I gang med miljøhåven

Tidligere i sommer kjøpte jeg inn en håv til båten. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg har skaffet meg det siden jeg ikke fisker? Det skal jeg svare på nå, for stikkord her er plast og miljø. Derfor kaller jeg håven for miljøhåven.

Det er en kjent sak at plast er i ferd med å bli en av verdens største miljøkatastrofer. Plast som kastes i havet brytes ikke ned på mange hundre år. For eksempel tar det 200 år før en enkel plastpose brytes ned (men bare sekunder på å skape motortrøbbel hvis den kommer i propellen!) og en plastflaske nærmere 450 år!

Miljøhåven er på plass!

70 prosent av plasten som havner i sjøen havner på havbunnen, mens henholdsvis 15 prosent flyter rundt i havet og samme mengde havner i fjæra og på strender. Og mikroplasten er i ferd med å bli et større og større problem – en av grunnene til at jeg i år har valgt å få vasket båten under istedenfor å smøre på bunnstoff – en av de store kildene til maritim forsøpling.

Som båtfolk bør vi være vårt ansvar bevisst for å ta vare på det elementet vi alle trives så godt i, og som gir oss så mange gleder. Selv om jeg kjører rundt i en forurensende dieselmotor så prøver jeg å utgjøre en liten forskjell. 

Mange bekker små gjør en står å – er en setning jeg husker fra ABC-en på skolen – og det er den læresetningen jeg nå prøver å leve etter når jeg er ute i båten. Det betyr selvsagt det innlysende: At jeg ikke kaster søppel over bord, men legger det i søppelposer som kastes i søppelkasser når jeg er på land. Det betyr også at jeg gjerne blir med på strandryddeprosjekter når jeg kan.

Og det er også utgangspunktet for at jeg har skaffet meg en håv.

Jeg støter nemlig omtrent på hver eneste tur med båten på noe plast som flyter rundt, det være seg brusflasker eller plastposer – eller andre former for søppel.

Også Oslofjordmuseet tar forurensing av havet på alvor.

Miljøhåven er derfor anskaffet for at jeg enkelt kan plukke opp opp ting som flyter når jeg er ute og tøffer på fjorden. I min fart har jeg mulighet til å plukke opp slike ting med håven uten altfor store problemer. Og det har jeg begynt med i all beskjedenhet på de siste turene.

På siste tur til Vollen oppdaget ungdommene jeg hadde med meg om bord at jeg hadde håven, og det gikk nesten sport i det å plukke opp søppel på siste del av turen inn mot Honnørbrygga. Det ble plastflasker, plastposer,en isoporbit og en såpebeholder med flytende såpe!

På høyre side av denne bloggen har jeg nå lagt til en oversikt over hva jeg så langt, alene eller med hjelp fra passasjerer, har plukket opp fra sjøen. Den vil bli oppdatert fortløpende.

Noe av det som er rensket opp fra havet med miljøhåven så langt.

Hvis flaskene er pantbare gjør jeg nettopp det – panter dem – og da skal jeg holde regnskap på hvor mye jeg panter på denne måten, for på slutten av året gi disse pengene til Marinreparatørene – en organisasjon som jobber spesielt med å forbedre miljøet i Indre Oslofjord – der jeg hovedsaklig har min tumleplass.

Organisasjonen står bak blant annet flere oppryddingsaksjoner både på og under vann og samarbeider blant annet med Strandryddedagen. De har også etablert flere kunstige rev for å få opp hummerbestanden i fjorden.

Jeg har også bestemt meg for at alt i pant som havner i båten, også av drikke som kjøpes og konsumeres om bord, skal havne på samme konto. Det blir nok noen hundrelapper i løpet av året, skulle jeg tro.

En liten skjerv og kanskje en symbolsk handling, men hvis alle som har småbåter i Oslofjorden begynner å samle opp søppel de ser i havet, når de har anledning til det, så vil det nettopp bli til «alle bekker små» og dermed faktisk bidra til et litt bedre miljø. Og hvis alle som er ubetenksomme nok til å kaste søppel på sjøen samtidig slutter med det, så når vi enda lenger!

Å være miljøbevisst er også en del av godt sjømannskap!

Related Images: