Rederinnen har tatt båtførerprøven!

Omtrent helt siden rederinnen fikk sin første båttur i gamlebåten, har hun snakket om å selv ta båtførerprøven. Lysten til å ta den ble vel gjenoppfrisket og økt betraktelig da jeg byttet ut snekka med nybåten, og sist uke tok hun prøven – og bestod!

Nå skal det sies at det nok ikke er bare på grunn av den nye doningen min at hun har tatt båtførerprøven, hun går med planer om å skaffe seg en mindre liten båt, rundt 14 fot, som hun kan benytte ved familiens feriested om sommeren.

Men jeg regner med at hun kanskje nå blir noe ivrigere over å overta rattet på Bergtatt framover, for å få litt mer praktisk kunnskap. For akkurat som jeg da jeg tok prøven i 2014, så følte jeg at noe liksom manglet. Jeg er derfor veldig for ideen om at båtførerprøven også burde innebære en praktisk del. Det ville kanskje gjøre det å ta båtførerbeviset noe dyrere, men om det samtidig kunne øke kunnskapen om båtlivet og føre til bedre sjømannsskap hos folk, hvorfor ikke?

Reder og rederinne i Mossesundet. Foto: Trond Svenning

Skal man for eksempel ta et internasjonalt båtførersertifikat så holder det ikke å vise til det norske båtførerbeviset – det er ikke godt nok. Man må gjennom en praktisk prøve i både navigasjon og manøvrering før man får et slikt. Og jeg sliter med å forstå hvorfor det ikke burde være det samme kravet i Norge.

Det er dessverre et faktum at selv om nordmenn flest visstnok skal være født med ski på bena (gjelder ikke meg) så er det fleste av oss ikke vokst opp eller født i en båt – det beviser mange tullinger på sjøen omtrent hver dag!

Velvel, nok om det. Det er i alle fall på tide å gratulere rederinnen med vel gjennomført båtførerprøve! Såvidt jeg kan huske hadde hun samme prosent som meg, 98 prosent korrekt. Ifølge det gamle pensumet som jeg hadde, betød det to feil av 50 spørsmål. Hvordan det nye er vet jeg ikke, om det er flere spørsmål, eller bare noen utskiftninger.

Selv slet jeg mest med det som har med seilbåter å gjøre, mens rederinnen forteller at hun slet mest med å stikke ut en kurs på papirkart. Å finne en posisjon gikk greit, men å sette en kurs var visst verre. Så jeg får oppfriske kunnskapene mine slik at jeg forhåpentligvis kan være en støtte for henne i dette.

Det skal innrømmes at selv om jeg har papirkart i båten (i år har jeg   var spesielt dedikert til faktisk kjøpt inn tre nye sett, ett av dem over områder jeg har kart fra før) så bruker jeg dem ikke veldig mye i praksis. Jeg sitter gjerne og kikker på dem og “ser litt framover” og jeg leter meg gjerne til en posisjon som er oppgitt i for eksempel en av disse havnebøkene/guidene jeg har, men det er sjelden jeg bruker dem til praktisk navigering.

Samtidig har jeg også brukt dem i praksis – men det er helt tilbake til sommeren 2014… Da var jeg på min første Sverigetur med båten, og brukte iPad og mobil for å holde meg orientert. Da jeg tøffet ut av Kostersundet og skulle tråkle meg gjennom det urene farvannet i Syd-Koster, gikk begge deler i svart. De gratisappene jeg brukte viste seg nemlig å ikke ha kart over Sverige lenger enn til grenseområdet ved Strömstad og Syd-Koster og dekningen på mobilnettet var i tillegg for dårlig.

Men jeg hadde jo kjøpt inn papirkart – også ett som var spesielt dedikert til Syd-Koster – og stoppet båten, fant fram papirkartet og kikket meg rundt for å orientere meg. Deretter tåklet jeg meg ut av Syd-Koster uten å gå på grunn og fortsatte til Havstenssund og Kalvön. Så etter denne hendelsen har jeg alltid hatt papirkart om bord!

Men nok en gang, gratulerer til rederinnen – og nå venter jeg på at døtrene mine skal gjøre det samme! De har jo begge snakket om å gjøre det, og yngstejenta skulle egentlig ta kurset på folkehøgskolen som valgfag, men det ble avlyst fordi det var for få som meldte seg på, om jeg husker riktig.

 

 

Legg gjerne inn en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: