sammen med, både på jobb og utenom jobb.
Det er også en privat greie, så detaljer om hvor og hva kommer jeg ikke til å skrive om, men rammene rundt og selve turen som helhet.
Som vanlig begynte turen i Oslo, der jeg hentet gjengen på Honnørbrygga, som seg hør og bør. Været på en slik tur er alfa og omega, og på turen i 2014 var det fullklaff med 30 grader og flat sjø. Denne sommeren har været vært noe ustabilt, for å si det mildt, men værgudene viste seg meget medgjørlige og sørget for at vi hele tiden kjørte fra og oppholdt oss andre steder enn der regnet strømmet ned.
Turen gikk som vanlig bortom Bjørvika utenfor jobben, der vi ble fotografert av vaktsjefen og der Matros Tveten foretok en like tradisjonell «manøver», som jeg ikke skal gå i detaljer om… Deretter ut i Bunnefjorden via Heggholmen og Nesoddtangen.
Mens vi kjørte langs Nesoddlandet foredro på sedvanlig vis Matros Kjørholt om hvem som bor der og der eller har bodd der og slike ting. En tradisjon det også, særlig hjemmet for slitne husmødre (eller var det slitne prostituerte?), et vell av nyttig info kom i alle fall fra matrosen! 🙂
Da vi nærmet oss Håøya var kapteinen noe avventende med tanke på hvor vi skulle legge til. Utgangspunktet var at vi sulle prøve det samme stedet som forrige gang, noe som betød anker bak og baugfortøyning på land. Det kunne lett by på problemer for den enbente. Vi fant et par andre steder vi kunne legge til også, men ble litt forsiktige av oss siden dette var merket naturreservat (og vi ville jo ikke gjøre noe ulovlig heller), så skipperen snudde båten og vi bestemte oss for å prøve det faste stedet.
Da vi skulle prøve oss der oppdaget vi at ankerspillet akter hadde satt seg helt fast, og det var helt umulig å få ut ankeret. Løsningen ble å finne fram paraplydreggen og hive den ut, noe som gikk ganske greit, selv om den i løpet av natten flyttet litt på seg. Heldigvis var det ikke mye vind, så det gikk fint uten skader på båten.
Matros Bjærke hoppet først i land med tauet, og deretter gikk alt på skinner.
Noe som det var knyttet mest spenning til var selvsagt om skipperen ville kunne komme seg i land via baugen. I utgangspunktet er jo det mulig, og jeg har jo klart det med fortøyning i bås til brygge, men det var ikke noe flatt underlag jeg skulle sette benet/bena på denne gangen, men et bratt og ulendt svaberg.
Men med et par hjelpende hender både i båten og på landsiden fikk jeg manøvrert meg på land, og med den ene krykken som støtte klarte jeg å komme meg til leirplassen uten å tryne, selv om jeg var noe ustødig underveis.
Når jeg så kunne sette meg på land var jeg ikke sen om å feire begivenheten med en kald en! Av prinsipp rører jeg ikke alkohol når jeg sitter bak rattet, selv om grensen er 0,8. Men man blir jo tørst av å se mannskapet tylle i seg underveis…
Soveposer og telt, øl og mat ble sjauet i land og engangsgrillen fyrt opp mens vi satt rundt den og koste oss. Praten gikk løst både om tradisjonelle emner og all verdens andre ting. Vi koste oss minst like mye som forrige gang, og var heldig med været, ikke minst!
Ut på natten var det på tide å køye. Jeg stolte ikke helt på mine balansekunnskaper på det tidspunktet, så jeg og to til ble på land mens de resterende to kom seg i båten. Natten var sval og fin og uten nedbør og gikk fort unna.
På morgenen så jeg at båten med de to matrosene hadde flyttet litt på seg, men ikke veldig mye. Etterhvert våknet de om bord, strammet litt inn på ankertauet og tok seg et morgenbad sammen med matros Kjørholt fra landlaget. Etter å ha ryddet opp rundt oss var det på tide med avgang.
Vi skulle også denne gangen, tradisjonen tro, spise frokost på Oscarsborg før vi vendte baugen hjemover. Forrige gang var frokosten med speilegg, bacon, tomatbønner, potetbåter, salat og kaffe et av årets absolutte høydepunkter, så dette måtte vi få med oss i år også!
Dessverre ble drømmen om en knallfrokost før det noe slitne mannskapet vendte hjemover kraftig knust da vi ankom Havnekroa. Vi var nemlig for sent ute til å spise frokost…Frokostserveringen sluttet allerede klokken 11 og vi ankom etablissementet kvart over tolv… Vi hadde tydeligvis vært mer morgenfriske for to år siden, da stod vi utenfor da det åpnet og brølte etter kaffe og egg og bacon…
Selv vurderte jeg å dra til Sætre istedenfor, sur som jeg ble, men fant ut at sannsynligheten for å få frokost der sikkert var like liten, så istedenfor ble det bestilt rekesmørbrød, hamburgere og fish and chips….. Alt fant fort veien ned i magen på «guttene» og livet ble med ett litt lysere.
Etter en liten rundtur blant kanonene der førstereisgutt Eriksen ble kyndig guidet og veiledet av veteranene, var det tid for avreise. Vi måtte innom Sætre for å tanke opp for tilbaketuren – fem mannfolk og øl/bagasje gjør sitt for å tømme en liten dieseltank – og der opplevde jeg for første gang å bli betjent av en dieselpåfyller. I Sætre er det nemlig manuelle pumper, ingen automat, så med en gang vi hadde lagt til ved drivstoffbrygga kom det en løpende og spurte om det var diesel eller bensin vi skulle ha. Mener han trakk litt på smilebåndet når jeg sa at tanken nok bare tok 40 liter…
Jeg ble litt overrasket da han fylte opp for 38,67 liter! Det var ikke mye guffe igjen på tanken! 😀
Deretter gikk turen som vanlig langs vestsiden av fjorden, men denne gangen tok jeg en liten vri, så istedenfor å kjøre gjennom Middagsbukta kjørte vi inn ved Hestesundet og under brua til Nesøya før vi tok Slependrenna fram til Kadettangen. Der gikk tre av mannskapet av, slik at jeg bare hadde å dra rett til Nesodden, slippe av matros Kjørholt på Nesoddtangen og dra hjem til Oksval etterpå.
Det var en flott guttetur med perfekte rammer, pent vær og flotte folk og nok en suksess! Ingen tvil om at dette vil bli en tradisjon, og mannskapet sa da også at de allerede gledet seg til neste år!
Det gjør skipperen også!
(Bildene i dette innlegget er tatt av matros Tveten, vaktsjefen i NTB, skipper Berg og en ukjent, pen blondine…)
Related Images:
