I dag skulle jeg vel etter planen forlengst ha startet på andre etappe på båtferien min, ut fra Horten, med mål om å komme meg til Stavern i løpet av ettermiddagen. Men jeg ligger fortsatt i båthavna på Oksval.
Det er ikke noe voldsom dramatikk i det, men det betyr i alle fall at planen om å kanskje stikke innom Sverige på turen ned til Sørlandet er droppet. Har jeg tid og været tillater det gjør jeg kanskje det på returen.
Men avgjørelsen om å droppe Sverigeturen ble tatt allerede før jeg var klar over at jeg måtte utsette avgangen, på grunn av været. Planen var likevel å starte onsdag og komme meg så langt som mulig – altså Stavern – innen uværet for alvor slår seg løs fredag, for deretter å fortsette på lørdag. En av årsakene er været, en annen at jeg fortsatt venter på kofferten fra feriene vår i Sør-Frankrike.
Det var nemlig kaos på flyplassen i Nice da vi dro. Et datasammenbrudd sørget for at det ikke gikk fly på flere timer fordi hverken bagasjeinnsjekk, rullebånd eller sikkerhetskontroller kunne gjennomføres. Da det endelig kom i gang igjen gikk fremdeles ikke bagasjebåndet ved innsjekk, så alle kofferter ble stående på flyplassgulvet med sperrebånd rundt…
Jeg tenkte mitt når vi gikk om bord i flyet, og jeg fikk rett. Nå er det torsdag, vi ankom Gardermoen sist lørdag, og ingen av oss har fått koffertene våre! Det er ingen stor katastrofe for meg, men min koffert inneholder blant annet dusjbeinet mitt, som jeg bruker når jeg dusjer, og det ville vært veldig fint å fått det med seg på båtferien slik at jeg slipper å sitte på en stol når jeg dusjer i gjestehavnene.
Så jeg venter til lørdag og håper å ha fått kofferten innen da! Hvis ikke får jeg bare dra videre og innrette meg etter det. Jeg har en campingstol om bord som jeg kan bruke i verste fall.
Men turkontoen for august ble i det minste åpnet i går. Opprinnelig var det meningen at turen skulle gå til Oscarsborg, og at turfølget skulle hoppe av der og ta enten hurtigbåten eller buss tilbake til Oslo slik at jeg kunne fortsette med båtferien min utover fjorden.
Men så viste det seg at hurtigbåten ikke gikk på ettermiddag/kveld tilbake til Oslo på ukedagene, og meteorologene meldte om ustadig vær, så da ble eldstedattera og samboeren med meg til Vollen istedenfor. Rederinnen skulle også ha vært med, men måtte melde avbud, så da ble det oss tre.
Været skulle som sagt være varierende. Ved 9-tiden på morgenen meldte Yr at det skulle småregne litt fram til 11, deretter skulle det være opphold til rundt 15-16 og fra rundt 18 skulle det bli litt lyn og torden.
Vel, lyn og torden kom allerede da jeg passerte Nakholmen rundt halv tolv, og det pøste ned. Da jeg hentet reisefølget på Honnørbrygga var det et lett opphold, men på vei ut igjen kom regnet, som holdt seg til Høyerholmen før det ble et lite opphold og begynte å regne igjen like før ankomst Vollen.
Vi fortøyde som eneste båt på den lange flytegjestebrygga. Det fine med Vollen er at man kan ligge gratis der et par timer, og vi ruslet derfor bort mot Oslofjordmuseet, som ungdommene ikke hadde vært på før. Jeg må ha vært litt av et syn der jeg gikk på land i shorts og regnjakke!
Jeg var litt usikker på om jeg kunne legge til ved selve museet, jeg gjorde jo det i fjor, men valgte gjestebrygga på Vollen denne gangen. Da jeg pratet med en hyggelig museumsvakt (som husket meg fra forrige besøk i fjor) så fikk jeg klar beskjed om at det bare var å legge til der. Han var noe skuffet over at jeg ikke ankom med båt denne gangen – han hadde faktisk lest denne bloggen – men ble beroliget da jeg kunne fortelle at joda, det gjorde jeg, men at jeg lå på gjestebrygga lenger inn.
Og på nettsidene til museet ser jeg jo også at det står at brygga utenfor museet er ment for både museumsbåter og gjester til museet. Med en Nidelv fra 1974 passer jeg jo bra inn der! Neste gang legger jeg til der!
Dette er vel tredje eller fjerde gang jeg var på museet, som er lite og koselig. Og jeg ser at de forandrer litt på utstillingen for hver gang jeg er der, ikke mye riktignok, men litt. Museet inneholder selvsagt båter, i både tre og plast. Blant annet With-jolla av samme type som den jeg nærmest vokste opp i. Båtbyggerkunst, kystkultur og miljøvern er også viktige faktorer i utstillingen.
Det som er i vinden når det gjelder museet nå for tiden er jo selvsagt hjemkomsten til polarskuta Maud – som Roald Amundsen fikk bygget nettopp på Vollen for 100 år siden.
Jeg skrev en sak om Maud på jobben i juni, den kan du lese via en av NTBs kunder her – ABC Nyheter – og er blant annet derfor ganske så interessert i dette. Murphys lov gjør at jeg selvsagt er på Sørlandet med båten når Maud – som er under slep på en lekter – ankommer Vollen 100 år etter at hun ble sjøsatt der, noe som irriterer meg voldsomt – men jeg dropper ikke båtferien av den grunn.
Jeg ble tipset om at jeg jo kunne følge slepet på Marine Traffic der slepebåten Tandberg Polar er registrert, så håpet er at jeg på veien til Sørlandet kanskje passerer slepet på nært hold, slik at jeg får en titt.
Maud ankommer Vollen lørdag 18. august, og det legges opp til en stor folkefest denne lørdagen, med storband og kaker, taler og stor festivitas, lansering av et nytt hefte om båtbyggeren Christian Jensen og intervjuer med etterkommere av de som var med på Maud-ekspedisjonen. Les mer om det på Oslofjordmuseets sider! Er du båt og/eller historieinteressert er det bare å krysse av for denne dagen i almanakken!
Men dette arrangementet går altså av stabelen når jeg etter planen befinner meg utenfor Kristiansand… Meningen er at Maud ligger i Vollen lørdag for deretter å bli slept inn i Bunnefjorden utenfor Roald Amundsens gamle hjem på Svartskog. Jeg har ennå ikke vært i land der, men tøffet forbi et par ganger.
Deretter skal Maud til Tofte der det skal bygges et slags «hus» over henne. Meningen er jo at skuta skal få sitt eget permanente utstillingshus på Vollen, men politikere er en sjelden rase og det er visst derfor ennå ikke kommet til noen enighet om hvor denne bygningen skal stå! Det blir i nærheten av museet, det er vel omtrent det eneste som er klart.
Nå må lokalpolitikerne (og eventuelt fylkespolitikere hvis fylkeskommunen også er involvert) skjære igjennom og komme til en enighet om hvor det skal stå, og ordne finansieringen slik at Maud får hvile der hun ble bygget!
Velvel, vi tilbragte vel halvannen time i museet, og ungdommene lekte seg både i robåtsimulatoren og kappkjørte med strikkbåter før de var fornøyde! 🙂 Koselig med ungdommer som ikke er redd for å være litt barnslige innimellom! Å prøvesitte en gammel Herwa falt også i smak.
Vi rakk såvidt å komme oss ut av museet før det stengte, og hadde en drøy halvtime til overs før «gratisparkeringen» ved gjestebrygga var over, så da ble det en kaffepause på Kafé Oscar.
Siden jeg nettopp er hjemkommet fra Frankrike, så ble det et par makroner på meg, samt et stykke ostekake. Smakte himmelsk!
Siden det nå var oppholdsvær fant vi oss en plass ute, og fikk dermed nyte den fantastiske utsikten fra kafeen! Mens vi hadde vært inne på museet hadde det lagt seg en båt til på gjestebrygga, helt ytterst. Tydelig at hovedsesongen for fellesferiebåtfolket nå er over.
Nettopp derfor at jeg har valgt å dra avgårde på båtferie nå, da slipper jeg kø og stappfulle havner. Men det er jo et sjansespill med tanke på været. Foreløpig ser det greit ut i dagene framover, bare vi får unnagjort fredagens uvær…
Ett av forslagene til plassering av Maud-huset er forøvrig rett nedenfor kafeen, men såvidt jeg forstod var dette ikke lenger aktuelt.
Siden jeg hadde med meg samboeren til eldstedattera, fant jeg ut at han kunne hjelpe meg litt med motoren før vi dro fra Vollen. I en drøy måneds tid har jeg nemlig hatt problemer med å starte motoren, og jeg har vært inne på tanken om å kjøpe et nytt batteri. Biltema-batteriet som jeg har nå har vært i båten siden jeg kjøpte den, og jeg vet ikke hvor lenge det har vært her før jeg overtok. Men når jeg satt og svettet i Sør-Frankrike kom jeg på en soleklar detalj som jeg hadde glemt å sjekke.
For fire år siden hadde jeg nemlig noe av det samme problemet, og oppdaget at drivreima til motoren hadde røket. Jeg var ganske fornøyd den gangen etter at jeg klarte å sette på en ny alene! Jeg med tolv tommeltotter! Så når jeg var tilbake fra utenlandsferien var det drivreima som jeg sjekket omtrent med en gang jeg var tilbake i båten. Og ganske riktig, røket var den ikke, men den var i ferd med å ryke og hadde masse knekker og hakk i seg.
Så dermed plukket jeg fram reservereima og spurte om min aspirerende svigersønn kunne hjelpe til, noe han sa ja til. Han hadde jo erfaringer med å bytte drivreim på russebussen, så det skulle gå greit…
Halvannen time senere var jobben gjort, og både han og jeg kunne konstatere at å skifte drivreim på en båtmotor med veldig trangt motorrom er noe helt annet enn å bytte på en russebuss…
For å bytte reima må dynamoen skrues av, den nye reima settes på og dynamoen skrues på igjen. Det høres jo enkelt ut, men etterhvert som han slet og bannet kom minnet om mine bravader da jeg byttet reim forrige gang sterkere tilbake. For det er en skikkelig drittjobb!
Problemet er at det skal så lite til for at dynamoen sklir tilbake når den skal skrues fast, at strammingen av reima blir helt feil. Etter mye om og men klarte han det til slutt! Reima satt riktig på og dermed blir batteriet ladet uten problemer mens motoren går. Jeg har ikke for vane å putte på batteriladeren hver gang etter en båttur heller, så det er greit at motoren sørger for ladingen slik den skal!
Siden reima var omtrent ødelagt lå den så svakt og slapt på at det ikke ble noe lading i det hele tatt. Den har fungert helt fint i fire år, men nå i sommer ble det altså for mye. Jeg vet ikke hvor lang tid det er vanlig at en slik reim skal holde i en båtmotor, men det skal jo innrømmes at denne motoren virkelig får kjørt seg med meg som båteier, så det er kanskje ikke unormal slitasje.
Vi kom oss etterhvert avgårde fra Vollen, og da begynte selvsagt regnet å falle, så kort tid etter at vi hadde passert Konglungen måtte kalesjen på igjen. Skurene kom med ujevne mellomrom på vei tilbake til Oslo, og etter at jeg hadde satt av ungdommene igjen og takket for turen, så kom det et nytt og skikkelig skybrudd på vei over til Oksval.
En flott tur uansett, og nå skal jeg benytte finværet i dag til nok en tur, ta det med ro i uværet i morgen og deretter etter planen kaste loss på lørdag.
Related Images:
