I ferd med å bli en båsmester!

De første årene etter at jeg ble amputert sverget jeg til å legge båten langsides når jeg skulle legge til ved kaier og brygger. Det var det helt klart enkleste når jeg var alene om bord, og den enkleste måten for meg å komme meg i land. Over fem år etter amputasjonen er jeg blitt såpass trygg på meg selv og balansen at jeg fint klarer meg i bås også.

Det er forøvrig ikke det manglende høyrebenet som er det største problemet, men det faktum at legene senere samme år også måtte fjerne stortåa på venstrefoten. Det er den tåa jeg savner mest, ikke benet.

Stortåa har nemlig veldig mye å si for balansen, så mye å si at da den ble fjernet sommeren 2015 måtte jeg starte på nytt med mitt andre rehabiliteringsopphold, som varte like lenge som det første, tre måneder, for å opparbeide meg bedre balanse. 

Likevel, når jeg endelig var ferdig med rehabiliteringen i desember, så var balansen fortsatt dårligere enn den jeg hadde klart å opparbeide meg under det første rehabiliteringsoppholdet…

Det som er hovedproblemet mitt når jeg går på en utrigger er selvsagt det at den gynger. Da blir det straks vanskeligere å holde balansen. De første årene brukte jeg alltid krykke når jeg skulle gå på en utrigger – det var først i løpet av fjoråret at jeg begynte å gå på utriggere helt uten krykke. 

Mye av årsaken er at når jeg byttet båt til en noe større i fjor, så kunne jeg ikke bruke den båsplassen jeg hadde til snekka, der jeg riktignok lå i bås, men helt innerst, med styrbord side av båten mot brygga. Den nye plassen jeg har fått tildelt er i en vanlig båsplass, så da har jeg fått litt mer trening, så ofte som jeg bruker båten!

Har også fått noen kommentarer fra andre båteiere som har observert meg og er imponert over hvor lett jeg går ut på utriggeren…De skulle bare visst at det tok meg noen år…

Ofte må jeg starte balansegangen som en linedanser…

Hvis det for eksempel ikke ligger en annen båt ved siden av, slik at det er tomt på den ene siden av utriggeren, så tar jeg  gjerne de første skrittene med begge hendene ut på siden! Ser kanskje litt rart ut, men det fungerer for meg. Jeg får stort sett raskt den rette følelsen og kan gå resten uten armene i spenn!

Dette er selvsagt noe avhengig av værsituasjonen også, og av type utrigger. Blåser det mye blir utriggeren straks mye mer ustødig, og enkelte typer utriggere er uansett veldig følsomme, mens andre er mer stabile og tyngre.

Når jeg fortøyer i bås fortøyer jeg derfor alltid båten litt nærmere utriggeren jeg skal bruke, og ikke midt i båsen. Da vil den alltid, selv om vinden blåser båten litt bort fra utriggeren, være litt nærmere skutesiden slik at jeg kommer meg greit om bord og ut av båten.

Å ligge i bås uten gangbar utrigger er verre, da må jeg ta fram baugstigen. Det samme gjelder hvis jeg må fortøye akter i en stake eller bøye – det er for tiden omtrent umulig å få til hvis jeg er alene om bord. Jeg har gjort det én gang med nybåten – i Fjällbacka – men da hadde jeg yngstedattera som mannskap.

Men selv om jeg ikke er så avhengig av å ligge langsides lenger, så foretrekker jeg absolutt det fortsatt. Jo mindre sjanse for ulykker, jo bedre!