Ting har ikke helt gått min vei den siste uka. Min foreløpig siste båttur fant sted første juledag og jeg hadde et lønnlig håp om å starte årets båtsesong så fort som mulig etter nyttår. Men dengang ei. Jobbturnus og værguder i dårlig humør har ødelagt for meg…
Så dermed skriver vi altså 8. januar – og jeg har ennå ikke tatt årets første båttur! Det er mot normalt, jeg har aldri vært så sent ute noen gang. I januar 2014 – min første januar med båten – var jeg utpå for første gang 5. januar. Året etter var jeg utpå allerede 3. januar, mens jeg i fjor ikke fikk somlet meg utpå før 6. januar.
Så nå har jeg dessverre, mot min vilje, satt en ny og sørgelig rekord. Og jeg har vondt i båthjertet mitt! Det er værgudene og at jeg har vært maksimalt uheldig med jobbturnusen som er årsaken.
Jeg jobbet nemlig i romjula, hadde fri nyttårsaften, men var på jobb igjen allerede 1. januar. Og har jobbet siden da. Og siden det er mørketid rekker jeg ikke hjem fra jobb før det har begynt å mørkne. Jeg har vært utpå mange ganger når det er mørkt, men om vinteren, alene i båten og med de utfordringene en amputert skipper har, så unngår jeg mørkekjøring.
Jeg har riktignok også hatt noen formiddager ledige, men da har det selvsagt blåst for mye til at jeg har tatt sjansen på å dra utpå – av samme årsaker som tidligere nevnt.
Man skal jo tross alt kose seg utpå!
Men så er det da også typisk at når jeg er på jobb, så er det selvsagt blå himmel og stille sjø og til og med sol, mens jeg må sitte på jobben og kaste lengselsfulle blikk ut på sjøen! Den roper på meg, men jeg kan ikke komme – frustrerende!
Skjønt, det er vel ikke helt riktig å si at jeg ser sjøen fra jobben, for innerst i Bjørvika er det nemlig islagt for tiden. Men jeg kan skimte det åpne vannet litt lenger ut.
Jeg har i lengre tid prøvd å overbevise sjefene mine om at det ville være en meget god idé å innføre en båtflexitid for oss ansatte som har båt. Slik at når det er fint båtvær kan vi bare ringe og si at vi ikke kommer på jobb akkurat den dagen. Eller til nød kan jobbe hjemmefra – altså fra båten. Jeg synes det ville vært et utmerket løsning for et lidende båthjerte som mitt, men jeg har ikke helt fått gjennomslag ennå… Sukk.
Det er jo verre på denne årstiden også, for dagene man kan komme seg utpå er færre, været er mer ustabilt og bakom lurer isen…
Jeg har riktignok vært heldig når det gjelder is. I min første sesong som båteier så jeg ikke is i det hele tatt, i 2014 så jeg enkelte flak og klumper og litt sørpeis her og der, og det samme i 2015. Først i januar og februar i fjor måtte jeg gi tapt for isen, og snu og kjøre tilbake til båthavna etter å knapt ha kommet 200-300 meter ut.
Etter at jeg fikk båt og oppdaget gleden ved å være utpå også om vinteren, så har jeg blitt veldig glad i milde vintre! Ja til global oppvarming! Nei til is og minusgrader!
Sånn omtrent… 😀
Nuvel. Dette innlegget ble egentlig skrevet på søndag og publisert på båtloggen til Båtfolk på Facebook. Da avsluttet jeg med å skrive at jeg håpet på en tur mandag, altså i går, men dengang ei. Jeg hadde nemlig fri og kunne derfor komme meg utpå relativt tidlig – i alle fall så snart jeg kom meg opp av senga. Selv om det var meldt et par minusgrader og delvis overskyet gjorde ikke det noe ettersom det var meldt lite vind også – så da lå alt til rette for en tur…
Trodde jeg. For mandag kom selvsagt det eneste jeg vel ikke har nevnt fram til nå, som også kan stikke kjepper i hjula, og det var tåken! For tåka var så tykk at jeg såvidt kunne se båten min på båthavnas webkamera, så da ble det ikke noen tur mandag heller…
I dag koser jeg meg på min andre fridag, men med rederinnen i armkroken på et sted uten båt og sjø…Så er det jobb igjen, og kommende helg er neste sjanse!
I tilfelle noen av sjefene mine leser dette, så får jeg understreke at jeg tross alt trives veldig godt på jobben, så det kunne ha vært mye verre! 🙂