Neste etappe på denne båtferien ble en av de koseligste og hyggeligste på hele ferien. Først tøffet jeg over fjorden fra Kristiansand til Dvergsnestangen og deretter til idylliske Stokken der jeg traff en båtkollega som jeg ikke hadde sett siden 1975!
Da jeg sa ha det til yngstejenta seks dager tidligere og fortsatte båtferien nedover Sørlandet, så avtalte vi at jeg skulle stikke innom henne på veien tilbake. Og siden jeg fant passet hennes i den tomme kofferten som jeg tok med meg tilbake, så var det også et høyst nødvendig besøk!
Vi avtalte at jeg skulle komme innom ved lunsjtid og hilse på henne, og som sagt, så gjort. Nå visste jeg jo hvor jeg skulle fortøye ved skolen, men jeg regnet med at jeg måtte improvisere litt. Forrige gang hadde nemlig skolen lagt til rette for meg ved å flytte en av båtene som lå ved flytebryggen slik at jeg enkelt kunne fortøye der, men denne gangen hadde jeg ikke kontaktet skolen på forhånd.
Og da jeg kom fram til Dvergsnestangen så jeg da også at det lå andre båter ved flytebrygga. Men noen utfordringer skal man jo ha, så da var det bare å legge skuta på utsiden av en rib som lå der og deretter klatre over for å komme meg på brygga. Det hele gikk faktisk ganske så smertefritt, selv om jeg holdt på å miste balansen da jeg skulle gå om bord i riben og deretter opp på brygga.
Det gikk heldigvis bra, og jeg kan krysse av for en ny erfaring i boka. Victoria var på vei ned til meg og jeg møtte henne på veien opp til skolen. Det ble en god klem før vi gikk opp til leiligheten som hun deler med fem andre jenter. De bor to og to på rommene, men har felles stue og kjøkkenkrok og bad.
Hun fikk passet sitt og kunne fortelle at hun stortrivdes. Vi snakket litt sammen, kjøpte en is på kiosken inne på området, og ruslet tilbake mot båten. Deretter ble det nok en god klem før hun hjalp meg om bord igjen og jeg tøffet ut fra den lille bukta.
De to eldste gikk også på folkehøgskole, begge to på Danvik som ligger i Drammen, som ikke ligger lengre unna enn en halvtimes togtur, men når Victoria skulle velge skole havnet hun altså helt nede på Sørlandet. Så det kommer til å gå en stund før vi sees igjen.
Jeg har selv gått på folkehøgskole og anbefaler det til alle som har ungdommer som tenker på det.
Ruta nå gikk i samme lei som da jeg var på vei sørover, bortsett fra at jeg tok en avstikker til øya Stokken. Der skulle jeg møte Jan Helge, egentlig en barndomskamerat av min ni år eldre bror. Han flyttet fra fødebyen min i 1975, og siden da har jeg ikke sett ham.
Men da jeg kjøpte Bergtatt i 2013 og ganske raskt meldte meg inn i gruppa til Nidelvklubben på Facebook, så fikk jeg raskt en melding i innboksen fra Jan Helge, som lurte på om jeg husket ham, noe jeg selvsagt gjorde. Mora hans og mora mi var nemlig gode venninner og jeg var ofte med på besøk til dem.
Jan Helge hadde vel en Nidelv 28 da jeg meldte meg inn i Nidelvklubben, men har senere fått seg en noe større Viknes. Opp gjennom årene har jeg fått mange gode tips fra han og de andre i Nidelvklubben, så det var jo en selvfølge at vi måtte møtes når jeg først var i nærområdet hans ettersom han bor rett utenfor Kristiansand.
Etappen fra Dvergsnestangen til Stokken var unnagjort på drøye halvtimen, så dette var en av de absolutt korteste etappene på denne ferien!
Jeg fant Stokken lett etter å på forhånd ha sjekket kartet nøye, samt fått tips fra Jan Helge. Det lå vel rundt seks båter pent etter hverandre langs en lang brygge, og tradisjonen tro peilte jeg meg inn på et sted helt bakerst…
Men Jan Helge vinket på meg og sa at det var akkurat plass nok foran hans båt til at jeg kunne legge meg inn der, så da tøffet jeg forbi de andre båtene og havnet helt fremst på brygga. Og ganske riktig, det var plass nok!
Gjensynet med Jan Helge var hjertelig, og vi fant tonen med en gang. Vi har jo hatt kontakt på Facebook i de snart fem årene jeg har hatt båten, men ikke møttes før nå. Selv om han først og fremst var en kamerat av broren min så husket jeg jo ham veldig godt. Og det var morsomt å treffes.
Stokken viste seg å være en idyllisk liten perle. Og nok en gang var det altså lokalkunnskap som gjorde at jeg havnet der, jeg ville garantert ha tøffet forbi uten å å vite hva jeg gikk glipp av hvis ikke Jan Helge hadde invitert meg.
Det ble masse prat og oppfriskning på hva som hadde skjedd siden 1975… og etterhvert fikk jeg hilse på kone og sønner, som kom fra fotballturnering på fastlandet. Og deretter ble det middag om bord i båten med det passende navnet «Gleda».
Stokken ble fylt opp ettersom dagen ble til kveld og flere av de som var i båtene samlet seg rundt bålplassen når det begynte å mørkne. Utstyrt med mat og drikke av ymse kaliber gikk praten livlig rundt bålet til langt på natt med skipperskrøner og vitser.
En meget hyggelig kveld som oppsummerer noe av essensen med båtlivet, der man bokstavelig talt ble tatt inn i varmen av en gjeng med fremmede mennesker som ikke har annet til felles enn interessen for båt.
Morsomt forøvrig å få vite en stund etterpå at en av de første utfluktene yngstejenta hadde på folkehøgskolen gikk nettopp til Stokken noen få dager etter at jeg hadde vært der. Da satt også hun rundt bålet på den samme bålplassen!
Dagen etter ble det frokost og tid til en liten samtale igjen før avgang. Ettersom det var meldt at det skulle blåse opp var allerede avgjørelsen tatt om at jeg måtte starte relativt tidlig. Flere hadde anbefalt meg å dra gjennom «Skippergada», et trangt sund mellom Vestre og Østre Randøya. Og ettersom sundet jo var rett ved siden av der jeg lå passet det jo bra å starte neste etappe ved å gå gjennom sundet.
Men det får du ikke lese om før neste innlegg!
Related Images:
