Omtrent i rute fortsatte jeg turen inn til Bakke onsdag morgen. Med sekk og egen dusjprotese på ryggen hadde jeg med nød og neppe klart å manøvrere meg ut av båten på en gyngende og smal utrigger og i land – og tilbake om bord. Uten å falle i sjøen! Båtnaboen hjalp meg deretter med å få om bord strømkabel og baugfortøyning, og deretter var det bare å sette kursen innover Iddefjorden igjen – for første gang siden november 2015. Målet var å rekke middagen på Bakke.
Opprinnelig var planen å rekke lunsjen, men etter det lange strekket dagen før måtte jeg rett og slett hvile meg ut, og i tillegg dusje i serviceanlegget til gjestehavna, så klokka var over halv tolv da jeg la ut fra Halden. Så det måtte bli middagen som mål istedenfor.
Været var flott denne september formiddagen, lite sjø og blå himmel og sol og rundt 15 plussgrader. Det ble t-skjorte og vest som bekledning også denne gangen. Jeg sto i kontakt med rederinnen, som skulle ut på tur med amputasjonsgruppa (hun er ikke amputert, men skulle være med på turen) som ble ledet av fysioterapeuten som var min «sjef» under oppholdet. Så meningen var at jeg skulle være følgebåt med rederinnen, kaffe og te og kjeks til resten av kanogruppa.
Det er egentlig ikke veldig langt inn til Bakke, men jeg tøffer jo ganske sakte, og var i tillegg en halvtime forsinket, men jeg fikk øye på gjengen i det de første kanoene begynte å sige ut fra møtestedet. Ti minutter senere var jeg på plass ved steinbrygga og fikk buksert rederinnen og provianten om bord. De ble kyss, klapp og klem før vi la fra for å ta igjen kanogjengen, med rederinnen ivrig filmende og fotograferende. Jeg ble instruert til å stoppe litt og ta ekstra sving her og der for at hun skulle bli fornøyd med opptakene.
Vi passerte det gamle fergeleiet (det var opprinnelig et lite fergeleie som gikk fra Frantzebakke (tror det er det det heter) og til svenske Krokstrand på den andre siden. Nå er det et bolighus idyllisk rett i vannkanten – som forøvrig eies av selveste Ole-i-Dole. Turen gikk forbi dette huset og deretter flytebrygga til Bakke Camping – der det var god plass. Jeg hadde ringt campingplassen på forhånd og forhørt meg om jeg kunne ligge der, og de var som alltid positive.
Kanofølget padlet i retning et lite sted med en liten brygge, arsteplass og noen få småbåter – og såvidt jeg kunne se på kartet heter det Folkå der vi til slutt la til. Vi tok nemlig en liten rudne ved campingplassen slik at filmregissøren jeg hadde som mannskap kunne få tatt de opptakene hun ville. Deretter la vil til på kortsiden av en litt sliten brygge og kunne forsyne kanofolket med kaffe og kjeks. Det viste seg at en av dem hadde båt selv – så jeg er ikke den eneste enbeinte skipper som befinner meg på sjøen! 😀
Etter en hyggelig rast tok jeg båter innover fjorden igjen, til de to grensestøttene som er solid plassert midtveis i fjorden like før det begynner å bli litt for grunt for meg til å tøffe videre. Jeg mener jeg ble fortalt for et stund siden av en som var lokalkjent i området at det hadde vært planer om å lage en kanal fra utløpet av Iddefjorden og inn i Sverige. Deretter snudde vi og dro inn til Bakke Camping og fortøyde båten på en egnet plass før vi ruslet opp til Bakke.
Der ble jeg tatt veldig godt imot av alle blant personalet. Tror samtlige husket meg selv om det var to år siden jeg hadde vært der! Middagen smakte som vanlig aldeles utmerket – maten på Bakke er alene god nok grunn til å søke seg dit for rehabilitering spør du meg! – og det var på en måte litt godt å være tilbake.
Etter kveldsmaten ruslet jeg tilbake til båten for å sove der, å få en ekstra seng inn på rommet til rederinnen kostet mer enn det smakte, så derfor ble det overnatting i båten. Det gikk fint det, selv om det ikke var strøm på den enkle brygga på campingplassen, så frøs jeg ikke. Men jeg hadde feilberegnet litt så jeg da jeg kom ned. Det var nemlig blitt bekmørkt i området, og det var ikke noe lys på brygga, så jeg valgte å legge meg ned på alle fire og krabbe ut på utriggeren for å komme meg opp i båten.
Med dårlig balanse fra før, krykke og ujevnt underlag, og totalt mørke – så kjente jeg på at det ikke var trygt elelr ga meg noen god følelse å prøve å komme meg om bord i stående, vaklende stilling…
Dagen etter ble noe mer dramatisk enn jeg hadde planlagt, men det får du lese om i neste innlegg, som kommer i romjulen.
Related Images:
