Svipptur til Fjällbacka – del 2

Jeg lovte å følge opp innlegget fra tidligere i sommer om svippturen som jeg og Victoria tok til Fjällbacka i Sverige. Og dette innlegget handler om returen, der jeg fikk besøkt nok et nytt sted og fikk et møte med en irsk seilbåtskipper som ble noe uvanlig.

Det var jo Victorias første besøk i Fjällbacka, så vi gikk litt rundt på stedet og jeg visste henne noen av de stedene jeg nå hadde litt kjennskap til etter mitt forrige besøk med rederinnen. 

Vi gikk opp til butikken og handlet inn litt mat og drikke, og etterpå bestemte vi oss for å spandere på oss noe mat på land. Etter litt fram og tilbake endte vi opp på restauranten som ligger rett overfor gjestehavna, i andre etasje der det på den ene siden er en båtutstyrsbutikk, og på den andre enden serviceanlegget til gjestehavna. Klarer i farta ikke å huske hva den het!

Vi ble tatt godt og hyggelig imot og maten viste seg å være både greit priset og ganske så god. Så vi ble begge mette og fornøyde. Siden vi ankom på sen ettermiddag ble det til at vi gikk tidlig til køys. Dagen etter skulle vi dra igjen, tilbake til Norge, men vi hadde tenkt å stå såpass tidlig opp at vi rakk en tur på på høyden.

Fjällbacka by night…

For å gjøre en lang historie kort, så gjorde vi ikke det. Vi sto såpass sent opp at vi måtte velge mellom shopping og tur opp på berget. Det hele endte med at Victoria dro på shopping og jeg tok en dusj! Så da får det bli utsiktstur neste gang! Med båten jeg har nå kan jeg jo faktisk rekke fra Nesodden til Fjällbacka på én dag, så en helgetur for eksempel, er fullt mulig. 

Victoria viser fram en fin sommerkjole innkjøpt i Fjällbacka.

Vi lå forøvrig ved siden av en fin Nidelv 28 – og etter å ha pratet litt med de om bord der, så spurte de om jeg var medlem i Nidelvklubben, for det viste seg at skipperen om bord hadde lest mange av mine beretninger og var klar over hvem jeg var. En enbeint skipper er jo ganske gjenkjennelig, for å si det slik. Og medlem i Nidelvklubben både var og er jeg fortsatt!

Victoria kom tilbake med både Pepsi-Max og en fin og nydelig kjole, så da ble vi begge ganske så fornøyde med oppholdet! Vi dro avgårde rett før klokka 12, og satte nå kursen hjemover. Det var ganske så pent vær, men sola kom og gikk litt. Det blåste ikke overvettes mye, men på grunn av passasjeren tok jeg indre lei til Gula Humpen. Og da snakker jeg om indre, indre lei.

Det betød inn forbi Tanumsstrand for å så ta til babord ved Grebbestad og deretter på innsiden av Lökholmen og deretter på innsiden av Bastholmen og Källarholmen. Deretter ut over Gula Humpen på det omtrent korteste strekket man kan ta i åpent hav, og med litt guffe på gassen så var vi over og inn mot Havstenssund på ti minutter! Det er fordelen med å ha litt ekstra motorkraft når man trenger det!

I Havstenssund bestemte vi oss for å ta en liten pause, og tok en titt i båtutstyrsbutikken -endte opp med å bare kjøpe et par pakker servietter med maritimt motiv – selv om det var ganske mye mer jeg egentlig kunne ha tenkt meg der…

På vei tilbake til båten sendte jeg en tekstmelding til et vennepar som hadde vært i området da vi dro nedover dagen før, for å høre om hvor de var nå. Det viste seg at de ikke hadde rørt på seg side i går og fremdeles lå på et lite sted i nærheten – Kalvö – som er et lite, stille og idyllisk lite sted. 

På utsiden av gode båtvenner på Kalvö

Så da bestemte vi oss for å ta en liten svipptur dit, det var jo bare knappe 20 minutter, for å hilse på dem og ta et par timers pause. De fortalte at det var ganske fullt der (ikke overraskende, det er bare plass til en håndfull båter), men at vi i verste fall kunne legge oss på utsiden av dem.

Da vi kom fram måtte vi ligge litt utenfor og vente på en seilbåt som skulle ut, og deretter la vi oss på utsiden. Dette er noe jeg ikke er så vant til å gjøre, både fordi jeg egentlig ikke liker det pluss at jeg jo som hovedregel prøver å dra ut med båten når det ikke er så fullt, men denne gangen måtte jeg bare til pers! Og det gikk jo knirkefritt. Litt annerledes blir det jo også når det er venner man legger seg utpå.

Og med den litt større og høyere båten jeg nå har, så er det også lettere for meg å klatre over til den andre båten.

Kalvö

Det ble et hyggelig gjensyn (strengt tatt ikke mer enn halvannen måned siden sist vi møttes), med gode båt- og musikkvenner, og det gikk ikke lang tid før vi bestemte oss for at her kunne vi like gjerne bli over til dagen etter. Den roen og idyllen som Kalvö kunne by på var bare for fristende!

Victoria og søstera hennes har faktisk vært her da de var med i gamlebåten i 2016, med Victoria kjente seg ikke igjen med en gang. Dagen endte med at jeg tok meg en liten tur på øya mens Victoria nesten badet fra badeplattformen, og deretter ble det grilling på land sammen med våre båtvenner.

Kalvö

Dagen etter ble det felles avreise ettersom vi begge hadde tenkt oss inn til Strömstad for en liten siste handlerunde. Våre båtvenner skulle deretter til Koster for å ligge der de siste dagene av sin båtferie, mens vi skulle krysse grensen over Sekken.

Vi dro derfor samlet fra Kalvö og dro på utsiden forbi Svangen fyr. Deretter tok vi indre lei inn ved Råssö, noe båtvennene våre ikke hadde gjort før, så da kunne jeg vise dem en rute de ikke hadde prøvd. Jeg valgte å ikke ta ruta via Daftö-Vallö ettersom det er et par områder der som er veeeeldig grunne, men dro heller via innsiden av Tangenholmen og deretter gjennom det lille sundet ved Styrsö. Der stoppet båtkollegene opp og lurte litt, men valgte å følge meg gjennom.

Utenfor Strömstad satte nabobåten av rederinnen slik at hun kunne rekke Systembolaget, og siden det så veldig fullt ut i havna (det var det da også!) så dro størstemann inn først for å finne en plass. Det klarte han å finne, han la seg utenpå en seilbåt like ved SeaSea og ga klarsignal til meg, som fulgte etter og la meg på utsiden av ham igjen! Vi skulle jo bare være her en kort stund ettersom jeg og Victoria skulle inn for å handle litt.

På utsiden av utsiden av utsiden…

Jeg var litt spent på hvordan det ville gå å komme meg over til seilbåten også, men det viste seg å være uproblematisk. Den var ganske svær og hadde irsk flagg! Sjeldent syn. Akter satt det to ektepar og spiste da vi kom, og en av damene pekte på meg da jeg svingte protesen over rekka. At folk titter litt ekstra når jeg kommer gående i shorts og med en stang til ben er jeg jo vant til, så jeg tenkte ikke så mye på det. Men så pekte hun på sin sidemann, som viste seg å være hennes ektemann, og han reiset seg opp og dro opp den ene buksebenet. Det viste seg da at han også var amputert! På samme side og under kneet – akkurat som meg!

Så der sto det altså to enbeinte skippere og smilte til hverandre! Jeg angrer på at jeg ikke fikk tatt bilde av oss – for slike ting skjer vel ikke så ofte! De hadde stor fornøyelse av t-skjorta mi, som det sto “Retired Shark Trainer” på. Han hadde vært amputert i over 30 år, fikk jeg høre. Og hvis jeg forstod det riktig, så hadde de seilbåten liggende et sted i Sverige over vinteren, så dro de over om sommeren og tilbragte tiden med båten i Sverige, Norge, Danmark og andre nærliggende land. Det er jo også en måte å gjøre det på!

Etter at handlerunden var unnagjort bestemte jeg og Victoria oss for å dra avgårde. Victoria hadde igjen vært i kontakt – det var vel med SnapChat regner jeg med – med noen medelever fra folkehøgskolen som befant seg på Søndre Sandøy, og mens vi tøffet avgårde i retning Sekken så fikk hun endelig kontakt og bekreftet hvor vi skulle dra. Det viste seg å være en vanlig båtforening som hadde bryggeplasser, og jeg fant foreningen på nett og ringte havnesjefen på mobilen like etter at vi hadde kommet oss over Sekken, som var litt smågretten, men OK å forsere.

Jeg fikk svar idet jeg nærmet meg Nedgården, og han sa at jeg alltids kunne få presset meg inn i en båtplass ytterst. Det blåste endel og rett mot brygga, men siden vi ikke skulle være om bord, men være i land, så gjorde det ikke noe. I tillegg til havnevakta møtte også en av folkehøgskolekameratene til Victoria opp på brygga og hjalp til, så det hele gikk helt greit – men båsen var ganske så trang, så her måtte det fendres til den store gullmedalje!

Nedgården

Cafe Oline

Deretter trasket vi bortover til et sted som het Cafe Oline – som viste seg å være et ganske så koselig lite sted. Her ble det bestilt pizza – som smakte utmerket – og Victoria fikk hilst på enda en kamerat fra skolen. Vi dro derfra rett før en eller annen trubadur skulle sette i gang. Det var faktisk ganske så mange folk der også, så det er tydeligvis et populært sted. Og på toppen av alt – nettopp fordi vi skulle til kafeen, så lå vi gratis i båthavna, som bare tok betalt hvis vi skulle overnatte.

Men overnatting var ikke planen denne gangen, vi hadde en timeplan å forholde oss til, og jeg ville gjerne videre før det ble altfor mørkt. Også med tanke på at det var i ferd med å blåse litt opp.’Vi tok dermed farvel med folkehøgskolevennene og dro videre. Denne gangen tok jeg ikke indre lei om Brattholmen, men dro mot Skjærhalden og på utsiden av Homlungen for deretter å dra inn Løperen og deretter ut via Puttesund, over Lera og indre lei ved Strømtangen til Hankø.

Det hele gikk knirkefritt for seg, men jeg tøffet inn via Hankøsundet nok en gang med tanke på Victoria. Da vi kom ut ved Rauer var sjøen litt mer kranglete, og det begynte også å bli sent. Jeg fant derfor ut at vi kunne gå inn Krogstadfjorden og legge oss ved gjestebrygga på Makrellrød. Der er det både strøm og vann.

Så vi endte dagens etappe der, etter å ha vært nesten ti timer på tur – dog med to stopp og landhugg på noen timer hver!

Klar for avreise fra Nedgården

Dagen etter fortsatte vi turen, og første stopp ble i Moss der vi la til på båtplassen til båtvenner som nå har solgt båten. Vi ble invitert hjem til kaffe og hjemmebakt Pavlova-kake! Og selvsagt ble det snakket mye om båt, båtturer og turplanlegging. Alltid vanskelig å dra fra Trond og kona, men jeg måtte jo få Victoria hjem! 🙂

Hun ble etter hvert droppet av på Nesoddtangen mens jeg fortsatte en runde innom Osloøyene før jeg motstrebende la kursen inn til Sandvika og Lakseberget.

Makrellrød by night

Vi brukte altså fem dager på denne lille, improviserte turen til Fjällbacka, og den forløp ganske så knirkefritt. Vi fikk også en ekstra opplevelse på kjøpet, med Tall Ships Race i Fredrikstad. Selv med lange etapper opplevde vi mye og jeg tar nok ikke munnen for full når jeg sier at Victoria nok storkoste seg og ble veldig glad i nybåten. Hun fikk jo sin egen lugar akter, noe jeg tror hun trivdes veldig godt med! Og hun kom både til Fjällbacka og fikk møte venner. Kan jo ikke bli bedre det!

Nå må jeg bare se om jeg kan få ordnet det slik at også Sunniva kan komme seg til Fjällbacka i år! Vi kan jo dra fra Oslo på morgenen og være i Fjällbacka på kvelden samme dag, mens jeg fortsatt kjører ganske økonomisk, så det er fullt ut mulig å gjennomføre en slik svipptur på kortere tid også. Men alltid greit med noen dager i bakhånd!

 

 

%d bloggere liker dette: