Båtsesongen 2020 ble innledet forrige helg, da jeg søndag formiddag kom meg utpå i fint «vårvær» eller i forlenget «høstvær» – vi kan jo egentlig ikke si at vi har hatt noen vinter ennå. Jeg har hatt flere muligheter til å komme meg utpå etter nyttår, men på grunn av helsa og andre årsaker har det ikke blitt noen tur før nå.
Men søndag for litt over en uke siden kom jeg meg altså utpå noen timer! Det er litt rart dette, men jeg kan føle meg treg i hele kroppen og utilpass og tenke at jeg ikke orker å dra ut, og siden jeg har vært sykmeldt en stund nå, så må jeg innrømme at døgnrytmen min er helt ødelagt, men når jeg først kommer meg ned til båthavna så er det gjort.
Den dårlige formen har ført til at jeg har glippet på sjansen til å få flere fine turer i pent vær siden jeg ikke har klart å slepe kroppen ut av senga før langt utpå ettermiddagen mens mørket igjen har begynt å senke seg, slik som det er nå på denne tiden av året. Det blir mye titting på tv-serier og filmer på Netflix og andre steamingtjenester og jeg legger meg gjerne når andre står opp.
Tirsdag i forrige uke var jeg tidlig oppe fordi jeg hadde time på Ahus veldig tidlig. Jeg fikk nok ikke mer enn toppen to og en halv times dårlig søvn før jeg måtte opp igjen og på veien hjem var jeg stuptrøtt. Men jeg vurderte å pakke litt mat og drikke og dra ned til båten for å ta en tur til Oscarsborg og overnatte der (der er det vel fremdeles strøm på bryggene fordi gjestehavna blir brukt til vinteropplag for flere båter) og deretter dra tilbake dagen etter.
Men selv om lysten var stor, skjønte jeg at jeg rett og slett var for trøtt til at det ville vært forsvarlig å dra ut med båten, så jeg gikk og la meg istedenfor, og sov fra 11-tiden på formiddagen til Dagsrevyen begynte klokka 19…
Men det er litt rart med det, når jeg først klarer å tvinge meg til å dra ned til båten så blir formen bedre med en gang jeg er om bord. Trøttheten og uopplagtheten (er det et ord?) forsvinner som dugg for solen, og når motoren maler fornøyd under dekksplatene og jeg har den blå horisonten i sikte, så glemmer jeg totalt at jeg for kort tid siden var så sliten at jeg ikke trodde jeg ville orke en båttur…
Det er noe helt spesielt med å komme meg ombord, en slags livbøye for min mentale helse, for å si det litt svulstig… Den friske, salte sjølufta gjør godt både for sjelen og for kroppen.
Jeg har nevnt det før, noe en båtkollega ynder å si: -Båtliv burde vært på blå resept!
Og det er så utrolig godt sagt, det er ingen bedre måte å lade batteriene mine på enn å dra ut med båten.
Så er det jo også det, som jeg også har vært inne på i flere tidligere innlegg, at jeg har en litt ekkel følelse når jeg drar på båttur når jeg er sykmeldt. Men det at jeg for tiden ikke er sykmeldt på grunn av sår eller smerter i benet/amputasjonsstumpen, men for diabetesen, gjør at jeg ser litt annerledes på det.
Dårlig form og konsentrasjonsproblemer på grunn av for høyt blodsukker har gjort at jeg nå jobber kun med å prøve å få blodsukkeret ned, slik at jeg ikke risikerer å miste det andre benet også, samt få hjerte- og karproblemer. Og dette er faktisk et såpass langt lerret å bleke at sykehuslegen mener det er det jeg skal jobbe med og konsentrere meg om på heltid. Derav sykmeldingen.
Litt frisk sjøluft innimellom, med lading av batterier og oppjustering av «sinnets munterhet» er derfor bare av det gode.
Så derfor ble det altså båttur forrige søndag (pluss nummer to sist fredag – men det skal jeg skrive litt om senere i uka).
Turen ble ikke lang ettersom jeg kom sent avgårde, klokka var faktisk 14.55 da jeg tøffet ut av havna, så det var på håret at det ikke gikk, siden sola gikk ned bare 45 minutter senere… Det ble derfor en tur ut av fjorden der jeg rundet Nesoddtangen og dro på utsiden av Ildjernet før jeg dro rett over fjorden til Gåsøya. Jeg valgte å ikke kjøre lenger inn i Bærumsskjærgården ettersom jeg vet at isen kommer veldig tidlig der, men dro innover til Oslo igjen på utsiden av Vassholmgrunnen.
Så krysset jeg Lysakerfjorden og nærmet meg Huk. Planen var da å dra innover til Hovedøya/Lindøya og enten hjem via Heggholmen eller langs Gressholmen og Langøyene.
Men jeg la om på planene da jeg møtte de første isflakene ved Huk. Ikke store og svære eller tykke, men nok til at jeg måtte knase meg gjennom dem for å komme over i litt smulere farvann. Så da krysset jeg over til sørsiden av Nakkholmen og deretter over til Oksval.
Turen tok derfor knappe halvannen time og da jeg tøffet inn i båsen begynte det allerede å mørkne. Men turen gjorde godt! Som alle turer.
Related Images:
